For ni år siden fødte jeg en datter ti minutter før midnatt den 23. juli. Så blir det baking og pynting som står på planen den 22. Hvert år.
Også i fjor. Det var en regnværsdag og kakebakst passet godt. Til vi hørte drønnet helt fra sentrum - og seinere skrekkberetningene fra Utøya. Og vi bakte ferdig - men vurderte om vi måtte komme oss ut av byen - om det var trygt her. Og jeg gjorde ferdig presanger i søvnløse nattetimer. Og skrekken preget oss - men vi blåste ballonger og samlet oss om den vesle.
Og i dag - har jeg bakt og ryddet. Ryddet og vasket etter Danmarksferie. Heiet på storebror og lillebror som har sine pakkeprosjekter. Bursdagskjolen ble sydd ferdig i går natt. Og radioen har fulgt oss hele veien. Minneord og vakker musikk. Tårene har trillet på mange av oss. Vi har forklart og vi har repetert sammen med barna. De spør mer enn i fjor. Så fyller vi ut der de etterspør mer - og vi tenker over så mangt og alle synes at vi må ha et stille minutt før middag.
Og barna slikker slikkepotten og gleder seg til glasur i morgen. De store tankene om det gode og det onde møter gleden over alt for mye sukker og forventningen om morgendagen.
De er ganske små. De kjenner ingen Utøya-ungdommer selv. Men dette er deres land, deres historie, deres barndom og det er det fellesskapet de lever i og skal bære videre. Og 22. julis historie er en del av det som for alltid er knyttet til kakebaksten til julibarnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)