Jeg reflekterer en del over lykke. Det er en egen tag for "lykke" på siden her - og her og der gjennom dette siste bloggåret er det blitt skrevet og reflektert over "lykke".
Det å bli foreldre kan for eksempel oppleves som en enorm økning av ansvar - uten tilsvarende økning av kontrollmuligheter over tilværelsen. Redusert kontroll er noe mange voksne synes er strevsomt. Det er virkelig noe det kan være vanskelig å venne seg til - at en ikke styrer alt selv lenger, når en lever tett med andre mennesker, store og små...
Og så er det bekymringene, ansvaret og bekymringene, alt stort og smått som en kan tenke på og gruble på og engstes over - og som vi til dels også har ansvar for å bekymre oss over og tenke over, barn skal ha omsorg, noen skal tenke på dem, det er oss!
Og utilstrekkelighet. Og de uendelige klesvaskene. Det er så mangt en kan kjenne seg igjen i.
Og her har vi alle våre egne svar. Ingen kan fortelle deg om din egen lykke. Lykke er subjektivt og individuelt.
Kravene til lykke er individuelle - men, må en føye til - også kulturelle og samfunnsmessig forankret. Ideen om at vi skal være lykkelige - er ikke universell og ahistorisk (den er ikke lik til alle tider og alle steder) - den er nok i veldig stor grad knyttet til vår tid, kanskje også til vår priviligerte lille krok i verden.... Kanskje kan det være en ide å tenke over om vi har for store krav om lykke, og er for lite tilfredse med å være i en situasjon som er mer preget av omsorg, tilstedeværelse - og noe så gammeldags som plikt....
Veien til lykke går også gjennom å tenke gjennom hvor store krav vi skal stille til lykken. Hvor stor lykke skal vi ha hver dag, og hvordan skal den bevises for oss? Hvor mye skal det til? Hva er kravene, liksom - for at vi ville krysset av for "lykkelig" på et spørreskjema fra Folkehelseinstituttet....
Livet er nå en gang ingen rosedans eller ferdigbonet curlingbane. Vi må - alene eller med barn og andre mennesker i livet vårt - bygge lykken og livet selv, og sette premissene for lykkelighet - eller andre gode betegnelser selv.
Er det uavbrutt søvn hver natt som skal til - så kan det bli vanskelig å kalle seg selv lykkelig med et par tre småbarn tett i tett. Men en kan jo omdefinere det - til å ikke være et lykkekrav en stiller til livet... En kan se på det som en helt naturlig del av småbarnslivet, noe en lever med, sånn er det bare....
Lykken er ikke alltid der. Men livet er der og kan leves allikevel. Det er også noe å være glad for, om en nå ikke er "lykkelig" hele tida.
Og, for all del - for å ha sagt det, er livet og omsorgsansvaret for tungt til å bære - så må en stoppe opp. Da må det endringer til, praktisk hjelp, tiltak i hverdagslivet, noen å snakke med. Det er en annen sak - og en viktig sak.
God vårettermiddag til alle.
Godt sagt.
SvarSlettjeg får ofte spørsmålet fra mine barn- "er det gøy å være mamma?" og svarer alltid ja- DET ER GØY! Men også strevsomt, utfordrende, masete, slitsomt- det tåler jeg, for den kjærligheten man får for sine barn er verdt det alt sammen. Gud så tomt livet hadde vært uten barn.
Jeg tror ikke man automatisk blir lykkeligere av å ha barn, men man blir heller ikke ulykkeligere...Etter å ha fått de søte små tror jeg imidlertid jeg har blitt flinkere til å glede meg over livet, og være tilfreds med livet. Så sånn sett ble jeg kanskje lykkeligere av å få barn?
SvarSlettPå en måte har jeg liksom litt fatta meningen med livet etter at jeg fikk barn. Samtidig er det vanvittig mye som er slitsomt.
SvarSlettMen dette med å være lykkelig? Det spørs vel hvor høyt eller lavt man legger lista.Noen blir vel aldri lykkelige, uansett...
Jeg tenker mye av det samme - for meg oppleves det også slik - det å ha barn gir en nærhet til "meninga med livet", nærheten til de små gledene i livet. Det er en "lykke-styrke" som jeg er takknemlig for å få ha med meg i livet. Men jeg går ikke rundt og måler evighetshusarbeid og oppkastsjauer og våkenetter og søskenkrangel opp mot en lykkemålestokk. En kan jo ikke måle og vurdere hele tida. En er midt i det en er i.
SvarSlett