høstens melankoli

Jeg liker jo også høsten, tross alt - den gode høsten, den klare lufta - blå himmel - sterk sol, litt mer orden og fasong på dager og uker, vakkert høstløv, glimtet av fugleflokker som øver til langferd sørover, høstskog med gode lange turer, tid for stearinlys og innekvelder.

Men jeg har alltid også følt at høsten er tida for å innse det som er tapt. Det som ikke ble. Det er noen siste vakre dager og stunder - før det liksom er over. Før alt lukker seg. Alle mulighetene er uttømt - for i år - for alltid? Tida før kulda og mørket senker seg over oss og det er uendelig lenge til vårsola igjen gir oss krefter.

Jeg er ingen klager. Jeg bor her i dette vesle landet am rande der Zivilisation, nesten på Nordpolen, jeg velger jo det - da har jeg ingenting å klage på. Det finnes andre kroker av verden som ikke gir denne årsrytmen, jeg kunne jo valgt meg dit, hvis det var det jeg ville... Og årsrytmen i seg selv er så til de grader en del av meg, av det livet jeg lever og ønsker å leve - at det vil jeg på ingen måte gå glipp av. Kontrastene gjør livet levende, lengselen gir det etterlengtede verdi - og gir dermed også ventetid og lengselstid sin egen verdi. Det er ikke rart vi lever et frydefullt utendørsliv i de få sommermånedene vi har - vi som har den lange lange mørketida å kontrastere lyse sommernetter mot.

Så - ja - vi lever nå dette livet. Her, med alt.

Men allikevel - disse høstfølelsene som kommer gradvis. Det som glipper. Det som ikke ble - ikke i år heller. Ikke i dette livet, kanskje. De tapene og sorgene vi må leve med. For slik er menneskelivet. Det får høstens melankoli meg til å se.

Kanskje gjør dette livet lettere å leve, tross alt. Se det i øynene. Leve dette.