men mat må vi da ha (ad matpakkedebatten)

- og de yngste av oss skal jammen ha mange matbokser gjennom årene.

Men nå er det visst matpakkesmøringa som skal til pers. For her har man diskutert koppekaker hele vinteren. Og det er jo virkelig noe som er lett å kritisere, overstæsha og oversukra og fullstendig overflødig som det er.
Og så var det mammablogging generelt. For noen av oss har visst gått glipp av den skjulte regelen om at de kvinner som har barn ikke bør skrive - det blir så lett preget av nettopp av at det finnes barn og sånt noe her livet (og det kan jo ikke bli samfunnskritisk nok eller hva det er.) Og de som skriver noe fint og koselig om det å ha barn, eller puste ut med en tekopp midt i lekselesing og middagsstyr - de må jo rent ut være ramlet helt av lasset og burde i hvertfall ikke slippe til på blogspot.

(og hvis jeg tenker meg om så hadde vi vel samme runden rundt juletider også, da var det jo adventskalendre som ødela likestillingen og det meste annet... - eller husker jeg feil?)

Men nå er det sannelig matpakkesmøring. For noen har kommet på at det går an å skjære opp grønnsaker eller legge middagsrester i en boks til minstemann. Nemlig. Og det er sikkert fint - men den som kommer på noe så ufattelig originalt og ikke minst ekstragavant må for all del ikke fortelle det til noen andre. Og hva hun enn gjør - så må hun ikke ta bilde av det!

For da får visst alle andre prestasjonsangst.
Eller da torpederer man feminismen, likestillingen, samfunnsutviklingen, samfunnskritikken. Eller...
I hvertfall er det feil. På en eller annen måte.

Jeg blir jo litt matt. For mat skal jo folk ha. Og matpakker skal småtrolla ha. Og er det noen som lager det både litt fint og litt sunt - så ære være dem. Mat skal da ungene ha. Vårt lille hjørne av verden er et overflodshjørne - der det jamt over er for mye av det gode - og den er i hvertfall full av restauranter og kokebøker rettet mot helt andre settinger enn norske skolemåltider. Voksenverdenen flyter over av alskens dyre og fancy retter med fast og flytende tilbehør og som folk kan lese om og drømme om og kanskje oppsøke eller tilberede en gang i blant.  Det er da ikke så merkelig at noen tar bilde av en matpakke også....

Det er mye hverdag her i heimen. Lite interørblogging. Lite koppekaker med rosa glasur. Det er vel stort sett stabilt og grovt og hjembakt. Men det skal det da i hvertfall være - uten at vi skal skjems. Og finner jeg på å dele en agurk på tvers, så skal jeg da stå for det også.

Så smålige kan vi da ikke være at vi får prestasjonsangst av matpakker.  Da blir det et hardt liv! Skal vi følge det resonnementet, så burde jo heller ingen trene, vaske vinduer,  ta på seg frivillige verv i nabolaget eller ta på neglelakk. For vi andre kan jo bli slått ut av prestasjonsangst, ikke sant?

Vi er gode på forskjellige ting. Vi må da kunne leve med et mangfold av ferdigheter. Også i matboksene.

Og selv om vi smører matpakker, til og med ruller salamiskivene i rull eller putter druer i en liten boks, - så kan vi klare flere ting på en gang. Det er ikke gitt at matpakkesmøring hemmer oss fra samfunnsanalyse og samfunnskritikk. Og det er på ingen måte gitt at samfunnet blir bedre av å gi ungene dårligere mat. Men vi må snakke med ungene også. Om Nord-Korea og Obama og 22. juli og Sigrid og norsk oljeøkonomi og maktfordeling og ressursulikhet og takknemlighet og ansvar. Og gi dem mat. Og lære dem å smøre sjøl og redde verden så godt de kan.