stor - og liten

Plutselig er de så store! Det er et lite blaff - og så er de så store. Alle svømmer som fisker og hopper uti fra berget - og jeg kan dukke ned i boka mi - eller ta meg lange svømmeturer selv uten at noen drukner mens jeg er borte.

Den vesle turen gjennom skogen går som en røyk - ingen klager over lang vei og tung sekk. Storebror har gressklippersommerjobb hos naboer. De store kan stikke på biblioteket selv og bestille og hente enda mer etterlengtet sommerlesning. Eller sykle bort på butikken og kjøpe en sitron for meg. De leser avisene - og grubler over togulykker i Europa. Vi diskuterer fattigdom og fordeling. Plutselig får jeg høre hva de vil studere ("Kinesisk, arabisk og russisk, Mamma, det er bare tre språk - det blir gøy!")- og om Storebrors planer om bilkjøp....

Men jeg klipper fortsatt noen negler og renser sår. Jeg tar på fanget når tårene spretter, synger på sengekanter og maser om rydding. Tiåringen svinser i den blomstrete kjolen fra i fjor, med lange brune bein, for kjolen har visst blitt så kort -  og vil slett ikke bli særlig stor, vil være barn, lenge lenge. Minstemann prøver å hyle seg til sjokolademelk og danser ute i  Olebrummpysj  hele formiddagen og holder rockekonsert med fluesmekkeren som mikrofon. Joda, de er fortsatt små også.

Og så deler jeg av menneskeerfaringen - at vi alle er både små og store - at slik er det å være menneske. Slik er det lov å være som menneske - være både liten og stor. Samtidig. Mestre og ta ansvar - og være den lille som trenger støtte og hjelp. Begge deler samtidig. Det ligger ikke en skummel voksenframtid der framme der en må greie alt helt alene, aldri tøyse og ha konsert med fluesmekkeren, aldri mer løpe barbeint og glemme å rydde opp etter seg, eller der en aldri mer får trøst og hjelp når alt blir dumt. Vi skal ha mennesker rundt oss og hjelpe hverandre og gi hverandre utviklingsmuligheter - til å vokse og bli store og sterke og flinke - og til å være nære, støttende og trøstende. Stor og liten.