frykten

Osloskolene er evakuert i dag, pga risikable brannslukningsapparater. Det er godt at apparatene sjekkes og sikres. Vel og bra og sikkert nødvendig å sende alle barna hjem.

Og så skal barna tilbake igjen. I morgen eller etter helga, når den enkelte skole er sikret. Da er det slik at disse barna bor i en by og i et land der det var en svært skummel og ødeleggende eksplosjon i sommer, i tillegg til flere grusomheter som vi alle kjenner til. De skolebarna som er blitt sendt hjem i dag har med seg en erfaring fra i sommer om hvor forferdelig en "eksplosjon" kan være. De har sett bilder eller selv opplevd de store ødeleggelsene i Regjeringskvartalet, bare noen meter eller kilometer fra skolen sin.

Dette har de med seg når de i all hast blir sendt ut og hjem, begrunnet med "eksplosjonsfare".

Mine to skolebarn er kloke, oppegående barn, en av dem med en helt usedvanlig teknisk interesse og innsikt. De får nok med seg det meste av det som blir formidlet til dem. Begge kom hjem redde og eller gråtende i dag, redd for at skolen skal eksplodere, redd for at noen allerede har blitt skadet. Historien hadde allerede vokst for dem ut av proporsjoner, langt ut over det den burde.

Så snakker vi og realitetsorienterer og trøster og bærer. Skolen kommer til å stå der helt fint og kor-permen i garderoben (som det ikke var lov å hente!) - klarer seg helt fint.

Men det sitter i hos dem - jeg ser det - og det er ikke rart.

Så det må de som tar i mot alle disse Oslo-elevene igjen i morgen eller mandag også huske.

godt sagt i grunnen

"Godta mylderet" - skrev jeg engang i en bloggtekst i fjor høst. Det var igrunnen godt sagt. Det gir den beste flyten. De dagene jeg lever i dette - godtar mylderet - ikke stritter i mot - ikke lar frustrasjonen over egne planer få prege stemninga. Det er så mye som går og går bra - når en bare går inn i det - lever med det - senker skuldrene og "godtar mylderet". Lever en sammen med mange, og kjenner enda flere som skal ut og inn av huset og livet i ett sett - da myldrer det, da skjer så mangt, det kan og bør nytes. Det går rundt allikevel.

"Helt ryddig får vi det aldri" - har jeg visst også skrevet en gang eller flere. Også veldig godt sagt. Henger nøye sammen med å godta mylderet. Her merkes det at det lever en gjeng med mye på gang. Noen av oss rydder rimelig mye... faktisk, og så myldrer det jo fram igjen - benkeflater og bord og gulv er til for å brukes og fylles med liv, gang på gang. Vi skal jo ikke bare oppbevare livet i pene Ikea-bokser oppover i hyllene - vi skal jo leve det.

Dra lasset sammen er et budskap jeg også har blogget om titt og stadig. "Familiedugnad" er for eksempel et godt begrep. Det gir mye harmoni i heimen når det er et godtatt premiss at vi alle må bidra. At det slett ikke er en slags implisitt aldersgrense mellom store og små som gjør at "små" ikke kan hente, ordne, rydde, fikse - for eksempel. Jeg synes ungene alltid roer seg mer, senker egne skuldre mer - når de er med og ordner det som skal til, i stedet for at de får "jobben" med å mase...

Dagen i dag starte med magesyk Lillebror med mye behov for hjelp, en pappakjæreste som hadde reist avgårde for lenge siden, en tredjeklassing som skulle på skogtur og plutselig hadde mange nye planer om hva som burde være med i sekken, og en femteklassing som ikke hadde noen planer overhodet om å stå opp. Og klokka var sju og mor var trøtt og har tatt på seg for mye jobb akkurat nå... Litt mye mylder og rot på en gang, kanskje. Men så ser vi hverandre, ser at vi er trøtte og har mye som må ordnes på kort tid - men dette skal vi klare, mor får stelle minsten, de store tar ansvar og lager frokost, turutstyr og matpakker og alt ordner vi også på skift - det blir ro og samarbeid og en god start tross alt. Og det blir sykestell og skrivejobb og tur- og skoleunger glade hjem og en friskere Lillebror etterhvert, og brødbakst og fisk og trening(er) og musikkøvelser og lekser og alt det mylderet som skal høre til. Nå er det mitt eget stille mylder og mine papirer som ligger utover. Kveld og litt mer mammajobb før lysene blåses ut...

mye man må - og noe annet....

