litt mye nå...

Det er litt mye nå. Det blir kvelds- og nattarbeid hver kveld. Det er frister og stress. Det er kabaler som legges nøye - og de går jo opp, vi får det til - det går rundt og ingen lider. Men mammaen er for sliten nå.

Heldigvis er det noen som ser. Heldigvis har jeg et hjem å komme hjem til. Noen som fyrer i ovnen for meg. En sliten fotballgutt som trenger å sitte på fanget til kveldsmaten. En niåring som legger mammaen i sin egen seng og synger nattasanger så vakre at jeg må både gråte og smile og sovne. En storebror som bærer ved og dekker bord og ser og trøster og forteller. En pappakjæreste som bare ordner den husvasken som jeg allikevel ikke hadde orket.

Så det går jo bra. Og det går jo rundt. Det er jo ikke det. En kan jo være fornøyd med at det går rundt - og la det fortsette slik.

Men jeg vil ikke venne meg til å ha det sånn som dette her. Jeg kjenner jo det.
Så hva velger jeg da?

en helg på vift

Fredag til søndag. Mange små og bittelitt store korjenter fra ni til tolv. En god del mammaer (joda, bare mammaer...) Mange sekker og bagger, kosedyr, drikkeflasker, lesestoff, regndresser, kjekspakker.... En hyggelig bussjåfør. Et vandrerhjem i en løvdekt gammel park. En spennende dyrepark. Uendelig mange brødskiver og mye oppvask. Vakker korsang. Kaldt høstvær. Unger med og uten nok varme klær. Voksne med og uten bekymring for kalde barn. Masse lørdagsgodter. Quiz og fjolling. Nattasanger i køyesengene. Trøtte unger som sovnet tidligere enn (enkelte) voksne trodde. Og da sluknet de voksne også.... Hjem i regn og sludd.

To slitne jenter, en stor og liten, kom hjem her i huset i ettermiddag. Til energiske gutter og varme i ovnen og varm tekanne. To jenter sluknet over helgeaviser og nye loppisbarnebøker. Flinke gutter fortsatte å stelle hjemme og fikk søndagsmiddagen på bordet.
Så er vi samlet hele gjengen igjen. Kan fortelle og dele. Jentene har sett tigre og snøleopard i dyrepark. En har vunnet en quiz og ligget øverst i køyeseng for første gang. De tre gutta i huset har gjort loppemarkedskupp og grillet pølser i skauen og skiftet sengetøy på alle sengene og bygd opp en bilbane og vært gode venner. Mammaen har observert så mangt blant store og små korturjenter - og har lært enda litt mer om livets mangfoldighet  - og er glad for å være hjemme ved varmen og samle litt krefter før en ny uke. Og kunne pakke dyna rundt alle tre mine små egne i kveld.

høstmelankoli og høst-trøst

Det er meldt frost om nettene framover. Vi har fylt opp kjelleren med ved, og høstet alle eplene vi rekker fram til fra toppen av stigen. Uteplassen er nesten ferdigsnekret - så kan vi glede oss til soldager der igjen til våren. Fryseren er full av bær. Ungenes boblejakker fra i fjor passer fortsatt. Strikkevotter og ullsokker har vi også. Det er alltid brennende lys. Vi bor i et varmt hus og har mat og trygghet. Kleberstensovnen er husets sentrum og holder oss alle varme og tørker alle våte votter - hele vinteren.
Sommeren som vi har lagt bak oss brakte med seg et spennende og virkelig ikke akkurat i orden sommerhus  -  som vi kanskje kan glede oss over i årene framover og der vi finner skatter når vi leter - både ute og inne - slik som gamle lykter i verkstedet og forvokste rosebusker og spennende trær å klatre i - og vi har holdt varmen der om nettene i høstferien.

Det er håp - selv om det mørkner. Det blir vår igjen en gang.

noe å klage på - eller noe å håndtere

De årene jeg hadde tre små barn (nå er de jo ikke så små lenger) - husker jeg en nabomamma på en sandkassekant som belærte meg en gang om at det var jo faktisk noen (noen andre altså) som måtte opp kanskje to ganger om natta hver natt med sine små, tenk på det, det måtte jeg jo forstå at var forferdelig.

For jeg hadde jo sikkert ikke verken skjønt det eller erfart det, mente denne nabomammaen... - for jeg gjorde vel ikke noe særlig nummer ut av det (at jeg var oppe utallige ganger hver natt, av ulike grunner, med ulike barn - alt det der.., altså jeg heiv meg ikke inn i klagesangene om hvor trøtt jeg var og hvor masete det var osv....) Saken var jo at jeg sov langt under hva som "går" i 6-7 år. Veldig langt under. Jeg gruet meg til å legge meg. Jaja. Det er det mange som gjør.

Det var to hovedting jeg gjorde - eller rettere sagt tenkte - for å håndtere dette.
(For - det må en jo gjøre. Utfordringer - og verre enn nattevandringer og nattevåk - kommer her i livet - en må håndtere det på en eller annen måte. Hyle og klage. Blogge. Stikke av. Eller noget annet...)

