Noen ganger kan en late som en er modig. Rette opp ryggen. Se folk i øya. Vite at en kan smile og kontrollere stemmen. (Jeg gjennomførte en maratondag med prøveforelesning og disputas for to vårer siden, der jeg etterhvert holdt armene over kors, fordi jeg skalv sånn - men der jeg la stemmen ned to hakk og var stødig og fast og ingen så eller skjønte hvor nervøs og sliten jeg var. Men modig - det var jeg jo, på ekte!)
Noen ganger må en minne seg selv om at dette kan jeg i hvertfall, dette har jeg gjort før. (Det hjelper ikke alltid at alle andre har gjort det før.)
Noen ganger må en bruke det min gamle norsklærer ga meg som trøst på veien da jeg var usikker på hvordan det hadde gått til eksamen og det enda var lenge å vente til sensur... Han nikket rolig og ga meg det litt ironiske smilet sitt - og minnet meg på at når en er usikker og redd, så merker en i hvertfall at en lever!
Noen ganger må en bygge det mulige motet på det som forhåpentligvis ligger i bånn - det som ikke er usikkert, det som ikke er på spill - det som er der. Hverdagen. Folka mine. Det er her jeg er.
Og kanskje går jeg modige skritt. Men det er dette jeg har. Det er dette jeg er. Det mister jeg ikke selv om jeg er både modig og redd.
Og jeg merker at jeg lever.
Så fint skrevet! :) Det er skummelt, og fint, å være modig. Som når ettåringen tørr å hoppe fra bordet til sofaen siden storebror akkurat har gjort det samme.. :)
SvarSlettSkummelt og fint. Og så kommer det nye utfordringer hele tida!
SlettTakk for veldig motiverende innlegg, trenger det masse nå i eksamenstida! Ha en deilig dag :)
SvarSlettLykke til med eksamen!!
SlettJa mot ja. Det er noe det. Motet og angsten går hånd i hånd her, hehe. Leste en fantastisk bok i fjor som heter Positiv angst. Av Paul Moxnes! Fikk meg til å sette pris på angsten også!
SvarSlettMot og angst hånd i hånd. Ja, sånn er det jo. Det er jo ikke mot hvis det ikke er "farlig".
SlettOg angsten må en jo leve med - til tider - så det er greit å ha noen tanker om hva der er bra for!