doktorkreering og annen feiring

Oppmerksomhet om egen person er ikke alltid lett å håndtere. Fokus på andre, hva andre trenger, hva en kan gi - det er så mye lettere. Der er jeg trygg. Gi og gi. Da vet jeg hva jeg driver med.

Fram til jeg i vinter fikk den endelige innstillingen fra komiteen som hadde vurdert mitt store arbeid, slo jeg fast at doktormiddag - det skulle jeg i hvertfall ikke ha! Feire meg selv, liksom. Veldig.

(Doktormiddag er liksom en helt egen greie, den er fra gammelt av regnet som noe omtrent på linje med konfirmasjon og bryllup, det er fint og fjongt og taler og bordkort. En er så godt som forpliktet til å invitere representanter fra instituttledelsen og selvfølgelig vurderingskomiteen.)

Så ble det disputas og det ble jo fest. Etter lange tanker fant vi ut at det rette for meg og for oss - var ikke å leie lokale og bestille ferdigmat og ordne barnevakt. Det rette for oss var å samle venner og familie og gamle universitetskollegaer - og de formelle representantene - her hjemme - hos oss i det røde huset i den vesle hagen. Med de tre små med på festen. Dette var mammas bok, skrevet hjemme mellom klesvask og lego. Det skulle feires her, jordnært, familienært og riktig.

Det ble fint og fjongt så det holdt. Med vakkert aprilvær og blomstrende kirsebærtre. Med stettglass og mingling i hagen først. Med langbord og småbord i alle rom, uten bordkort, fulle av blomster. Med min mors store kjeler med elg-sodd, varme brød, chorizopølse, fantastiske dipsauser, potetsalat og oliven, godt drikke og litt søtt etterhvert. Familie og gode venner hadde bakt og rørt. Slik ble det riktig. Slik ble det min fest som jeg kunne kose meg med, vippe av meg skoene, holde rundt mine. Og det var taler og taler og huset bugnet av blomster, latter og skravling. Veslejenta holdt sin egenskrevne tale. Jeg takket alle og holdt tale om livet mellom ord og jord. Minstemann sovnet i sofaen under de siste talene og ble båret i seng. De to store ungene danset i hagen. To komitemedlemmene feiret med en sigar på verandaen (til stor forskrekkelse for Storebror - "Mamma, de røyker!").

Lyktene skinte i hagen. Vi glemte å ta bilder. Vi samlet minner i stedet. Dette langvarige prosjektet fikk en personlig og god avslutning og feiring.

I går kveld var det den offisielle og kollektive avslutningen av det hele. Doktorkreering i Universitetets Aula. Serimonielt og formelt. Kreering av de doktorander som har disputert siste halvår. Kor og orkester. Rektor og dekaner i lange kapper. Hver og en ropes opp, presenteres med sitt prosjekt og overrekkes diplom. Erklært som doktor. Synlig så det holder. Nuvel. Av ca hundre "doctores" i går kveld - var jeg den aller siste på lista. Tre blide slitne unger sto i midtgangen (joda - nok en gang valgte vi å ta dem med, det er nå det skjer) og trippet og vinket mens kjærestemannen husket å ta bilde. Etterpå var det mottakelse, kanapeer og stettglass og jordbær med sjokolade (wow - kan jeg ta en til, Mamma) Og i mørket og fakkellyset på universitetsplassen danset tre overtrøtte unger.

Så da var det gjort.

mammaoppgaver

- Hva mammaoppgavene er ....

Det slår meg hvor mye tid jeg fortsatt bruker på at ungene skal spise, ha reine og tørre og varme nok klær, vasking og stelling, sørge for nok søvn... Enda ingen av dem er babyer - langt i fra. Alle kan både spise og kle på seg selv, og til og med femåringen vasker sitt eget hår.

Men - i kontrast til den tida da de var bittesmå, måtte bæres, alt måtte kles på, når jeg matet grøt inn i to munner samtidig med en skje i hver hånd, eller ammet mens jeg matet en toåring, eller hva det nå var - i kontrast til den tida da mammaoppgavene så veldig direkte og praktisk knyttet til mat og klær og stell, bæring og byssing og reine bleier - altså nå.

Nå snakker vi om det i stedet. Jeg kler ikke på. Men jeg drøfter med en sliten skoleunge som skal ut i fem varmegrader om morgenen, - tror du at du trenger en genser til, var du varm nok i går, jeg bestemmer ikke - jeg får ham til å tenke selv... Jeg mater ikke, - men jeg haler inn en åtteåring til å dekke på bordet og en femåring til å skrelle gulrøtter (og det tar sin tid det også). Jeg rydder og vasker klær - fortsatt alt for mye - men jeg bruker også masse tid på å lære opp i hvordan en sorterer innholdet i en brukt gymbag, hva går i skittentøyet, hva henges til tørk, hva gjør en med det våte håndkleet. Og det våte utetøyet som skal tørkes, og de møkkete vottene i sekken, de blir faktisk ikke tørre og reine av seg selv til i morgen nedi der...

Og gjett hva - det virker faktisk! De tenker og ser og tar ansvar selv.

Jeg gjør det ikke selv lenger, men vi snakker -lærer - og øver på å være flere som er selvstendige og ansvarlige her i huset. Det krever en del masing, det krever tålmodighet, det tar tid. Det raskeste - sånn på en gitt dag - ville være å fyke alt unna selv. Jeg er jo direkte superrask til å rydde gangen, dekke bordet, tømme sekker og gymbager og pakke dem riktig pånytt. Superrask. Men det er ikke min mammaoppgave nå for tida. Oppgaven er ikke å få det til å gå fort i dag - men å bidra til at alle kan og tenker og klarer mer og mer i dagene framover.