Det er mye vi må. Det blir å henge med i svingene noen dager. Mange mennesker ut og inn av huset, mye å huske, mange kabaler som skal gå opp. Det er jo godt - at vi svinger oss - at vi klarer og mestrer og sjonglerer der ut i verden - og får middagen på bordet og leksene gjort til og med. Det er jo bra. Mye vi må - og mye vi klarer. Det skal vi ikke klage på. Selv om det blir kveldsarbeid på to pc-er for de to voksne noen ganger for å få kabalene til å gå opp.

Men det må balanseres. Det må være noe annet også. Noe vi ikke må. "Fri" - eller "ingenting" eller "surring" - eller "pause". Noe - noe vi ikke må.

At ovnen lyser varmt og knitrer. At et lys skinner i vinduskarmen. At en kan ligge en stund på sofaen med en varm og god klump av en lykkelig femåring. At en kan hjelpe åtteåringen med å sy en dokkehusgardin helt selv på maskin. At en kan lese en bok. Se ut av vinduet. Drikke en kanne te hver morgen. Sitte med minst et barn i hver armkrok og se barne-tv og ikke være effektiv og rydde samtidig.... Ha helger som først og fremst er familietid og fritid - ikke spennende prestasjoner... At en kan lande på kjøkkenet med den andre voksne - mange kvelder i uka i hvertfall - og ha en kveldsprat før livet stormer videre og neste dag melder seg.

en ønskedrøm

På sengekanten - en skravlete liten jente som har så mye på hjertet. Blant annet sine to høyeste ønsker

- at bestevenninnene skal flytte inn i nabohuset

- og - "at jeg skal klare å si R" (for det har vært littegrann vanskelig....). "R"!

"Men hør på deg selv nå, vesla. Du sier jo R - jo!"

"Gjør jeg? Er det sånn det er? Kan jeg det!!! Pappa, Storebror - høRRRR på meg! Jeg kan si RRRR!"

Så det var det. Èn drøm i boks i hvertfall.

("Men noen ganger sier jeg sånn som jeg pleier, altså")

(og bildet er fra en annen drøm som ble virkelig - dragen flyr!!)

reise langs bakken, en dannelsesreise

Togtur! Det var vår høstferiereise.

Og ikke hvilken som helst liten NSB-tur - men rett og slett med Bergensbanen. Sør-Norge på tvers i oktober - det er en geografitime og en dannelsesreise for liten og stor. En reise som gir opplevelse, erfaring, vekst, lærdom - slikt som vi mennesker trenger - vi lever jo ikke bare av underholdning...

Vi voksne her i huset tenker jo en del på dette - at det er viktig å være der en er, oppleve det som er der en er, være virkelig underveis når en er underveis på reise. Ikke bare sette på en film og glemme omgivelsene, men ha et vindu å se ut av og oppleve at det å reise, forflytte seg mange mange mil - det tar tid. Reise i tid og rom. Forstå. Det er en virkelighetsopplevelse som vi ønsker at ungene våre skal ha.

Ungene - de plukker jo opp dette og hint av vår voksenargumentasjon, de lever jo i denne familien. Men de er jo også bare rett og slett veldig nysgjerrige og interesserte i alt mulig - for eksempel også i TOG. Kjøre tog er jo ikke noe dagligdags her oppe i skogkanten. Det kan nok telles på en hånd tilsammen for alle tre barna de reisene som er tatt med tog så langt.

Så nå slo vi virkelig til - og kjørte tog. Opp gjennom Østlandets mørke granskoger og gyldne høstkledte løvskoger. Oppover dalen i skrinnere landskap, i gnistrende sol, langs brusende elver, så mye å se! Lillebror og pappa tok noen slag kort, Veslejenta lagde verdens lengste fingerhekling, jeg strikket og Storebror bladde i Biltema-katalogen... Men mest av alt tok vi del i alt vi så fare forbi vinduene. Landskapet, været, endringene. "Se der - se der!" Ungene hadde hver sin lille reisemappe der vi hadde kopiert opp kart, så de kunne følge reiseruta, krysse av for stasjoner - og notere høyde over havet.

