Vokse i frihet

To unge studenter skriver i Aftenposten om at skolebarnas sommerferie bør halveres. De lister opp en rekke utfordringer og problemer - og løsningen på det meste er altså denne halveringen. De hevder blant annet at kunnskap tapes raskt over sommeren, norske skolebarn gjør det dårlig på internasjonale tester, norske skolebarn er færre timer og dager i året på skole enn det japanske barn er - og ikke minst, hjemmene er forskjellige og gjør barna forskjellige - derfor må de i skolen. "Når foreldrene får enerett på å oppdra barna, skapes systematiske ulikheter i barnas ferdighetsnivå."

Jasså.

I forbifarten nevner de det som pleier å være gjennomgangsargumentet mot den lange sommerferien i norsk skoleferiedebatt, nemlig at det er et et kabalproblem for foreldrene, som jo bare har sine tilmålte få uker ferie. Men her er dette et underordnet poeng, hovedpoenget til disse studentene er læringstapet og forskjellsutviklingen ved å la barna slippe fri fra organisert opplæring i for mange uker.

Pust sakte ut og inn....

En bitteliten ting - eller to - helt først. Ja, det er forfriskende at noen mener noe om barnas sommerferie uten å ta utgangspunkt i at den er et problem for de voksne. Og - ja, selvfølgelig skal vi alltid søke kvalitet og læring i skolen, og diskutere hva som skal til for å nå slike mål.

Men - forøvrig - så er dette for meg bortimot en røst fra en annen planet.

Hvor er barnet i dette resonnementet? Hvor er barnet som et menneske som skal utvikle hele seg, modnes, gjøre feil, gå omveier, samle allsidige erfaringer og dannes som menneske, barnet som rett og slett skal leve et liv oppi det hele?

Barn er ikke små brikker i et system, som enten ikke passer inn fordi de har ferie på feil og for mange tidspunkter i forhold til voksnes busy liv - eller som skal fores og formes i en mest mulig organisert og velplanlagt og målrettet struktur. Barn er hele mennesker - med sitt eget liv - i et krevende samfunn, i en tid da alt liksom skal gå fortere og fortere - en tid da det er lett å glemme at det faktisk tar tid å være barn.

Barn skal ikke bare formes og forbedres. Selvfølgelig skal de lære og mestre så mangt og vi skal legge tilrette for det. Men det er ikke noen automatikk i at flere timer og flere dager gir bedre læringsnivå. Skolelæring smitter ikke direkte over proporsjonalt med antall timer tilstedeværelse. Skolelæring er også avhengig av de mange små og store faktorene som tilsammen er et liv - trivsel, trygghet, uthvilthet, optimisme, lyst på livet.... Og barnelivet er mer komplisert og sammensatt enn voksenlivet. Kanskje har vi vent oss mer til å fungere etter klokka, til å utsette behov, til å ta oss i nakken og gå løs på en økt til mens sola skinner ute. Eller så er det det at vi voksne faktisk i større grad bestemmer selv, mens barn blir bestemt over.

Pauser trengs.

Smutthull trengs.

Tomrom trengs. De er til for å fylles. Med et liv som ikke bare er planlagt, styrt og organisert av de voksne.

Sommerferie trengs. Lang sommerferie trengs. Noen ganger må barn også få vokse i frihet. Nettopp i den korte korte lyse norske sommeren trenger vi å løpe barbeint og vokse i livet vårt, - særlig når vi er barn!

Disse unge mennene som skriver så offensivt her - er det virkelig så lenge siden de var fotballsparkende, seljefløytespikkende, jorbærsommerjobb-plukkende, islengtende, stuperekordkonkurrerende, fisketurtålmodighetsprøvede, donaldlesende-i-regnvær-på-hytta smågutter med en lang lang sommer til å vokse og leve i? Har de glemt det?

Uendelighetsfølelsen foran sommerferien. Vissheten om at etter sommerferien er jeg en annen, nemlig en femteklassing for eksempel, noe helt nytt, men noe jeg har tid til å vokse inn i, gjøre meg klar for. Den modningen som skjer over en slik lang sommer - på sitt beste - gjør barnet klar for ny innsats, for opprykk, for nye utfordringer. En massiv utholdenhetsprøve vil gjøre det motsatte.

Åjada - jeg er nok nostalgisk og tilbakeskuende. Innvendinger om at moderne arbeidsliv ikke passer til disse uendelighets-barbeint-sommerene kan sikkert hives løs. Og barn kan naturligvis lære å ta seg sammen og tilpasse seg så mangt. Men jeg tror dessverre vi tar fra barndommen en sentral verdi, når - hvis - vi begrenser denne tida for vekst og modning, strammer og opp og strammer inn og overorganiserer disse frirommene.

Barndom er ikke etterpå - det er nå.

Hallo, alternative verden - er du der noe sted?! Her er jeg!