Mer om andre mammaoppgaver en annen dag. Ha en god og selvstendig dag.

hva vil vi bygge fellesskapet med

"Et slikt forskningsbidrag har sin samfunnsmessige betydning gjennom synliggjøring av diskursive konstruksjoner som konstruksjoner og ikke gitte og uforanderlige faste punkter. Demokrati forutsetter at det finnes rom for debatt, at saker regnes som diskuterbare og foranderlige. Ved å finne og synliggjøre konstruksjoner, kan en kanskje diskutere mer åpent hva slags konstruksjoner for fellesskapet vi vil bygge samfunnet med."

Slik avslutter jeg den korte presentasjonen av hva doktorgradsforskningen min skal tjene til. Hva var poenget med det jeg skrev - hva kan det brukes til?

Til å forstå at de begrepene vi fanger og forstår virkeligheten med også er formbare, historisk foranderlige og politiske. Det er ikke faste fysiske skillelinjer mellom "oss" og "de andre". Vi skaper fellesskapene og grensene for fellesskapene selv. Det er viktig.

Og det tenker jeg at det er på tide at jeg skriver mer om. Etter en sommer som rystet oss alle. Fikk oss til å tenke. Fikk oss til å synge og gå i tog og holde roser og kjenne på fellesskapets verdi. Nå er det høst. Vi må tenke videre.

Gull!

Gutterommene skal males. Gulnet panel kvistlakkes og sparkles - og så er det fram med kostene. Først er det Lillebrors tur. I mellomtida kan han sove hos Storesøster - det setter de begge stor pris på. "Han er så søt" sier hun strålende når hun legger seg ved siden av den sovende femåringen.

Lillebror hadde planen klar for lenge siden: En vegg glitterrosa - en vegg turkis - en vegg sølv og en vegg i gull. Flott plan!

Så har vi justert planene litt - Mamma og Pappa fikk bestemme tre av veggene, egghvit... - og Lillebror fikk bestemme den fjerde - og den skulle være i gull.

Så nå skinner en blank, sterk okerfarge på den ene kortveggen. Kasser med leker står fortsatt over hele huset, Lillebrors dyne er fortsatt i Storesøsters seng. Det har vært gode lange voksenskravlekvelder med malekostene. Snart ferdig!

Hvilken farge ville du valgt på ditt eget rom?

snart?!

Jeg tror det er over en måned siden de tre små helt spontant begynte å snakke om jul og juleforberedelser. Og vinter snakker de om hele tida. Hver dag! De gleder seg jo så veldig, rett og slett. Til å gå på ski, grave snøhuler i den store fonna som alltid ligger hos naboene. De planlegger ruter for skiturene, hvilke bakker vi må få med oss, hvor vi skal ha bål - og ikke minst hva som skal tilberedes av kostelige retter på det bålet.

Og til alt vi skal bake og lage til jul. Og vi skal vel ha adventskalendrene, Mamma. Joda - hadde jo tenkt det.

- men ikke riktig ennå.....

Høsten kom tidlig i år. Men fortsatt er det jo bare høst. Vi fyrer opp om morgenen og går med ull innerst - men ettermiddagene har god solvarme før stearinlysene igjen tennes til kvelden. Det glitrer i trærne, det er jo bare september. Det er vel lenge til vinteren ennå, vel...?

høstens melankoli

Jeg liker jo også høsten, tross alt - den gode høsten, den klare lufta - blå himmel - sterk sol, litt mer orden og fasong på dager og uker, vakkert høstløv, glimtet av fugleflokker som øver til langferd sørover, høstskog med gode lange turer, tid for stearinlys og innekvelder.

Men jeg har alltid også følt at høsten er tida for å innse det som er tapt. Det som ikke ble. Det er noen siste vakre dager og stunder - før det liksom er over. Før alt lukker seg. Alle mulighetene er uttømt - for i år - for alltid? Tida før kulda og mørket senker seg over oss og det er uendelig lenge til vårsola igjen gir oss krefter.

Jeg er ingen klager. Jeg bor her i dette vesle landet am rande der Zivilisation, nesten på Nordpolen, jeg velger jo det - da har jeg ingenting å klage på. Det finnes andre kroker av verden som ikke gir denne årsrytmen, jeg kunne jo valgt meg dit, hvis det var det jeg ville... Og årsrytmen i seg selv er så til de grader en del av meg, av det livet jeg lever og ønsker å leve - at det vil jeg på ingen måte gå glipp av. Kontrastene gjør livet levende, lengselen gir det etterlengtede verdi - og gir dermed også ventetid og lengselstid sin egen verdi. Det er ikke rart vi lever et frydefullt utendørsliv i de få sommermånedene vi har - vi som har den lange lange mørketida å kontrastere lyse sommernetter mot.

Så - ja - vi lever nå dette livet. Her, med alt.

Men allikevel - disse høstfølelsene som kommer gradvis. Det som glipper. Det som ikke ble - ikke i år heller. Ikke i dette livet, kanskje. De tapene og sorgene vi må leve med. For slik er menneskelivet. Det får høstens melankoli meg til å se.

Kanskje gjør dette livet lettere å leve, tross alt. Se det i øynene. Leve dette.

til lykke

Nok en nabobaby har sett dagens lys. Mine barn føles så kjempestore til sammenligning. En gang var de også så nye og små og nettopp og fantastisk nyfødte i verden. Undringen over livets under gjør meg og resten av oss her i huset rørt og berørt. Og så er det godt å være konkret og tilstede også. Babylua har ligget klar en liten stund. Nå er det tid for å bake en eplekake og gå på visitt!