mandag 24. september 2012

mer tid?



Aftenposten skrev i helga en litt merkelig artikkel om at folk bruker mer tid på barna sine enn før - og kombinert med at barn fyker rundt på flere organiserte aktiviteter enn før, så handler denne mer-bruken av tid "på barn" visstnok i stor grad på kjøring og henting og kaballogistikk for å få all transporten til å gå opp. Og så får vi debatten om den organiserte barndommen igjen - og Stein Erik Ulvund forteller oss at det må være grenser for aktivisering.

Ja. Det er klart. Det må være grenser. Det er plenty av tilbud - da må en også mestre å si "nei". Mange ganger tenker jeg at det blir langt mer å si "nei" til for dagens foreldre enn den gang vi selv var små. Og det får vi værsågod mestre. Her i vår overflod og vårt overorganiserte verdenshjørne må det være et sentralt ansvar for oss alle å velge og prioritere. Og dermed si "nei". Ungene våre har godt av det.

Det tar tid å være menneske. En barndom skal ikke bare organiseres - den skal leves. Det tar tid å være et lite menneske som skal finne ut av verden og seg selv, bygge lego og huske og blåse såpebobler og lese Ronja Røverdatter eller rote litt og mye og stå på hodet i sofaen og plystre en ny sang. Skole og lekser og organiserte aktiviteter tar sin tid - hjemlige plikter tar sin - men det må være tid igjen. Tid til det som ikke er planlagt - til det som kan bli og være et liv, en identitet, en utforsking av livet.Tid som er åpen - som kan brukes til noe en ennå ikke vet hva er. Barn er nye mennesker. De må få leve livet "på nytt" - uten at alt er fastlagt på forhånd.

Og da blir det ikke "mer tid barn" - men mer tid med barna. Med. Vi er sammen. Også uten program, i hvertfall uten noe mer program enn det som gir seg av et konkret dagligliv. Og da myldrer ideene og skravla går og den som trenger litt fred og ro kan gå i sitt hjørne og de som vil ha action og store diskusjoner griper sjansen til det og noen vil lage noe og noen vil ikke og noen vasker opp - og alle får gå noen skritt og tenke noen nye tanker i livet sitt. Fordi ikke alt var planlagt og i boks lenge før vi sto opp.


(Bildet: Veldig uorganisert, men høyst etterspurt fotballspilling med minstemann. Obligatorisk daglig, på linje med mat og vann for ham...)

5 kommentarer:

  1. Jeg leste den artikkelen om de som hadde så mye aktiviteter at alle spiste middag klokken ni og "hadde hørt om folk som la treåringene sine klokken syv".
    Jeg ble helt uvel... stakkars folk og ikke minst unger. MÅ man virkelig strekke det så langt for at alle skal få en meingsfull hverdag?
    Jeg tror ikke det.

    Vi lar barnet gjøre noe organisert to ganger i uken. Det er aktiviteter flere ettermiddager, men to holder. I massevis!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja - to aktiviteter holder - og i en familie med flere barn, der kan det også holde med færre...
      En må jo også huske at skole/barnehage/sfo er organiserte "aktiviteter" for barn - de kan trenge litt "fri" etter en lang dag borte...

      Slett
  2. Mine barn har fått valgt seg 2 aktiviteter hver (har 6 barn). Flere av dem har valgt bort aktivitet nr 2, for å ha tid til venner, kino, badeland o.l...
    Vi bor slik til at ungene kan sykle dit de skal. Og dersom en voksen skal være med, sykler vi også. Føler at vi er mere sammen om det, når vi sykler til trening, enn når det kjøres. Mulig det tar noe lengere tid, men det er faktisk verd det

    SvarSlett
    Svar
    1. Dere er jammen en stor og aktiv gjeng :-) Vi kjører også ganske lite bil med barna - sykler eller går når det er mulig - det er en koselig pratestund med det barnet en er ute og vandrer med - da blir følgeetappen også noe med en egenverdi, føler jeg.

      Slett
  3. Kjempefint og veldig aktuelt innlegg!

    Hos oss har barna 0 aktiviteter, og de fleste andre foreldre blir veldig snåle i fjesene sine når de får høre det. Men mer enn én gang har jeg opplevd at noen av guttas kamerater har sett misunnelig på den det gjelder og uttrykt med lengsel i stemmen at "ååå, du er heldig..." når det har kommet fram at de ikke har noen fast ting som de må gå på. Jeg er sikker på at mange barn virkelig ønsker seg å drive med nettopp de organiserte aktivitetene de gjør, men har også sett mange foreldre som fyller opp med fiolinspill, speider og skiskole mest ut fra egne drømmer og ønsker for poden.

    Og jeg tenker at i dag som det finnes en overflod av tilbud og valgmuligheter på alle arenaer blir det en av foreldrenes viktigste oppgaver å vise at vi ikke kan velge alt på en gang... samtidig er det jo nettopp det mange av oss sliter med i vår egen hverdag.

    Det er som du sier mye mer å si nei til enn da vi vokste opp - og det gjelder liksom på alle områder. Bare tenk når ungene skal ha lørdagsgodt i dag - godteposene er store som bæreboser, og så skal de forsyne seg SELV - med spader! Da jeg var liten sto vi foran disken i kiosken og pekte på en og en godteribit som butikkdama putta i et lite kremmerhus. Skulle vi kjøpt de samme mengdene som det mange gjør i dag, måtte vi stått der halve dagen :-D Økonomiske forhold og mindre utvalg begrensa på naturlig vis inntaket av søppelmat, men i dag har de fleste av oss råd til å ete seg i hjæl - og en økende andel gjør nettopp det. I et sånt perspektiv handler det, som du også peker på, om et grunnleggende ansvar fra foreldrenes side når det gjelder å oppdra til måthold, og en evne til også å velge BORT noen fristelser.

    Ha en fin helg! Klem fra KristinB

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)