tilvenning..?

Mange er i en fase preget av "tilvenning" om dagen. Det er mye å venne seg til for både store og små i overgangen fra sommer og ferie til seinsommer, høst - og noe annet... kanskje noe helt nytt. Et nytt klassetrinn, starte i barnehage, begynne på skolen, kanskje bytte skole. I hvertfall begynne med sokker i skoene og jakke sånn smått om senn. Det blir fastere tider, og flere matpakker og mer tidskabal igjen. (Men det er jo ikke så nytt, det er gammelt kjent fra et par måneder siden...)

Det er mye å venne seg til her i livet. Livet er fullt av overganger og endring - og heldigvis ofte også noen røde tråder og litt stabilitet. Mange endringer er krevende. Noen er vonde. Noen stritter vi i mot - for vi lengter heller bakover og framover - til noe annet enn det vi er i akkurat nå. (Jeg har hatt én dag på jobben - og det var ikke en endring jeg så fram mot med forventning - jeg holder meg gjerne i feriemodus og husmorlivet og skurebøtte-bringebærhekk-tilværelsen en god stund til... - heldigvis skal jeg det også nesten en uke til...)

Men overgangene kommer. Og vi må venne oss til noe nytt - rett som det er. Men det jeg vil argumentere mot her, er den store troen på at "tilvenning" er en form for egen fase, som liksom gjør alt så meget bedre. Hver sommer møter jeg kommende førsteklasseforeldre som forteller at poden skal begynne ekstra tidlig på SFO - for å "venne seg til det" før skolen begynner. Ok. Men da har han allerede begynt, mener jeg. En begynner - i barnehagen eller skolen eller hva det er - og da begynner en å venne seg til det hele. Det går ikke nødvendigvis "bedre" eller "glattere" eller med mindre gråt om en bare begynner tidligere. For noen barn - og voksne - tar ting tid. Den tida starter når en begynner. Den blir ikke nødvendigvis kortere ved å starte før en må.

Kanskje kan det være omvendt noen ganger. At det kan bli vanskeligere - og mer langvarig - å takle overgangene fordi vi presser de fram i tid, tar det før vi - menneskene, store og små - er klare. Kanskje kunne en også la overgangstida, mellomfasene, får fylle sin egen tid - at modning kan skje - før en starter - at en kan leve for eksempel gjennom en hel lang sommer og vite at nå er jeg mellom disse to fasene, -og så lærer en kanskje å sykle eller svømme, eller kanskje overnatter i telt for første gang eller lærer å rense fisk eller bruke en drill og en kjeder seg litt og får nok myggstikk - og så blir en litt mer klar for det nye - rett og slett ved at tida og livet går og tar tid - og en nærmer seg det å faktisk bli en skolegutt, eller en sjetteklassing - eller en barnehageklar smårolling - eller for den saks skyld litt moden og klar for å slutte med amming, smokk, bleie, sove hos de voksne, flytte for seg selv... hva det nå er. I sin egen rytme. Og så starter en på det nye og venner seg til det.

Jeg vet at det ikke er så lett. Folk er så travle. Voksenferiene er korte. Tidsklemmene presser. Alt det der. Alt det som gjør at en kanskje må rushe barna framover i kalenderen, starte før, starte tidlig. Men da får en jo si at det er derfor. Fordi vi har "dårlig tid". Ikke oppheve tidlig tilvenning til et så enormt ideal.