Det er framtida!

Noen av oss har jo en tendens til å gruble over både egen motivasjon og ideologisk grunnlag for de valg vi gjør og det livet vi velger å leve. Vi vil jo gjerne både forstå oss selv - og kunne stå for det vi gjør. Og så leter en etter ordene og forståelsesformene, grepene, hva er det egentlig jeg driver med... (er jeg lat, for eksempel...?)

Så kan en lure på - om det bare er ren naiv fortidsnostalgi en driver med. Alt var mye bedre før, liksom. Naivt tilbakeskuende til en tid som faktisk var preget av mye mer daglig fysisk strev for livets opprettholdelse, og helt andre bekymringer for den oppvoksende slekt enn mine bekymringer for oppveksten i et samfunn preget av forbruksoverflod og underholdningsindustri.

Jeg vil jo ikke være naiv! Jeg er da vel ikke naiv? Men hva er jeg da?

Så slår det meg. Min lengsel og streben etter "noe annet". Det er slett ingen naiv fortidsidyllisering. Det er ikke et fortidsperspektiv. Det er et framtidsperspektiv. Jeg bruker fortida komparativt, som noe å sammenligne med. Men livet leves framover. Valgene vi gjør skal prege det livet vi skal og vil leve framover. Det er et ansvarlig framtidsperspektiv, der jeg ønsker å leve i og bidra til et samfunn nettopp preget av noe annet enn deltakelsen i forbrukskarusellen og det konstante sløvende tilbudet av underholdning.

Jeg nyter godt av min tids goder. Jeg er en kvinne med alle borgerrettigheter, med lang utdanning, med barn som vokser opp med alle vitaminer og vaksiner og all slags utdanning tilgjengelig.

Vi som nyter godt av vår tids goder har et ansvar for ansvarlige og gode valg for den framtida som ungene våre skal bli voksne og gamle i. Ei framtid de skal kunne mestre - sjøl. Dette er to av verdiene knyttet til sjølberging som jeg vil gi mine med på veien inn i sin framtid:

Ferdigheter - det å kunne og klare og mestre mye av det som er verdifullt og nyttige i deres eget liv. Livet krever mer enn å kunne dra et kort eller bestille på nettet.

Nærhet - til mennesker - det krever tid og fysisk nærhet. Og til produkter og prosesser som har praktisk betydning i deres liv. En nærhet til hvor maten kommer fra, en nærhet til hvordan hjemmet holdes i orden, - og, for barnet spesielt, en nærhet til ansvaret for sin egen lek, sin egen kreative dag. En dag der tomrommene ikke bare fylles av ferdiglagd underholdning.

Dette er ikke fortidsnostalgi. Det er framtidshåp.

ukens tirsdagskokk

Nytt påfunn i underveis-familien: Ukens tirsdagskokk. Kokken, som er ment å være en av de tre under myndighetsalder her i familien - etter tur - legger planer, skriver handleliste og er sjef på kjøkkenet.

Lillebror på fem og et halvt var førstemann ut - og planen hans var klar: Pannekaker og eplekake med hjemmelaget is. Rett hjem fra barnehagen, vaske hender, finne forkle og i sving. Halvannen times intenst arbeid fra en målbevisst ung mann. Måle, veie, knekke egg, vispe, dele epler. Litt hjelp med å sette inn i en varm stekeovn - der blir armene litt for korte. Med tre stekepanner i sving på ovnen var det også greit med en assistent - men det har jo sjefskokker alltid.

Og så varm velkomst til en sulten familie. Lillebror selv måtte legge seg nedpå litt før desserten - det tar på å være kokk.

novembertirsdag

Ulltøy til tørk foran ovnen. Hver dag. Takk og pris for ovnen og veden.

Strikketøy på gulvet ved siden av pc-en. Hvis det skulle bli lange leseøkter....

En student som trenger tilbakemelding på hundre sider fra veileder-skrivedama - nå, med en gang. Andre oppgaver får vente. Jeg leser og skriver tilbake. Men litt tid må jeg bruke på de hundre sidene...