Og så opp på fjellet, virkelig fjellet, snø i det fjerne, regnbue gjennom tåkeskyer på Ustaoset, turkisblått isvann, snøslaps på Finse, magasug-utsikt før Myrdal, inn i tunellene og så møte Vestlandsregnet nedover dalene mot Bergen. For en reise!

Vel framme trakk vi i regndresser, stuet bagasjen inn i en boks og tok Fløibanen til topps. Nok en stor reiseopplevelse.

To dager seinere nøt vi tilbaketuren i motsatt retning. Litt mer lesing denne gangen - men like spennende. I mellomtida rakk vi lekeplasser, Akvariet, Fløibanen, vennebesøk med overnatting, buss og taxi-kjøring, en femkroners gyngende Bambi i Strandgaten, mye hopp og sprett og tjo og hei, og mye mer....

takknemlighet

På en kald regnværssøndag er jeg takknemlig for

- fyr i ovnen

- stearinlys der det trengs

- minnet om en liten-stor-opplevelsesrik høstferiereise nå nettopp for oss alle fem

- barn som elsker å leke, ute og inne i allslags vær

- duftende eplekake i ovnen

- resten av eplehøsten innsanket

- vinterdekkene på plass

- stua full av vintertøy hentet ned fra loftet, til prøveseanse for de tre små (- mye av det fra i fjor passer fortsatt - hurra!)

- en nesten ferdig ullgenser til storebror på pinnene (det kommer bare så mange andre småprosjekter innimellom....)

- godt lesestoff

- for mye arbeid på gang (- tenk å være ettertraktet!)

- venner som inviterer på middag

- en deilig høstdag i går med fem store og små syklister i høstskogen til et sted åpent nok for både drageflyging i høstvinden og fotballsparking. Stor glede.

- litt mindre snørrete unger enn for litt siden...

- nykokt kaffe

- ulltrøyer til alle

- en veslejente som vasker opp og traller på kjøkkenet....

God søndag til deg også

mammaoppgaver - foreldreoppgaver - fortsettelse

Jeg skrev nylig en liten beretning om hvordan jeg observerer at den praktiske mat-klær-stell-søvn osv-omsorgen for mine små stadig tar mye tid. Fordi jeg - vi - bruker mye tid på å lære de små å gjøre ting selv, minne på, mase på, lære, repetere. Ikke bare fyke unna de praktiske oppgavene selv på en brøkdel av tida. Ting tar tid. Det praktiske på et mer abstrakt plan, nemlig via samtale.

Så det er en mammaoppgave - eller gjerne foreldreoppgave - for tida.

En annen sentral mammaoppgave/foreldreoppgave som jeg ser øker i omfang med økende alder - er fortolkning. Tolke verden, menneskene omkring oss, oss selv, livet selv. Være med. Lytte. Forstå at det ligger noe mellom linjene. Bistå i å forstå litt mer. Uten å dytte barnet over i voksenfortolkningene - men ledsage i å utvikle egne tolkninger, egne tanker i møtet med livet. Hva med den klassevenninnen som sprer løgner og ikke holder på hemmeligheter, hvordan skal en tenke, hvordan skal en forholde seg til henne. Hva med grensene mellom hva som skjer i et dataspill og hva som kan gjøres i virkeligheten. Hva med ansvaret når noe galt skjer - i skolegården, i Libya, på Utøya? Hva med en femårings utrøstelige sorg over en oldemor som døde da han var sju måneder - "Jeg savner henne sånn!". Alt skal vi leve med, fundere over, finne våre veier i. Det trengs gode - lange og korte - samtaler. Det trengs samtaler med en som har levd litt lenger, en som kan bringe inn noen flere perspektiver, eller som i hvertfall - fortsatt, takk og pris - blir regnet som den som kan åpne armene og trøste i sorg og fortvilelse.

Det er så mye de skal møte disse små. Så mye de skal håndtere. Så mye de skal mestre. Og så inderlig inderlig ønsker jeg og håper jeg for dem at de i alt dette krevende som de skal møte - så klarer de å beholde seg selv, sin empati, sin følsomhet, sin undring, sin evne til å dele. At det ikke blir så mye ytre og indre press at de føler at de må stenge igjen, stenge ute, stenge inne, stivne til.

Det trengs tilstedeværelse, innlevelse, respekt for den lille som vokser og utvikler seg, det trengs varsomhet og engasjement. Det tar også tid. Gode samtaler kommer ikke på bestilling. De kommer når de kommer. Da må vi ha tid sammen.