er alt like greit?

Jeg forkynner til det kjedsommelige at det er mange måter å leve gode, ansvarlige og skikkelige liv på. Det er mange måter å ta godt vare på barn på. At det finnes flere valg enn vi ofte tør og orker å ta inn over oss.

Nettopp derfor bør vi også alle sammen prøve å møte de andres annerledes valg med nysgjerrighet og respekt - framfor fordømmelse, bedrevitenhet og kritikk. Mammadamen skrev nylig et innlegg om den store mammakrigen - om alle stikk og kommentarer som kastes fram i en kamp om å være den gode mor. Om mat og soving og ulltøy og sukker og hjemme-/borte-/barnehage-/whatever....

Det er lett å være enig om at vi ikke skal være sånn mot hverandre. Være litt rause med hverandre. Søke forståelse før vi dømmer. Det kan være en grunn til at folk gjør som de gjør - selv om det er helt annerledes enn hva du velger i hverdagen. Så kan vi fortelle - og dele erfaringer - uten å krige.

Men når går grensa for rausheten? Det er jo noe som ikke er greit - er det ikke? Hvor går grensa for å si fra til andre foreldre om at dette synes jeg ikke er helt greit. Eller til og med feil. Rett og slett feil.

Og tilsvarende - hvor går grensa for hva som er greit fordi det er bra for de voksne. Den formuleringen brukes mye - at "barn har det bra når de voksne har det bra". Høres fint ut. Sånn bør det være i en familie at vi har det bra når alle har det bra. Men for det første må det jo gå begge veier ( altså også at voksne har det bra når barna har det bra...) - og for det andre - det er vi voksne som bestemmer, barna er avhengige av de beslutningene og rammene vi velger - uansett. Det er vi som har makta. Det forplikter. Jeg mener derfor at det må være både en og flere grenser for hva som er greit (for eksempel av tidsbruk eller alkoholbruk, for å nevne noe...) bare fordi det er fint for de voksne. Hvor grensa går varierer. Men det er verdt å tenke over.

Jeg tenker sånn at som voksen i verden så har jeg ansvar for "alle barn". Det er jo en metafor - jeg kan ikke ta alle barn i mine armer, men jeg kan være en samfunnsdebattant og aktiv voksen som bidrar til at vi legger til rette for at barn generelt får gode rammevilkår. At barn langt langt vekk fra meg kan få vaksiner og næringsrik mat og utdanning, at barn nær meg har et fungerende barnevern, en skole som fungerer slik vi synes den skal fungere og en bevisst voksenbefolkning som tar ansvar.
Og så for de få barna jeg selv møter direkte på min vei her i livet har jeg et ekstra ansvar. For å se. For å undre, noen ganger. For å følge opp ett og annet. For å ikke gå forbi.

Noen barn - i alles nabolag, også ditt -  har det nemlig vanskelig. Noen barn trenger at noen andre ser dem. Og kanskje gjør mer. Blander meg inn. Går noen ekstra skritt. Trøster og gir råd. Eller tar en telefon. Selv om det er vanskelig. Det er ikke bare direkte mishandling som ikke er greit her i verden.





(Ad bildet - jeg har lovet ungene at vi skal steke vafler når de kommer fra siste skoledag i dag. De er som alltid sukkerfrie, så da trenger dere ikke  ta meg for det :-)   ...)