Tekopp etter tekopp. Ullsjal i halsen. En liten sjokoladebit - siden huset er tomt og stille.

Det drypper fra takrenna. Noen tørre kuldegrader hadde gjort seg.

God novembertirsdag til deg.

hvordan definerer man "jobb" og "fritid" - en start...

Hva er jobb og hva er fritid? Er det formålet med aktiviteten, resultatet av aktiviteten, tidspunktet for aktiviteten eller stedet som avgjør hva som danner skillelinja mellom jobb og fritid?

Og neste spørsmål: Må vi absolutt skille mellom disse begrepene? Begge deler tilhører livet.

Et veldig vanlig kriterium for å kalle noe jobb er at det blir lønnet av "noen andre". Altså formålet med aktiviteten er primært å få lønn. Selvfølgelig er det nyttig og bra det en gjør på jobb, men det som gjør at dette er jobb akkurat for deg - er at du får lønn for det, ikke sant. Om du baker kaker, passer barn, synger eller transporterer noe rundt i en bil OG får penger for det - da er det jobb. Vaske andres gulv for penger er jobb - men vaske ditt eget kjøkkengulv, det er fritid, hurra. Resultatet er det samme, et reint gulv - men definisjonen er forskjellig.

(Husarbeid er nok i det hele tatt en av de viktigste fritidsaktivitetene for folk flest - fortsatt, tross alle svarte vaskehjelper...)

Sted og tid som definisjonsgrunnlag er problematisk. Når jobb-pc'en skrus på i sofakroken etter barnas leggetid - så er det jo jobb. Og å gå til tannlegen midt i arbeidstida er jo bittelittegrann fri...

Det overordnede kriteriet for å benevne noe som "jobb", er nok nettopp hvorvidt aktiviteten er lønnet. Får jeg betalt for det jeg gjør, så er det "jobb". Står jeg på dag og natt - med meningsfylte aktiviteter til nytte, gavn og glede for mange - så jobber jeg altså ikke. Det kan jo føles litt rart. Går en virkelig rundt her og bare har "fri".... mens andre jobber og får pensjonspoeng og feriepenger og whatever....

Denne måten å analysere og benevne aktiviteter på tilhører en bestemt tid, en bestemt samfunnsform og et bestemt økonomisk system. Det er ikke den eneste måten å se på menneskelige aktiviteter på. Tjene penger ved å bytte inn sin egen arbeidskraft er ikke den eneste målestokken på voksne menneskers aktiviteter.

Vi trenger penger som byttemiddel i det samfunnet vi lever i. Men vi blir mindre avhengige av å bytte inn arbeidskraft i byttemiddelet penger -(som så igjen skal byttes inn i andre varer og tjenester) - dersom vi bruker mer av vår "frie tid" til å utføre arbeidsoppgaver og produserer produkter direkte selv, som vi trenger i våre liv. Hoppe over noen ledd i kjeden. Gjøre det selv. Gammeldags sjølberging, ikke målt opp mot fiktive alternative "timelønner", men med fokus på å gjøre det en kan, klare seg mer selv. Dermed blir dette et arbeid - om det nå ikke kan kalles "jobb" - et grunnleggende nyttig arbeid for egen familie, på siden av det generelle økonomiske systemet.

Dette strider mot en samfunnsøkonomisk modell der noen av grunnelementene nettopp er utyttelse av relative fordeler, stor grad av spesialisering og arbeidsdeling - på globalt nivå - og med tilhørende ekstreme mengder av miljøskadelig transport av alt mulig verden rundt. Jepp. Det strider mot det. Og det står jeg for.

Ha en fin dag med dine aktiviteter!

puter under armene

En kan jo lure på om en må slutte å ta bilder av det en lager. Sånn for sikkerhets skyld. For å ikke ramme feminismen, kampen for likeverdighet og en bedre verden. (For denne kampen trues visst av baking og håndarbeid.)

