lørdag 15. september 2012

dette livet



Det er en fredag ettermiddag når en sliten mamma vakler hjem fra byen og ikke orker noen ting og ikke tåler jakker på gulvet og uryddede skolesekker og ingenting ellers heller og synker sammen på kjøkkenet og gråter og synes verken hun får til jobb eller mammaliv for tida. Og så får hun varm te. Og tre små og en stor som trøster og steller.
Og så tenner vi lys og lager fredagsmiddag og det roer seg i huset.

Det er en lørdag full av sol og blå himmel og modne epler og tre unger som ivrig høster kurvene fulle, en pappakjæreste som snekrer og snekrer, en Lillebror som virkelig ønsker seg å vaske opp og gjør det så gullende rent og en niåring som vil ta på seg klesvasken framover og henger opp og rydder tørre plagg og lærer seg ullvask og en Storebror som alltid har en hjelpende hånd... og det er en god gjeng som hjelper hverandre og steker lunsjvafler sammen ute på den nysnekrede uteplassen, mens eplesyltetøyet koker inne og det finnes håp for slitne mammaer i solskinnet - det finnes til og med varm kaffe og en stol å sitte på i blant. I sola. Med solbriller og glitrende høstfarger.

Og det blir en lørdagskveld, med alltid mer oppvask og klesvask og god mat og tre unger som samles rundt en film og det er brennende lys og god varme i ovnen og en pappakjæreste som fortsatt snekrer der ute og en mamma som får et glass vin og orker å holde det hele sammen - for det er jo dette livet som teller.


11 kommentarer:

  1. Det er sånn det er, og når jeg får summet meg vet jeg at jeg kommer til å savne det noe helt vanvittig når jeg senere i livet skal komme hjem fra jobb uten at noe er flyttet på, glemt for en morsommere aktivitet, sølt eller mistet.

    Nydelig skrevet, takk!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja - tenk (det tør jeg nesten ikke tenke på en gang...) - at en gang så er ikke gangen full av sko og gymbager - det er godt det er lenge til!!!

      Slett
  2. Sorry, så nå at jeg hadde spamma deg med hjerter! Trykking i vilden sky er kanskje også sånn som skjer før man får roet seg skikkelig ned en lørdagskveld:-)

    SvarSlett
    Svar
    1. :-) - det var jo en vennlig spamming, da, tross alt.

      Slett
  3. Åh, det var fint skrevet!
    Hilsen mamma til to; en lillebror på tre måneder og en litt sjalu storesøster på to år og en mann som snekrer og snekrer (på den nye verandaen vår som sikkert blir helt topp å sitte på til neste vår og sommer og høst :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Det blir jo fint når det blir ferdig... - men da er en kanskje på hodet i noen nye planer...

      Slett
  4. Kjære ukjente skrivedame på et ukjent sted i landet! Jeg aner ikke hvem du er, men likevel kjenner jeg (noen av) tankene dine. Takk for din gode balanse mellom takknemlighet og beskrivelse av gode stunder OG refleksjoner rundt det å være sliten, føle seg utilstrekkelig etc. Du beskriver gleden ved å være midt i kaoset - underveis - men uten å fremstå som "superwoman-ene" jeg har på facebook

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Line Marit. Tusen takk for din lesning og dine kommentarer!! Superwoman was not here - det er i hvertfall sikkert. Men vi lander da på beina, stort sett. Og det hjelper å skrive litt og fokusere på det viktigste. Hilsen meg i skogkanten

      Slett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)