Ærlighet overfor livet

En venninne sa en gang at hvis hun fikk barn, så ville hun bli et mye bedre menneske. For da måtte hun tenke alt igjennom på nytt og gjøre alt rett og riktig.

Jeg tenker at vi er de vi er. Vi er oss selv og må leve våre liv så skikkelig og hederlig og ærlig som vi kan. Med eller uten barn. Vi kan ikke gi et eventuelt barn ansvaret for å gjøre oss til et bedre menneske. Vi må gjøre vårt beste for å bli og være gode mennesker ut fra oss selv.

Og så må nok barna bare rett og slett leve med oss slik vi er. Virkelige og feilbarlige mennesker underveis i livet.

Borte på besøk i kveld dreide voksensamtalen inn på når skal vi egentlig eksponere barna for de vanskelige spørsmålene, de vanskelige avveiningene, de etiske dilemmaene, de triste historiene, det vonde i verden.

Dette er det ikke noe enkelt svar på.

Men en må vende tilbake til det som er poenget mitt ovenfor. Vi som voksne må ta oppgjørene med rett og galt her i verden på egne vegne. Vi må finne vår moralske rettesnor, de rette valgene, våre meninger slik de ville vært også uavhengig av barn. Og så har vi ansvar for å lede barna våre på rett vei, fortelle om mamma og pappas syn på ting, og formidle det vi mener er viktig - alt etter alder, modenhet, situasjon og så videre.

Et av eksemplene som en trakk fram i samtalen var hva man egentlig forteller et barn som begeistret opplever burdyr i zoologisk hage. Det skal jo være en fin og hyggelig opplevelse; hva så med spørsmålet om dette dyret hadde hatt det bedre i frihet i sin opprinnelige verdensdel....

Det er ikke noe enkelt svar på dette. (Det kommer jo blant annet an på om det er en toåring eller en åtteåring...) Men først og fremst tenker jeg at det kommer an på hva du selv som voksen mener om dette. Er dette opprørende for deg, får du selv etiske betenkeligheter ved å støtte opp om innesperring av dyr? Eller bekymrer dette deg ikke? Ut fra dette vet du om dette er noe du skal ta konsekvenser av eller involvere barnet ditt i. En som er fullstendig motstander av dyrehager ville sannsynligvis ikke finne på å ta med barnet sitt dit. En som blir usikker underveis, vil kanskje finne måter å snakke med barnet sitt om dette, uten å ødelegge opplevelsen av å være der, og dermed bidra til øke både sin egen og barnets bevissthet om menneskets ansvar i forhold til dyr.

Men det er det ansvaret du har som voksent menneske i denne verden som er rettesnoren. Det er i forhold til dine egne verdier du må være ærlig. Det er denne ærligheten som er basis for det du videre formidler til barnet ditt.

Jeg tror også at det er viktig å involvere barn i at livet faktisk innebærer mange krevende avveininger. Det er ikke lettvinte svart-hvite-perspektiver på alt. Noen ganger handler det om å gjøre ting så bra som mulig, fordi det faktisk ikke finnes èn helt riktig løsning som ivaretar alt. Dette er ikke lett. Det er ikke lett å være menneske. Det er blant annet derfor vi trenger hverandre, når livet er vanskelig.

Og så vet vi jo at barn må fortelles om det vonde. De må vite at ikke alle voksne er snille og lære å passe seg.

Men jeg mener også at de må vite at ikke alle har det bra. De må gradvis få forholde seg til at det er barn i verden som ikke har det godt, som mangler mat og helsestell - og samtidig gis muligheter til å få gjøre noe for disse barna. Det må være håp og muligheter.

- Men når drømmene er vonde og monstrene titter fram under senga er det aller viktigste budskapet at "Alt er i orden". Det er det vi sier når tårene triller og håret strykes på sengekanten. Det er voksenansvaret da. "Alt er i orden". Det er budskapet.

Selv om vi i voksenenden av livet vet alt for godt at nesten ingenting her i verden er "i orden" - så lyver vi faktisk ikke når vi sier det.

Det er slik det er og skal være, når mamma eller pappa holder rundt et lite barn og trøster. Da er den lille verden i balanse og alt er i orden. Da er det er sant og virkelig. Og vi er fortsatt ærlige overfor livet.