Les: Boktyven

Det er jo så flott å få bøker i presang. Verdens beste gave! Men en utfordring også - er dette "min bok" - "noe for meg"?

Så fikk jeg Boktyven - av Markus Zusak, på norsk utgitt av Cappelen Damm, glimrende oversatt av Henning Hagerup. Med et omslag preget av et stumt ungjenteansikt - i mørke - bak piggtråd. Vaskeseddelen angir i få korte linjer at det handler om Liesel som blir satt bort i en fosterfamilie, når moren hennes blir sendt i konsentrasjonsleir. På noen av de første sidene i boka ser vi hvordan Liesels seks år gamle lillebror aldri når fram til fosterfamilien, han dør underveis. Slik kommer en taus og traumatisert Liesel til sin fosterfamilie med en hardtslående (både verbalt og fysisk) fostermor og en taus fosterfar, men begge med en underliggende styrke og godhet av dimensjoner.

Dette er Tyskland, andre verdenskrig.

Det ser i utgangspunktet ut som en bok og en historie en nesten ikke kan makte å lese, - kanskje noe en burde føle seg forpliktet til å lese, men ikke med glede. Det ser dystert og vondt ut å gå løs på denne boka og Liesels liv og skjebne.

Men - av alle ting - dette er en bok en rett og slett kan nyte. Den er så sterk og vakker. Den er en opplevelse - en bok å synke inn i og ta med seg videre i livet.

Det er hverdagsliv. Det er vanlige folk, - under et etterhvert mer og mer absurd og håpløst samfunnssystem. Fosterfar Hans Huberman prøver å livnære seg som maler, fostermoren Rosa vasker klær for folk. Begge deler er tjenester folk etterhvert må avstå fra å betale for i vanskeligere og vanskeligere tider. Og da har en jo faktisk ikke stort å leve av. Det er den vanlige tyskers sult og nød under krigen, som skisseres her.

Og det er en oppvekstroman, - om Liesels barneliv, hennes lengsel og sorg, om venner og slåsskamper og fotball i gata og prøvelse på skolen. Om barnets sult og epleslang og utvannede kålsupper. Om nabogutten Rudy som elsker henne fra hun kommer til Himmelgate - og hele hans liv.

Og om hennes liv som boktyven. Hun stjeler bøker og leser, blir en lesende gjennom de stjålne bøkene.

Det slår meg hvor få beretninger om den vanlige tyskers liv under andre verdenskrig jeg egentlig har lest. Den norske litterære formidlingen av andre verdenskrig er fokusert på norsk okkupasjonstid, motstandsbevegelse, flukt til Sverige, nordmenn på Grini og nordmenn i konsentrasjonsleire. Vi har lest om ofre i andre land, om jødeforfølgelse og Anne Frank.

Men den vanlige tysker har jeg ikke lest stort om før. De som malte hus og vasket folks tøy og prøvde å samle sammen til nok mat til sine. De som aldri hadde valgt noen krig, men uansett levde i en krig og måtte sitte sammentrengt med naboene i den dypeste kjelleren i gata under bomberegnene og vente, vente i mørke og barnegråt, vente på om de skulle overleve en natt til. De som måtte sende sine sønner og menn i krigen, uten valg, uten å se dem igjen. De som måtte sende sine barn i uniform til parade og opplæring i Hitlerjugend eller BDM (Bund Deutsche Mädel) - uansett - for å unngå sanksjoner fra partiet. De som selv ble pisket for å ha gitt en brødskalk til en utsultet jøde som ble ført i tog gjennom byen.

Det er en grusom tid. Det er samtidig en oppvekst preget av mye av det alle oppvekster er preget av. Det vanlige livet i en grusom og ufattelig krevende tid.

Boka har et utrolig elegant fortellergrep - ved at den gjennomgående fortelleren rett og slett er en slags sjelesamler, en slags ånd som farer over jorden og samler sjelene til de døde - og som ser - alt. Med stor omsorg bærer han med seg den døde lillebrorens sjel og alle de andre... Krigen gir ham ufattelig mye å gjøre - og mange steder å være og mye å se. Denne vennlige, reflekterte og omsorgsfulle sjelesamlerens røst gir en ramme som gjøre det mulig å gå inn i grusomhetene og være inne i boka, uten å bryte sammen selv eller måtte distansere seg for mye fra det smertefulle. Se smerten og lidelsen og lengselen - og holde ut og lese videre.

Som sagt var jeg i tvil om jeg nesten orket å lese denne boka - med sitt piggtrådomslag. Jeg er ikke i tvil når jeg anbefaler den videre. Vi to voksne her i huset hadde hver vår søndag nå i vår da vi knapt kunne legge boka fra oss, den må bare leses videre og videre.

- og der vi begge trengte en stille stund fulle av tårer når boka var over...

- så - løp og les!