adgang, medbestemmelse og mangfold

Vi går mot 17. mai. Og om et år skal vi feire Grunnlovens 200-års jubileum.

Den norske Grunnloven var et stort skritt for selvstendighet og demokrati. Målt med datidens målestokker var 1814-grunnloven den mest radikale og demokratiske i Europa. Utviklingen i de nesten tohundre årene siden da viser oss imidlertid at demokrati og demokratisk ikke er gitte begreper en gang for alle - men rett og slett en retning for utvikling og debatt. Begrepenes materielle innhold endrer seg. Stemmeretten er utvidet - til også menn uten eiendom, den er utvidet aldersmessig  og - ikke minst -  til kvinner. Begrepet om hvem som har rett til å være med og bestemme over dette landets politikk, over velstand og velferd, fordeling og rettferdighet - har altså endret seg.

Adgangen til riket har også vært under endring - i alle år. Dette gjelder hvem norsk politikk, goder, rettigheter og plikter skal gjelde for. Vi kan fortsatt kjenne skammen over at vår opprinnelige grunnlov nektet jøder og jesuitter adgang til riket. Men reglene våre for adgang til riket i dag er fortsatt meget strenge - og langt mer intrikate.

Begrunnelsene for de opprinnelige paragrafene var knyttet til den tidens tankegang og kultur. Reglene for stemmerett var som nevnt radikale i sin egen samtid. At man måtte være mann for å ha en betydelig posisjon i samfunnslivet og kunne delta i kollektive beslutninger gjennom stemmeretten var en selvfølge. Samtidig var det også en selvfølge at man måtte være en mann med en viss posisjon, enten ut fra eiendom eller yrke. Dette var de ansvarlige borgerne, det var disse som kunne styre.

Begrunnelsene for adgangsbegrensninger var hovedsaklig kulturelle, sterkt knyttet til skjerming og bevaring av den evangelisk-lutherske statskirkelige religionen som både sto sterkt i folket og i statsstyret. Slik var paragrafen formulert: "Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget."

Det danskstyrte eneveldet hadde innført en streng kirketukt med strenge plikter til deltakelse og tilhørighet til kirken. Den sterke koblingen mellom stat og kirke gjennom enevoldstiden gjorde disse adgangsbegrensningene og disse strenge reglene til et gitt og gyldig kulturelt og religiøst fundament for den norske selvstendigheten. Begrensningene gjaldt ikke bare utad. Også innenfor rikets grenser var det strenge rammer for religion. Religionsfrihet har hatt en lang vei å gå i det norske samfunnet.

Kanskje kan vi si at identitetsfriheten også har hatt en lang vei? Kan vi være oss selv på mange måter - og allikevel si at vi er norske, at vi hører til, at vi er en del av fellesskapet? Åpner det norske fellesskapet for et mangfold?

Vi går mot nok en 17. mai. Det er tida for å stryke skjorter og pusse sko - og vaske regnjakker. Og det er tida for å diskutere hva - og noen ganger hvem - vi vil ha med i toget. Hvem skal være med og hvordan skal vi se ut og hva får vi lov til å holde i hendene. Symbolet - ett av mange - på fellesskapet i dette landet, det lange, lange, lange 17.mai-toget som skritter og marsjerer seg fram landet rundt til all slags vær og all slags korpsakkompangement.  Hvordan skal vi se ut, hvordan ser fellesskapet vårt ut?

Vi har gått en lang vei. Det lenge, lenge siden jentene ble en selvfølgelig del av toget. Men fortsatt er demokratiet avhengig av at vi er innstilt på en kontinuerlig debatt og utvikling - demokrati er aldri en statisk endelig "ferdig" størrelse. Vi blir alltid stilt overfor nye og utfordrende spørsmål, utfordringer av det kollektive selvbildet og av gårsdagens politikk. Nye tider med Schengenåpenhet, europeisk økonomisk krise, verdens flyktningeproblemer og stor norsk oljevelstand gir oss utfordringer politisk og moralsk og demokratisk.

17. mai bør være en feiring av demokrati. Og da må debattene og ansvaret fortsatt tas. Hver dag.