snakke sammen

For det er jo det vi vil. Snakke sammen. Bygge fellesskap og lete etter mening og retning sammen. Finne ut av ting. Vi som har valgt hverandre og valgt å bygge dette livet og denne familien sammen.

Og det er mye å snakke om. At vi må huske å kjøpe mer melkefri margarin. Eller lete etter badehetta til Lillebror i gjenglemtkassene på skolen. At det er en rar lyd i vaskemaskina. At de våte skoene fra i dag må settes på badegulvet i natt. Det er mange sånne små, bittesmå ting i et myldrefamilieliv.

Noen ganger føler jeg at det er bare de små tingene vi rett og slett rekker å snakke om. Og de er jo virkelig viktige der og da. Det får denne dagen og denne uka til å gå rundt. Jeg kan følge til tannlegetimen, rekker du stikke innom postkontoret, tapper du i badevann og får skrubbet minstemann rein for gjørme nå - og vi må få tatt en tur på gjenbruksstasjonen før vi drar på ferie. Og jeg kan hente etter koret i morgen. Og slik går nu dagan. Det går opp, det går rundt. Men....

Så er det de mellomstore tingene. Vi tar oss jo på tak og tar fatt på noen temaer ut over margarinpakkene i blant. At nå må vi få bestemt oss for om vi skal dra dit i sommerferien eller ikke. Eller om det er på tide å se på en sykkel i en større størrelse til et av barna. At vi skulle ha invitert de  og de en lørdag. Om hvilke regler som egentlig skal gjelde for dataspill her i huset. Noe sånt. Litt mer enn margarin i hverfall. Det trengs. Det er hauger av slike saker vi "burde" ha snakket om. Vi tar skippertaka. Vi kommer oss på den ferien, faktisk, tror vi nå. Alle fem har en sykkel som fungerer noenlunde. Og sånn.

Men når tar vi de ordentlig store temaene? (For store tanker og gode samtaler finnes jo her i huset - men når fører vi de helt til mål og tar stilling, velger vei, bestemmer oss for noe, går til store tiltak...?) Når har vi rom og ro og tid til å virkelig grave oss inn i det store og dype, stille spørsmål ved rammebetingelsene, lure og lete etter klokskap og kunnskap om hvordan vi egentlig vil leve - om vi tør å kjenne etter hva vi egentlig vil og kanskje tør å velge det. Kanskje tør å forandre noen av rammebetingelsene. Disse rammebetingelsene som leverer oss alle disse små oppgavene som dagene og samtalene er fylt av.
Når klarer vi og jeg å se på det? Det lurer jeg på.

For det meste tar vi rammebetingelsene for gitt og løser småsakene innenfor disse rammene. Eller sover litt når alt er gjort og matboksene er vasket og klare til neste dag og skoene tørker og badehetta fortsatt ikke har dukket opp. Og så tar vi en ny dag og får den til å gå rundt også. Og snart er det fredag.

Jeg snakker om at folk er friere enn de tror. Det tror jeg jo nemlig. Men tar vi oss tid og ro og rom til å erkjenne denne friheten? Tar jeg meg tid og ro og rom til dette? Tør jeg ta det inn over meg? At det finnes valg og muligheter. Eller passer vi bare på å få kjøpt den margarinpakka og svart på den mailen og i blant bestilt en billett?