Det vesle huset - og voksne og barn

"Før hadde Laura alltid hjulpet Pa med arbeidet hans. Da hun var ganske liten, ute i Storskogene, hadde hun hjulpet ham når han støpte kuler til børsa, i indianernes land hadde hun hjulpet ham da han bygde hus, og ved Plommeelva hadde hun hjulpet til når han stelte dyra og i høyonna. Men nå kunne hun ikke hjelpe ham, for Pa sa at jernbaneselskaet ikke ville at noen andre enn han skulle arbeide på kontoret."

Dette var noe av innledningen til det kapitlet vi leste til kveldsmaten i kveld. I boka "Det vesle huset langt mot vest" som er den sjette boka Laura Ingalls Wilder skrev om sin barndom på 1870-80 tallet med nybyggerliv i USA.
Dette er tredje gang vi leser alle bøkene igjennom sammen med ungene. For første gang er også Lillebror spent tilhører. Tidligere runder har han vært for liten - men nå er han midt i dette og følger Lauras familie som oss andre. Den første boka starter i Storskogene i Wisconsin når Laura er en liten jente på fem år. Familien er så godt som selvforsynte med jakt og jordbruk og ordner alt selv. Så reiser de vestover med prærievogna - finner stadig nytt land - Pa bygger opp hus og fjøs og graver brønn og ordner alt. Ma steller måltider og stryker og lapper og syr klær midt i villmarka. Søndagene holdes hellig. De er langt fra folk i lange tider og må alene kjempe mot sykdom, ville dyr og præriebranner. I dette vokser de tre jentene Mary, Laura og vesle Carrie opp.

I den sjette boka er også vesle Grace født og Laura er fjorten år. Familien forlater det vesle samfunnet ved Plommeelva, der de har hatt både skole, kirke og butikk og egen gård - og reiser videre. Pa skal jobbe på jernbanen som bygges vestover og vestover. Det er en ny tid. De vil lete etter et godt sted for en ny gård - men i mellomtida bor de i brakker på jernbaneanlegget. Her er verken skole eller kirke. Overgangen fra Storsskogenes selvbergingssamfunn og jordbrukslivet og landsbyfellesskapet ved Plommeelva til et samfunn preget av langdistansetransport og en framvoksende pengeøkonomi gir andre rammer for familiens liv. Det kommer tydelig fram i den siste boka som er oversatt til norsk - nemlig "Det vesle huset og den lange vinteren". Her lever Laura og familien gjennom en nødsvinter der snømengder og kulde stanser togene og dermed forsyningen til byen de lever i. Pengeøkonomien og langtransportens avhengighetsbygging blir tydelig. Det finnes ingenting å kjøpe. Det finnes ikke mat. Det finnes ikke brensel. Den vesle familien sliter døgn etter døgn for å holde seg i live. De får bruk for alle sine kunnskaper om å greie seg selv - men det er en sterk kontrast til det selvbergingslivet de levde i vel så strenge vintre i Wisconsin. Det er her i bysivilisasjonen og pengeøkonomien de nesten bukker under.

Å - vi elsker disse bøkene! Og vi har lært så mye og levd oss så inn i disse bøkene i de åra de har vært kveldsmatlektyre her i huset. (Vi leser veldig mye annet også - men vi vender liksom alltid tilbake til disse). Bøkene beskriver i detalj hvordan Pa støper kuler til børsa i Storskogene, eller hvordan de lager en lås til en dør i indianerenes land, eller hvordan de snurrer halm dagen lang for å få noe å brenne for å overleve gjennom den lange vinteren. Det gir en innsikt i konkret, fysisk, faktisk virksomhet - som en gang telte for å holde seg i live. Jeg ser at ungene suger det til seg og nyter denne kunnskapen og denne kjennskapen til dette livet - og at de samtidig kjenner seg igjen i Lauras barneblikk på livet sitt.

Og så - dette ene lille sitatet da - det sier også sitt om den store utviklingen - eller endringen - som skjer i denne familiens liv gjennom disse årene - og hva det har å si for barnas rolle i det hele. Laura er nok den som følger Pa mest - i den grad en småjente i den tid fikk følge med på mannsarbeid. Uten sønner i familien - og med Mary som den eldste som trives best med huslige sysler og som i blir blind av sykdom - så er det alltid Laura som er Pas nærmeste hjelper. Dermed kan hun også mange år etter beskrive alt dette så i detalj. Men da Pa blir funksjonær for jernbaneselskapet, skal føre regnskap og betale ut lønninger - da blir barnets nærhet til voksenlivet avgrenset på en ny måte. Her kan hun ikke lenger følge med ham dag for dag. Avstanden mellom barnet og den voksne øker i det nye samfunnet - når Pas virke ikke lenger er praktisk, fysisk, direkte knyttet til familiens overlevelse, husbygging, jakt osv.

Vi kan jo kjenne oss igjen. Vårt samfunn - i så stor grad bygd opp på skiller mellom de voksnes og barnas liv og virke. Jeg kjenner det igjen - og jeg kjenner igjen min motstand mot dette. Jeg ønsker at vi skal ha nok fellesprosjekter og fellesvirksomhet i denne familien. Vi skal dra lasset sammen og sammen kunne gjøre noe som teller for familiens liv og hverdag. De voksenjobbene som trekker oss vekk - og bare sørger for vår deltakelse i pengeøkonomien. skal ikke få avgjøre hvordan vi organiserer dagliglivet vårt og familielivet vårt.

Så - jeg kommer til å tviholde på å gjøre mangt og meget fra grunnen av og gammeldags fortsatt. Tidkrevende og fellesskapsbyggende.

Ha en god sommerkveld og sommerdag!