merkedag

Det er en merkedag. Tårene ligger bak der. Jeg skrur opp radioen når Laleh synger Some Die Young. For sånn er det. Så inderlig vondt er det. Some die young.

Og det er også en vanlig sommerhverdag. Med glade barn plaskende i skogsvannet. 

Og det er den sommerdagen jeg alltid står på kjøkkenet og baker gode saker. Hvert år. Klipper og limer et vakkert kort. Fullfører de siste presangene. I år sydde jeg ferdig allerede to dager før fristen!

Til den store flotte jenta som jeg gikk og bar på langt på overtid - den varme varme sommeren for ti år sida og som endelig kom - alt for fort, men som - takk, takk, takk - ble berget av en rådsnar jordmor. Vi fikk henne. Vår jente, den kloke, sterke, omsorgsfulle, kreative og ansvarsfulle jenta vår. 
I morgen er det hennes tiårsdag. Ungene spør - kan vi flagge i år? Vi lover at det kan vi. For to år siden kunne vi ikke heise noe flagg da vi våknet til de skrekkeligste tallene om morgenen 23. juli. Men også den gangen var vi takknemlige over å kunne samles - huset var fullt av folk som trengte hverandre og et sted å være sammen.

Slik kommer denne dagen for alltid til å være. I spennet mellom kakebakingen og tårene. Sorgen og takknemligheten.