statsministeren, lykken - og vi andre foreldrene

Jeg blafrer gjennom nettavisene og ser et oppslag om at statsministeren, selveste Jens, ikke hadde vært forberdt på sorgen da ungene flyttet. Først da skjønte jeg hvor lykkelig jeg var, sier han visst.

Jeg trenger jo ikke lese mer. For det treffer meg midt i magen og midt bak øyelokkene. Slik er det. Denne hverdagslige og intense og myldrende og møkkete og masete lykken som jeg nå har som gave og som jeg lever midt oppi nå - disse raske og fulle og travle og krevende åra. Tenk at de skal være over en gang. En gang blir det slutt på skokaos i gangen og smugspising fra oboyboksen, med avslørende spor over hele kjøkkenet... og slutt på søskenkrangel, øving av gangetabellen og ferieturer med tre som synger øysteinsundesanger om kapp i baksetet og slutt på jublende unger i vannsprederen om kvelden. Visstnok. Jeg håper det er inderlig lenge til!

Vi spiser kveldsmat ute under trærne. Kjøligere, tross alt, enn i varmen inne etter en intens solskinnsdag. Lykter. Sultne unger. Porsjon på porsjon. Høytlesning. En nybadet minstemann i bare badekåpe klatrer til topps i et tre og jodler først av glede og må til sist hjelpes ned. 

Jeg synger på tre sengekanter. Tre varme sommerunger som ikke orker verken pysj eller dyne. Plastre på tær og knær, det går med ti meter på en sommer.... Badetøyet henger til tørk på verandaen, ryggsekkene venter på ny tur i gangen. De første bringebærene er prøvesmakt. Takk og pris for disse tre.

I morgen møter vi en dag som for alltid vil minne oss om dem vi mistet, og om dem som mistet sine. La det aldri, aldri skje igjen!
Men vi vet også at vi alle skal miste og bli mistet. La oss ta i mot den lykken og det mylderet som vi kan få - i den korte tida vi har!