Siste uka i juli. Den stilleste uka i gata. Slik var det også for sju år siden. Magen vokste og tida gikk over tida, og videre, sakte. Selve mamma-jenta krympet, men magen vokste, beina vokste, jeg trodde jeg alltid skulle bære denne store magen. Lille storebror var et og et halvt, var med og satte opp sprinkelseng til lillebabyen, så på de små klærne, satte sammen vogna.
Og det var stille i alle hus. Alle var borte. Bare vi var igjen og ventet.
Så - en kveld. Storebror i seng. Vannet går, styrtfødsel, greier vi oss til sykehuset - eller kommer hun her hjemme?? Redd, redd... Heldigvis, heldigvis var mormor i huset, vi slapp å rive opp og ta med en sovende bitteliten storebror i bilen.
I stedet var det underveis-pappaen som var actionhelten og kjørte gjennom oslo-natta, med en redd underveis-mamma i baksetet i vår lille tredørsbil... - vi ble hentet med rullende seng ute på parkeringsplassen, rett inn til reddende engler - og alt gikk bra. Vi fikk vårt andre lille vidunder, vår kjempestore jente. Lynrask - full av livsenergi.
Nå er hun sju. Stor jente. Ansvarsfull. Omsorgsfull. Tenksom. Klok. Og vår lille jente.
Fint du skriver om det magiske... i august er det 17 år siden jeg fikk min første. Man glemmer det aldri, alle de viktige detaljene, som liksom ingen andre får med seg.
SvarSlettGratulerer med fin 7-åring :)
Gratulerer med stor jente :) fine egenskaper hun har! Så er det fortsatt den stilleste uka i gata, men nå har dere noen små-vidundere å dele den med - så er den kanskje ikke så stille som fredfull :) Fortsatt god sommer! Klem på deg
SvarSlettTakk til dere. Ja, - det kan aldri glemmes. Og - ja fortsatt den stilleste uka, men her i huset er det jo alltid liv og røre.
SvarSlett