Deltidsdebatten - en oppfordring til mer nyanser og respekt for mangfold

Javel, Gerd. Når du sier det sånn rett ut, så er det vel meningen å ta debatten. Så da har jeg et par ting jeg vil si...

Et klokt samfunn
Et klokt samfunn bygges blant annet gjennom kloke debatter. Vi skal slett ikke være redde for å diskutere, vi skal ikke være redde for å mene forskjellige ting. Et demokratisk samfunn må kunne romme både et meningsmangfold og et livsmangfold, et rom for å kunne velge ulike ansvarlige og skikkelige og respektable måter å innrette seg på og leve på. Jeg er for debatt - og jeg er for mangfold. Det innebærer at jeg synes det er en forutsetning i en skikkelig debatt som handler både om samfunnsstrukturer og individuelle valg at vi også kan legge til grunn at enkeltindivider kan ha ulike og gode og respektable grunner til å gjøre de valgene de gjør i sitt eget lille liv, og at deres valg ikke umiddelbart kan kritiseres på individplan (ved å for eksempel latterliggjøre eller mistenkeliggjøre motivene deres) fordi summen av valgene ikke nødvendigvis ender opp akkurat slik som du synes samfunnet bør fungere.
Nemlig.

Samfunnsnivå og individnivå
Vi kan og bør alle mene noe om hvordan samfunnet vårt som helhet bør fungere. Og tenk - der forutsetter også demokratiet at det er lov å mene forskjellige ting. Men samtidig har vi også ansvar for å ta kloke og ansvarsfulle valg i vårt eget mikrokosmos av et liv. Slik at den lille hverdagen også går opp. Vi tar ikke vårt ansvar i samfunnet om vi ikke gjør dette, om vi lar hverdagsansvaret og hverdagsomsorgen, eller egen økonomi eller eget barns helse eller hva det nå er  (og nå påstår jeg altså ingenting om hva som er avgjørende for disse tingene, jeg sier altså ikke noe om hvilke valg som skal til for å ta hensyn til egne barns gode oppvekst, men jeg sier at det er et ansvar foreldrene faktisk må tenke over og ta....) seile og bare overlater konsekvensene av det til "samfunnet".

Er det bare én modell? Hva slags demokrati er det?
Og det er ikke bare én eneste modell i hele verden eller hele Norge som er den rette og gyldige for å få det lille livet til å gå opp. Det er ikke bare modellen med to ganger full jobb (og det er mange flere timer enn litt over et døgn, Gerd, men det vet du jo...) + reisevei på x antall timer og minutter hver dag, hver uke + fulltidsbarnehage/-sfo-/aleneettermiddager for tiåringene osv osv. som gjelder. Det er mange andre - jeg gjentar - mange andre forsvarlige, ansvarlige, skikkelige, respektable måter å innrette seg på. Samtidig som en betaler skatt og alt det der. Joda joda.

Slutt å latterliggjøre meningsmotstandere
Ja, jeg er for debatt. Men jeg begynner å bli så lei av denne debattformen der virkemidlene består i å mistenkeliggjøre, påpeke moralske betenkelighet og latterliggjøre individer. Jobber man deltid så er man visstnok lat, baker for mange muffins (kaller vi det i tillegg cup-cakes så blir det enda latterligere), er for opptatt av noe så tøysete som interiør (uæææh), lakker for mange negler, og betaler for lite skatt.

Og nå altså "man skyver morsrollen foran seg". Bruker det som en unnskylding! Unnskyldning, altså - for det er jo ikke reelt..? Betyr det at egentlig trengs ikke denne foreldreomsorgen (vi kan vel si foreldre, det handler da ikke bare om mor, her) - fordi samfunnet har tilrettelagt for en annen modell, jf ovenfor? Hva betyr det? Er de individuelle livsvalgenes tid over? På hvilket allmøte ble det vedtatt én livsmodell for alle?

Diskuter samfunnsmodeller med reelle argumenter! Uten å latterliggjøre og mistenkeliggjøre individer.