Jeg skriver seriøst og skikkelig om dette en annen dag. I dag er det søndag, fridag, sove lenge, frokost helt til lunsj, lange samtaler med den fine, likestilte og likeverdige mannen min, juleverksted med den kreative jenta mi, tur i sølevær og tåke med hele gjengen, familieliv så det holder. Jeg fører visst ingen store kamper i dag - jeg bare lever livet mitt, midt i mylderet.

Så da viser jeg fram noen puter. Det blir litt sytid nå og da for tida. Julepresanger. Og litt annet. Tre vinterputer til sofaen, gjenbruk av gamle heklebrikker. Blomsterputene får hvile til våren lokker...

Og en pute som er sendt over fjellet til en ballettdansende ung frøken som fyller år hvert år på denne tida.

takk og pris

Så stuper en verdens mest robuste femåringer på vei hjem fra friluftsbarnehage-lavvoen, rett i en stein så blodet og tårene spruter og jammen det er godt å bare ha et minutts løping til barnehagen når de ringer og den vesle tøffingen bryter sammen en gang til og vil løpe hjem, men kan ikke snakke fordi leppa er større enn nesa og blod og sikkel renner og jeg kan såvidt skimte at tennene er blodige og befinner seg et helt annet sted enn de pleier å være.

Og så kommer det en dag derpå, når tannlegen har konkludert og gjort sin jobb og hevelsene er på vei tilbake og to brukne og deretter uttrukne tenner ligger vel forvart til tannfeen og en blek men fattet og svært tapper liten kar ligger oppstablet på puter og venter på at bedøvelsen skal gå ut.

"Og du skal være her og kose." Så klart. Og vi koser. Og tenner lysene og strikker. Så får en jo fullført noen prosjekter og holdt en liten kar og så samles kreftene og så samles familien når mørket kommer og beundrer det gapende tomrommet i overmunnen og en liten forslått tøffing stiger mot nye høyder og storesøsken viser all sin gripende omsorg for lillebror og foreldre er takknemlige for at det tross alt gikk så bra.

"Det er deg fortsatt, ikke sant Lillebror, selv om du ser helt annerledes ut." Takk og pris. Alle er her.

(Votter til friluftsgutten - umiddelbart døpt "Blåfjellvotter" - ja, greit det. En hemmelig lue som matcher en tiårsgenser. Et hjerte klippet av en liten tapper gutt til en glad mamma.)

kaker som er lette å angripe

(Det er jo litt gøy med cupkakesdebatten. Jeg har lovet oppfølgingsinnlegg. Her er det mange temaer å ta fatt i. Ha en fin dag - med eller uten kaker....)

Det er lett å angripe rosa cupcakes. (Sukker, mel, pastellglasur, kalorier, høykarbo, jålete, utenlandsk navn, i det hele tatt helt overflødig og unødvendig og lett å kritisere. Tenk å ta bilde av slikt no, da dere...) Slik er det lett å framheve koppekakene - eller muffins - som et symbol. Ved å angripe et slikt lett bytte, så blir det også lettere å angripe noe av det nettopp disse kakegreiene er blitt opphevet til å symbolisere. Det blir slik: - Jålekaker på stettefat er dumt og unødvendig- dermed er de liv, de valg, de verdier, de skjebner, de menneskene som jålekoppekakene blir symbolet på også mulig å framheve som dumt - og unødvendig. Noe vi ikke trenger.

Men det finnes så mange slags liv. Mange slags valg. Og mange slags begrunnelser for de valgene som gjøres.

Det at det finnes noen kakedamer der ute som tar fine bilder av sukkerbombene sine, det skader da ingen. Andre tar bilde av støvletter eller rosene i hagen. Det er da en hobby - kjære vene. La dem få holde på med sitt. Vi skjønner jo alle dypt der nede at vi ikke kan holde på med "alt" alle sammen, vi kan ikke la oss dupere av at noen har flottere roser eller kaker eller mer spennende langhelger enn oss selv.

