det mislykkede?

Jeg nøster videre på disse prestasjonene. Livet som en prestasjon. Livet som en hinderløype, der vi må - i hvertfall bør - passere alle hindre med stil og og stas og gode karakterer - og gjerne poste det på Facebook etterpå... Hvert hinder, hver post på programmet er en prestasjon - den kan graderes, den kan bestås, den kan vises fram. Selv det å ha barn - kan det bli en slik prestasjon som karaktersettes?

Eller ikke...? Hva når det ikke er så strålende? Når det ikke glitrer av hverdagslivet, når lesestunden blir masestund, når ingen har vasket badet og alle regndressene ligger i en gjørmehaug i gangen og det er fortsatt ingen som har ryddet vekk skiene. Når en glemmer at det skulle være med en tom skoeske til juleverkstedet!  Når ditt barn har kranglet og slått. Når babyen gråter til halv fem på natta og da starter toåringen dagen.... Når sykdom og bekymring gir deg tunnelsyn og ingen framtid kan skimtes. Når en smugspiser sjokolade. Når tålmodigheten tar slutt og en blir for streng. Når noen gråter og krangler - kanskje er det til og med de voksne...? Eller når en er motløs og lei.

Når en ikke presterer med glans og stil - midt i dette prestasjonsløypelivet. Hva da? 

Hvis alt er en prestasjon - ja, så har vi vel mislykkes, da. Det ble ikke bra. Det ble mislykket. Den og den og den posten på dagens program. Ikke stas. Ikke fotoverdig. Ikke egnet for skryt og omtale. En prestasjon som feiler.

Mislykket?

Livet er langdistanse. Og det er mye mer. Det er helhet. Det er samspill. Det er å ta ansvar, stort ansvar. Men livet med andre mennesker gir deg ikke tilsvarende mengder kontrollmuligheter som det ansvaret du sitter med. Selve døgnet-rundt-livet gir deg heller ikke supermann-krefter og engletålmodighet. Det betyr ikke at det er mislykket. Det betyr ikke at du må plukke ut bit for bit av hverdagshistorien og feste "mislykket-merkelappen" til disse. Det betyr at du lever et vanlig menneskeliv.

(Det finnes virkelig ille, forferdelige ting man kan gjøre her i verden. Da snakker vi ikke om å mislykkes med prestasjonene - da handler det om å gjøre virkelig gale, gale ting. Slikt som aldri skal skje. Det er helt utenfor vanlige skalaer for hva som kan gjøres. Det er ikke det jeg snakker om her.)

Men å være et sårbart og feilbarlig og unikt og fantastisk menneske - som tar ansvar - gjør en innsats - og ikke alltid består på en skala fra en til whatever - det er å leve et virkelig liv. Vi kan ikke leve et liv som halvveis mislykkede dag for dag. Hvordan skal vi kunne bære det?

Det finnes ingen som kan leve ditt liv for deg eller bedre enn deg, det finnes ingen vikar som kan steppe inn når du "mislykkes". Derfor skal vi  løfte oss og gå videre og leve i mylderet. Med ansvar og vilje til å mestre motgang og medgang.


(Bildet - veldig vellykka prestasjon, Lillebrors drageprosjekt for et par år siden. Fantastisk fin - men strevde  nok litt i lufta...)