Trengtes ikke mennene hjemme, allikevel?
Det er sjelden kritikk av menn som velger deltid av hensyn til familien, tvert i mot. Pappapermisjoner er blitt heiet fram - og takk og pris for normaliseringen av pappaers omsorgsevne. Men hvis denne debatten skal fortsette å føres på denne måten - med å latterliggjøre tilstedeværelse i hjemmet, mistenkeliggjøre motiver for deltidsarbeid, grovt undervurdere den innsatsen som gjøres her i livet som ikke er betalt av en arbeidsgiver og ført på en timeliste - da må vi jo lure: Var det ikke nødvendig å få pappa hjem heller da? Var det bare en slags bløff? For det trengs egentlig ingen der hjemme, er det sånn? Eller på dugnaden, på fotballtreninga, i nabolaget? Voksne trengs bare der det finnes timelister og lønnsslipper og framtidige pensjonspoeng. Er det den eneste verdifulle innsatsen voksne mennesker kan velge å gjøre - i egne liv og i samfunnet?

Det er lov å mene det, selvfølgelig. Men det er virkelig mulig og lov å mene noe annet også!
(og for de av oss som heier på menns rett til å få være likeverdige i hjemmet - så må jeg advare mot denne undergravingen og latterliggjøringen. Hvis det bare er dill og dall og muffins der hjemme, så trengs vel ikke pappa heller, da. Da kan han jo fortsette å være på jobben...)

Jobb og fritid.
Det virker så enkelt: Jobb er viktig, det bidrar til inntekt og til skatt og det produserer ofte et eller annet av en viss nytteverdi (det er nå varierende, da...). Fritid høres veldig ut som latskap, neglelakk og muffins - ikke sant.... Det høres enkelt ut.Og da blir det jo lett å si at "kosen kan du ta i helga". Og så glemme at det fritid ofte dreier seg om det er husarbeid, matlaging og husarbeid (og pånn igjen i morgen), omsorg og tilstedeværelse for noen som er mindre enn deg, sykestell, leksehjelp, hjelp i lokalsamfunnet, deltakelse i frivillige organisasjoner - men kanskje først og fremst praktisk og nødvendig arbeid i eget hjem og egen familie.

Det går ikke rundt her i landet om det ikke går rundt på mikroplanet også. (Og for de fleste handler det mye mer om møkkete regndresser og leverpostei i gardinene enn stilig interiør og lekre kaker, det derre husarbeidet.... ) 

Så det skillet mellom jobb og fritid er ikke så enkelt allikevel. Det er ikke et klart og entydig skille mellom "det viktige" og "det overflødige". Det er ikke sant. Det vet vi jo alle i våre egne liv. Vi kan jo ikke bare hoppe over alt det vi driver med der hjemme, alt det vi driver med utenom lønnsarbeidet. Mye av det er utrolig banalt og kjedelig og ikke lett å drasse fram i en debatt. Men vi driver jo med det allikevel. Fordi det trengs.

Jeg mener...

• En ansvarlig samfunnsdebatt må også handle om noe mer enn å maksimere Bnp i verdens rikeste land, eller bygge et oljefond til.
• En ansvarlig samfunnsdebatt må bygge på verdivurderinger som måles i andre målestokker enn kroner og øre. Kroner og øre er midler. Midler som vi skal bruke til noe. Vi må kunne ha andre mål!
• Et demokrati må romme mangfold, et demokrati må bygge på en respekt for at det finnes mange måter å innrette seg godt og ansvarlig på. 
• En god debattant trenger ikke latterliggjøre og mistenkeliggjøre motstanderes motiver.
• Voksne har ansvar for barn. Voksne har ansvar for å bygge et samfunn som helhet som tar vare på "alle barn". Voksne har også spesielt ansvar for egne barn og for å gjøre kloke valg for sin egen familie.
• Vi trenger å bearbeidet begrepene "jobb" og "fritid". Vi trenger en anerkjennelse av all den ubetalte innsatsen folk yter i sitt eget liv og nærmiljø.
• Det finnes mange respektable og ansvarlige valg.

(Det har vært stille herfra en stund, det har vært fint å se at mange er innom allikevel - og noen har til og med etterlyst meg. Tusen takk!)