Men de stakkars koppekakene, de har jo blitt belemret med å symbolisere selveste husmorlivet - som dermed også blir framstilt som like meningsløst og overfladisk og unødvendig som de rosa kakene.

Og litt urimelig er vel dette - for både kakenes og husmortilværelsens del.

Jeg er mor - til tre - og jeg har et hus. Jeg tror dette gjør meg til en husmor, uavhengig av min noe varierende tilknytning til arbeidslivet. Såkalte husmoroppgaver preger dagliglivet i et omfang som jeg ikke helt hadde fantasi til å forestille meg før jeg fikk denne rollen. Det er ikke særlig glamorøst eller pastellfarget og mye egner seg ikke for vakre bilder. Enkelt og greit. Ikke et problem, ikke noe å klage på, men en forståelig virkelighet hvis en tenker seg litt om.

(Jeg tenkte ikke så langt da jeg var yngre og singel og jobbet masse timer i uka og reiste og farta og var i vinden.) (Jeg tenkte egentlig ikke så langt da jeg satt døgnet rundt og ammet førstemann heller, da var jeg helt oppslukt og tenkte bare på ham og var forberedt på at babytida sikkert var spesiell og krevende.)

Slike "husmoroppgaver" er jo på den ene sida alt det praktiske. Folk (og barn i særlig grad) må jo ha mat - opptil flere ganger om dagen, regndresser og gjørmestøvler må vaskes og jammen må ikke gjørmegangen og klærne og ymse annet også det. Selv om det ikke ser sånn ut.... Jeg tar ikke bilde av badegulvet eller av gummistøvlene... Det er praktisk og nødvendig. Det er mye av det.

På den andre sida er det de oppgavene som ikke engang er slike koste-gulvet-selvomdetikkesynes-uendelighetsoppgaver - nemlig foreldretilstedeværelsesoppgavene. Det ser ikke veldig produktivt ut. Tilstedeværelse, liksom. Være sammen. Parallelt med litt oppvask og lekser, kanskje, eller mens noen hviler med en bok mens Mamma fullfører en artikkel på pc-en. Da kunne jo ungene like gjerne vært i barnehagen noen timer til, eller på SFO.... Outsourcing av barnepass er en av løsningene for å opprettholde ideen om at husmora (eller -faren) er overfladisk og unødvendig. For noen er jo sammen med barna, ikke sant.... Det skal liksom bare ikke være foreldrene....

Det må da være lov å framheve dette som også et mulig valg, i et av verdens mest priviligerte hjørner - at en kan være en del tilstede sammen med sine egne unger over babystadiet - "i tide" - før de mister interessen...

Det er selvfølgelig mange spørsmål vi som fellesskap og samfunn trenger å diskutere på systemplan knyttet til dette. Likestilling som et bredt samfunnsmessig tema (altså ikke banalisert ned på "hvem-tar-oppvaska"-nivå, det får vi ta hjemme) er et av disse spørsmålene. Det er sentralt og viktig. Hjemmetilværelse og pensjonspoeng og hvorvidt kvinner maler seg inn i et (tomt) pensjonshjørne med sine valg i småbarnsfasen - dette er også spørsmål som gjelder både den enkelte familie og oss alle på samfunnsplan.

Men jeg vil minne om to andre spørsmål vi bør klare å ta like alvorlig i fellesskap - ikke for å kritisere hverandres valg, hverandres glitrende kaker eller mangel på glitrende pensjonspoeng - men fordi vi trenger å snakke om dette også:

Nemlig

- Hvor er barna hele dagen i denne debatten. Hvor og sammen med hvem og hvorfor har vi valgt det slik. Velger vi den barndommen vi ønsker for ungene våre på denne måten.

Og

- Hvor har de praktiske arbeidsoppgavene havnet i livene våre. Har vi nok respekt for de arbeidsoppgavene som skal gjøres i et hjem? Det er jo ikke primært jålekaker, vi driver med....