Tidsklemma - en konstruksjon?

Ja - tja - for en som har skrevet et helt verk om språklige og forståelsesmessige konstruksjoner i politisk debatt - så må jeg jo anerkjenne det - at "tidsklemma" naturligvis "også" er en begrepskonstruksjon, på lik linje med en haug med andre vanlige hverdagsbegreper (som "middag" eller "helgevask" eller "fredagskos"). Vi har et ord og gir det innhold - ordet er ingenting i seg selv.

Men - når jeg leser intervjuet med Nina Amble, seniorforsker ved Arbeidsforskningsinstituttet, i helgas A-magasin, så reagerer jeg på den ensidige framstillingen hun gir mot slutten av intervjuet. For vel og bra at hun slår fast at nordmenn ikke er late (i hvertfall slår journalisten dette fast i overskrifta si) - men hun er jo veldig opptatt av at folk ligger på sofaen og ser på TV, så helt entydig er vel ikke denne frikjenningen fra å være late.... Og vel og bra at turnusarbeid bør oppgraderes lønnsmessig (men den eneste gevinsten av dette må vel ikke nødvendigvis være å få alle sykepleiere med små barn ut i full jobb, hvis de faktisk vil noe annet).

Men altså - mot slutten skal hun kommentere fenomenet tidsklemma og sier følgende "Tidsklemma sitter i hodet, for vi har mer fritid fra både jobb og husarbeid enn før. Jeg tror den skyldes mangel på samsvar mellom det vi ønsker å bruke tiden til og det vi faktisk gjør. Vi zapper på TV, sjekker Facebook og ser på en tilfeldig TV-serie. Når vi oppdager at kvelden har gått uten at vi har fått gjort det vi hadde tenkt å gjøre, skylder vi på tidsklemma."

Tenk det!

I mitt hode er begrepet "tidsklemma" (som jeg ganske bevisst ikke bruker i mitt eget liv, der bruker jeg noen andre begreper) i vanlig samfunnsdebatt spesielt knyttet til småbarnsfamilie-fasen. Såvidt jeg kan se finnes ikke et eneste barn eller en annen linje om omsorgsansvar i forskerens svar her. Og det er jo på en måte forståelig. Slike faser i folks liv blir visst fort glemt, en kommer over i andre faser og glemmer hvordan dagene var den gangen. Jeg merker det litt selv, minstemann er fem, ingen trenger å bæres eller mates, ingen har bleier, ingen har vogn, alle kler på seg selv, de hjelper til og med til med middagen når det trengs - det er visst en fase som er over.

Men dette skal folk - også arbeidslivsforskere, ha respekt for - og prøve å huske også når årene har gått og kvelden kan surres bort på sofaen tydeligvis. Tidsklemma er ikke knyttet til voksnes TV-titting - tidsklemma er knyttet til det omsorgsansvaret og det tilstedeværelsesansvaret som skal "klemmes inn" i et (eller flere) bittesmå barns korte våkentid i døgnet - i tillegg til (tydeligvis i vår tid) to fulle jobber og en mer enn full barnehagedag, en tur innom Rema og et helt nødvendig minimum av hus- og matstell. Når det tar en time å komme seg ut av barnehagen med to trøtte poder og deretter en sakte, sakte tur hjem... Når minstemann gråter og treåringen rømmer og seksåringen trenger en dyp samtale og fiskekakene fortsatt er frosne - og en så gjerne skulle vært en supermamma som fortalte spennende historier og hadde tid til å male fingermaling før de små må stelles og stulles i seng. Når kveldene etter leggetid slett ikke går til Facebook - men til å tørke regndresser og smøre matpakker og vaske badekar og tømme joggesko for grus og ta igjen den timen med jobb som en måtte utsette for å få hentet i tide i barnehagen.

Jeg beskriver ikke mitt eget liv nå. Jeg klager ikke over småbarnstida. Jeg vil være veldig tydelig på at dette omsorgsansvaret og dette tilstedeværelsesansvaret og det praktiske og evigvarende arbeidet som hører til dette, er det største privilegiet jeg har i mitt liv. Slik tror jeg det er for mange. Det er verdifullt - men det er krevende. Det tar tid. Hvis en også skal være tilstede et annet sted på kloden i full jobb og vel så det (og den andre forelderen også skal det) - så har vi tidsklemme-konstruksjonen der. -Det er der begrepet hører hjemme - ikke foran TV-en.

Ha en god uke!

(Noen av mine tidligere innlegg om lignende saker finner du her og her)