- Ja, det er vel godt å ha fått alle tre på skolen?!
Jeg tar sjansen - selv om jeg ikke kjenner denne med-mammaen:
- Vet du, jeg tenker liksom ikke sånn jeg. Jeg tenker ikke på at de skal fortest mulig over i nye faser og at det er "så godt å være ferdig med ditt og datt". Jeg er opptatt av hvordan vi har det her og nå.
- Åja, du vil helst at de skal være så små som mulig for alltid? Hun smiler.
- Nei. Ikke det heller. Ikke statisk. Jeg vil bare ikke alltid sammenligne faser og mene noe liksom "utenfra" om hva som er bedre eller verre. Alle tider har sine sider. Nå er vi her.
Og så får vi en fin samtale. Om faser og livet og her-og-nå og sånn.
Og jeg tenker videre.
Med førstemann leste jeg babybøker og grublet over alt. Tenkte i faser, slik alt jeg leste om barn og babyer ble formidlet. Lengtet etter noe. Lengtet etter sammenhengende søvn. Lengtet etter å forstå mer av barnet mitt. Redd for å feiltolke, redd for å gjøre feil. Trodde på påstandene om at med fast føde kom nattesøvnen (neida!). Var litt lettet da jeg kunne sette på ham sko og plassere ham i en sandkasse - et mer håndterlig barn, liksom.
Neste baby - 21 måneder etter førstemann - innledet kompromissets tid. Jeg fikk slutte å være redd - for feil og mellomløsninger ble det vanlige. To å bære - to å mate - to å legge i hver sin vogn på dagtid og hver sin seng (gang på gang) om natta - to med bleier - en som løp og klatret mens den andre måtte støttes under nakken - to som gråt og skrek. Det var knallhard læring i å være flerebarnsmamma og erkjennelsen vokste i meg: Dette er mitt liv. Det er ikke noe utenfor meg som jeg skal måle og vurdere. Det er det livet jeg lever nå, og jeg håndterer det. En unge under hver arm og albuen på dørhåndtaket. Mate to i kryss med hver sin skje. Amme i sandkassa. Jeg ventet ikke lenger på at strevsomme faser skulle gå over. Jeg landet midt i det hele.
(Med tredjemann var vi jo bare der. Og sykdommene og bekymringene hadde krevd så mye at friske og krevende småbarn var en gave. Og jeg priste meg uendelig lykkelig over å ha en ny levende liten baby å bære på igjen, mens toåringen og fireåringen bidro med sitt mylder og ståk.)
Jeg har visst lite på forhånd om alle faser. Det ser jeg nå. Det er ikke sånn at "alt blir så mye lettere" når de begynner på skolen. Barna blir større og greier mer - og det stilles også større krav til dem. Bakkemannskapet - foreldrene - trengs like mye som før. Det er spennende å være med på ferden.
Jeg lengter ikke tilbake - og jeg er i hvertfall ikke opptatt av å få ungene større fort, kjære vene. Men jeg skulle gjerne hatt en større flokk. En liten en til på hofta og en som stabber rundt. Jaja. Og så tenker jeg i blant - med litt sorg - over hvor mye en glemmer så fort. De intense småbarnsåra - glipper de fra meg i minnet også? Fordi hver ny dag som kommer også er så full og rik og krever sitt. Det blir litt som svarthvite bilder, eller de falmede 70-tallsbildene fra egen oppvekst. Glimt.
Mens vi er her og nå.
Som vanlig treffer du meg veldig personlig med det du skriver.. :) Kanskje det nettopp er flerbarnstilværelsen som har gjort meg så trygg på at det er tilstrekkelig, ønskelig, å leve i hverdagen, nyte og være takknemlig for at jeg har tre tette, friske og fine barn?
SvarSlettMylderet blir jo veldig normalt når en får tre sånn nesten på en gang - ikke sant. Det er bare å henge med.
SlettJeg tenker med vemod på den dagen da minstemor skal begynne på skolen - jeg synes at tida virkelig fyker av gårde når de blir skolebarn. Jeg synes mye har gått lettere når de har blitt en 6 - 7 - de sover godt, er friske, kommer seg hit og dit på egen hånd, er ikke avhengige av å være hjemme for å legge dem klokka sju. Men det er andre ting som blir krevende - følge opp og følge med på skolearbeid, fritidsaktiviteter, osv.
SvarSlettJa - det er mye som er lettere av sånne praktiske ting når det blir større. Men jeg har liksom ikke lyst til å sammenligne og vurdere faser opp mot hverandre på en slik skala heller. Det er jo ikke om å gjøre at det skal være "lettest mulig" å ha barn (da burde en jo droppe det) - eller at det på en måte er verre når det er faser som er krevende. og skal jeg først sammenligne - så mener jeg jo at utfordringene blir på en måte mer kompliserte med åra. Det er trengs mer enn min utholdenhet og praktiske løsninger - det er mer "finne ut av hvordan livet skal leves-problemer".
SlettAkkurat dette tenkte jeg på senest i dag!
SvarSlettJeg tar meg selv i å tenke "åh det blir godt når de blir større for da kan de klare mere selv". Man blir ofte for opphengt i å tenke det som er vanskelig nå og hvordan det liksom skal bli lettere i fremtiden.
Jeg håper jeg kan bli enda flinkere til å nyte her og nå.
Akkurat nå tenker mannen min at flokken vår er stor nok. Jeg er enig, men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å endre mening om tre-fire-fem år, og håper han også gjør det;)
Takk for et nydelig innlegg.