Mandager er ofte melankolske. Familiefellesskapet fragmenteres, huset tømmes, virkelysten burde blomstre, mens mammasavnet og tomrommet når ingen søler på kjøkkengulvet eller krangler på gutterommet overskygger. En må ta seg sammen og si at nå....Men i dag kan jeg sprudle av energi! For huset er ikke tomt. Vi tar fri fra barnehagen - så lillebror kan farte rundt og perle et kjede til meg, bygge lego-romskip, male et maleri av en melkekartong og et epletre (!!). Og stakkars storebror har feber og ligger på sofaen og hører Charlie og sjokoladefabrikken. Da er det liv og mylder og mangfold i huset og jeg produserer både mammaomsorg og skrivedame-jobb.
Da har jeg rett og slett mer å gi på flere fronter!
Det er ikke alltid slik at vi fungerer best hvis vi deler livet inn i skarpt adskilte soner. Jobb fra klokka x til klokka y. Barn fra klokka z til klokka z. Voksentid (alene) fra z til...
Et slikt liv og et slikt produktivitetsideal bygger på en en fabrikkmetafor, en samlebåndstankegang, der spesialisering, effektivitet og stram systematikk blir framhevet på bekostning av de kreftene og den kreativitet og glede som ligger i det umiddelbare, det intuitive, i det livet der alt det som hører med kan veve seg inn i hverandre og smitte over på hverandre. Vi er sammensatte vesener vi mennesker, takk og pris! Det er er godt med et liv som gir rom for at mangfoldet kan flyte over i hverandre...
Selvfølgelig er jeg priviligert. Men det er også et valg.
Og det høres ut som et godt valg!
SvarSlettHei! Liker godt å lese bloggen din, og kjenner meg igjen i mye. Dugnadsinnlegget ditt feks, det fikk frem et indre halleluja:) Er på et sted i livet som ligner veldig på ditt - har tre barn og et halvt år igjen til levering av avhandling... Men siden jeg ikke har en mann med inntekt er det i dag fristende å stille den siste linjen din på hodet: "Selvfølgelig er det et valg. Men jeg er også priviligert".
SvarSlettDe finnes jo, de som gjerne skulle valgt annerledes, men som av ulike årsaker ikke kan, og som derfor er en del av statistikker de egentlig ikke ønsker å tilhøre.
Hei, Anonyme-gjenkjennelige leser, lykke til med ditt sted i livet!! Takk for at du leser og liker deg her!! Jeg må svare litt på det du skriver. Jeg tror vel at alle - ikke bare noen - har begrensninger i livet sitt som gjør at de - vi - ikke kan gjøre alle de valg som vi på en eller annen måte kanskje gjerne kunne tenke oss å gjøre. Begrensninger som vi ikke har valgt, livsbetingelser som bare er blitt delt ut til oss. Helse, psykisk og fysisk, egen og familiens, er et eksempel. En del økonomiske faktorer kan være en annen. I mitt liv er det valgte og ikke-valgte begrensninger som jeg må forholde meg til. Noen av disse er svært krevende å leve med, jamfør det du sier om at en gjerne kunne sluppet å tilhøre en del statistiske kategorier...
SvarSlettJeg skriver ikke så mye om dette i bloggen min, jeg prøver å ha et annet fokus i det jeg skriver her - nemlig det livet en kan leve, de valgene en kan gjøre innenfor de rammene som finnes. Dette fokuset gjør det også lettere for meg å leve med de tunge sidene ved livet.
Min setning om at "selvfølgelig er jeg priviligert" er vel en slags håndtering av den responsen jeg får i blant om at "jaja, dere er jo heldige som kan ha barna hjemme så mye" osv. Ja, jeg erkjenner at dette er noe godt - gjerne et privilegium. Men det har sine kostnader (økonomi, status, kollegaer, noe å skrive på cv-en, veldig mye alene med barna....osv) - og det er et valg, innenfor det mulige, selvfølgelig...
ha en god dag!