forsommerens sårbarhet

Det er så mye spenning i lufta. Det er så mye som vokser og gror. Det er så mye lengsel og håp. Det er et markert år i et barns liv som er omme - det året jeg begynte på skolen, det året jeg gikk i fjerde... - Det er avslutningen - og det er åpningen mot en sommer som er et lyst, åpent hav av barbeinte opplevelser (håper vi), noe nytt, noe lyst. Og det er lenge, lenge lenge til sokker og jakker skal på igjen og sekken pakkes igjen til høsten. Lenge, lenge. Det tenker vi ikke på. Bare litt. Usikkerheten, spenningen her på tampen av året favner også dette - hvilken base og gruppe plasseres jeg i på mellomtrinnet? Hvilken lærer får jeg? Hvor havner bestevennen? 

Vi er jo vant til det nå, vi voksne. Vi har sett så mange lærerbytter og omorganiseringer av barna. Men det er like sårbart og spent når det skjer. Midt i disse slitne siste skoledagene, midt i lengselen etter fri og åpenhet, så er det også så mye spenning på det som skal skje, kanskje skal skje. For de forlater en grunnleggende sosial enhet, et grunnleggende fellesskap de har i hverdagen sin og en voksen de har stor tillit til - og de vet ikke hva de skal vende tilbake til etter denne lange, lyse, åpne sommertida. 

Slik merker en jo at en lever. At en er i bevegelse. At en er sårbar for livet At noe skjer og skal og kan skje. Spenning og skjelving og håp og lengsel. Mens vi ser jordbærblomstene blomstre og syrinene falme og håper at badevannet i tjernet varmer seg opp for hver dag og sandalene er klare.