mammablogging

Jeg har ikke lest alle innlegg om mammablogging i sommer. Veldig få egentlig - jeg har vært opptatt med sommer. Men jeg vet at det har vært en debatt. Både på nett og på papir. Tydeligvis er det for mye lykke og unyanserte innlegg om uproblematiske liv i mammabloggsfæren.

Og - ja - dette minner meg om koppekakedebatten i vinter. Bombardementer av kritikk av for mye baking, for pent, for mye husstell og for enkel vei til å vise fram alt det pene og velstelte.

Her er noen av mine tanker om denne debatten.

- Jada, joda - en blogg er offentlig og i må alle tenke over hva vi legger ut. Men vi kan ikke kreve av damene med hvitt interiør og vakre kaker at de skal ta hensyn til følelsene til "oss andre" med hybelkaniner og grovbrød. Det må jo virkelig være innenfor det vi alle kan være rause nok og ha selvstyrke nok til å forholde oss til. Jeg interesserer meg ikke så veldig mye for folks hvite rom og koppekaker - men det skal mer til for å knekke meg.

- Blogg er et lavterskeltilbud med hensyn til publisering for mange. Mange av oss som ellers er vant til å skrive og få ting på trykk fra tid til annet - er vant til at terskelen er høy og nåløyet trangt. Vel preges bloggosfærens lave terskler av at det blir mye rart som publiseres - og mye som er totalt uinteressant for mange - men der har du ytringsfriheten og nye medier, da. Det er langt, langt større trusler i bloggverdenen enn mammablogger med selektiv presentasjon av virkeligheten.

- Og så det da - med den selektive presentasjonen. For mye lykke. For unyansert. Ja - sikkert. Vi er alle selektive med hensyn til hva vi vil dele med verden, jeg tenker mer over hva jeg kler på meg når jeg skal ut på veien her i "offentlige strøk" enn når jeg på tredje dagen skrubber gamle treplanker med salmiakkvann og skurekost i et hus langt inne i svenske skoger. Tar på meg maskara til og med, det dropper jeg der inne skauen med salmiakken min. Og jeg forteller ikke alt til alle.  Slett ikke. Det er sikkert mange som bruker bloggen som en skrytearena - det er mange som bruker mange andre arenaer også til skryt og ensidighet. (OG så må en jo også huske alle de mammabloggerne som pøser på med sjølironi og glimt i øyet og nok av rå virkelighetsbeskrivelser med både oppkast og trassaldre og mislykka kakelotterikaker. De er også der.)

- Meg selv oppi dette - jeg har jo faktisk en tag som heter "lykke" - og det ligger litt under den kategorien (mye om fyr i ovnen, blomster i hagen, sovende barn og sånn... man henter lykke der man kan). Jeg gjorde et valg da jeg begynte å blogge - at jeg ville at dette ikke skulle være en klageblogg. Jeg er heller ikke så god på festlig ironi. Jeg ønsket at dette skulle være en blogg der en kunne hente noe godt, sitte igjen med noe etter lesing - en idè, noe å tenke over, noe som var godt og viktig å lese. Det er selvfølgelig selektivt. Og i tillegg - jeg bruker bloggskrivingen noen ganger til å fokusere på det gode, gi meg selv et tema - en overskrift og fokusere tanker og skriving rundt dette, få fram det gode når livet kan være strevsomt - for jammen har jeg nok av det. Kanskje er det sånn for noen andre også. At en trenger et sted å fokusere på det fine, det gode. Det må jo også være lov.

- Så til slutt er det alt det som blandes sammen. Det å stille spørsmål ved en organisering av samfunnsliv og familieliv der alt deles opp i kategorier og tidssoner - og der hjemmesysler og barnepass outsources - er ikke det samme som å idyllifisere og glasurpynte det å stelle hjemme. Det er heller ikke umiddelbart et tilbakeslag for feminismen (men det er en stor debatt). (Og dette kan jeg skrive mer om en annen dag.)

Nå får jeg sette igang å skaffe dagens lykke - med unger i pysj, brødbakst, uendelig mengder klesvask og en bringebærhekk full. Og litt te på trappa