Det ene var at jeg bestemte meg for at natt var natt og dag var dag. Og at dagen begynte klokka seks. Etter klokka seks ville jeg ha en bra dag, selv om natta hadde vært hinsides. Jeg ville ikke miste dagene mine også. Om dagen er det ok å stå opp og være våken - og så får en bare gjøre noe bra. Som en orker. Men jeg orket ikke bruke dagene mine på å klage over natta. Det fikk jammen holde at jeg mistet nettene mine.

Og det andre var at jeg var veldig veldig sikker på at jeg var takknemlig for totalsituasjonen. At jeg faktisk hadde noen som trengte meg. At en er faktisk foreldre om natta også. At ingen har noen garanti for fredelige netter når en har babyer og småtasser. Det er faktisk ganske krevende å være et bittelite barn når nettene blir lange også. Og de er forskjellige. Det er ikke alltid så lett. Det er lov. Det er greit.

Dette er ikke et innlegg i noen sovedebatt. Jeg trenger altså ikke noen råd om hvordan man får barn til å sove. Jeg vet mye om det og mye om andre ting og at det ikke alltid er enkle oppskrifter. Dessuten kan jeg nå glede meg til å sove - det er nye tider.

Samtidig er det også nye tider med nye utfordringer. Andre ting som er krevende. Som ikke bare kan løses av å plukke en liten opp og holde rundt ham. Det skal håndteres det også. Ikke nødvendigvis med å klage. Kanskje med å finne måter å tenke på som gjør det uutholdelige mer utholdelig. Eller  det krevende mer levelig. Eller noe sånt.

Dette er vel et innlegg i klageblogg- versus idyllblogg-debatten. At alternativet til naiv idyll (som jeg forøvrig mener må være helt lov) - ikke trenger å være klaging. Vi trenger å håndtere livet også. Det er ikke naivt (som denne nabodama mente at jeg var) - det kan for noen av oss være nødvendig. Kanskje kan det være godt å lese om også.

(Bildene - noe annet å være takknemlig for - eplehøsten!)

Positiv i pøsende regn...

Bildet er fra en annen høstdag. Hagtornen i skinnende sol. I dag har det vært pøsregn.
(Til dem som etterspør mer negativitet i bloggverdenen, kan jeg informere om at det har vært tungt å være produktiv på pc-en i dag. Sånn er livet. Det har jeg egentlig ikke tid til. Det betyr at jeg må skrive mer en annen kveld. Men noen sider ble det jo... Sånn - ferdig med det negative for denne posten.......)

To-tre unger (egne og lånte) har hatt juleverksted på kjøkkenet i dag! På eget initiativ (jeg er ikke helt klar ennå!) I hele dag. Bare avbrutt av et par timer ute - i full entusiasme da også i pøsregn og søle. Så da er det i gang - masse nisser og julekort er produsert. Storebror har støvsugd og stekt speilegg til hele gjengen til lunsj. Jule-jentene ryddet ordentlig etter seg på kjøkkenet. Lillebror gledet seg hele dagen til å kjøpe fotballstøvler - for snart, snart, etter høstferien starter fotballtrening... Da blir livet enda mer verdt å leve for minstemann, ser det ut til - ikke at det er så lite å ta av fra før heller. ("Det er godt av vi kan kose, tenk om vi ikke visste at vi kunne kose, Mamma.")

Det er godt å være omgitt av små mennesker som er glad for så mye.

Det er fyr i ovnen. Det er ulltøy til tørk. Mannen har vasket huset. Jeg har fått sjokolade. Møkkete regndresser får henge til en ny regnværsdag. Det er et nybakt glutenfritt brød til Storebror på kjøkkenbenken. Jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor - eller etter jul. Men jeg har mye fint garn i skuffer og kurver... Det var lov å lese lenge på senga for små høstferieunger. Jeg har fått ryddet vekk litt av sommertøyet.

Nå sover alle.

God høstferie - enda noen dager - til deg. Med eller uten juleverksted, pøsregn, klesvask eller fotballstøvler.

mer komplisert enn oppdragelsesstil...

Aftenposten spør oss om oppdragelsesstil - og debatten er i gang. Til og med med små filmillustrasjoner fra to familier som skal representere kontrastene - sjubarnsfamilien som skåler (i vannglass) for kjærligheten og smiler av tiåringen som har glemt tida, men allikevel lager middagen til hele gjengen - og den andre som forteller om regler og disiplin (og jeg vet jo hvem jeg helst ville ligne...)

Så kan vi alle tenke over hvordan vi selv lever med våre barn (og det er ikke sikkert at du blir klok på det hele bare av å ta Aftenpostens test.. - det er livet selv som teller) - og det bør vi jo. For det er jo litt mer komplisert - faktisk.

En grunnleggende erkjennelse jeg kom til - gjennom de første åra som mamma (bildet ovenfor er seks år gammelt, da var det tre små på null, tre og fire på fanget...) - var at det å leve med barn er å ha mye ansvar - men slett ikke tilsvarende mengde med kontroll. Og dette er viktig. Ta dette store - store - ansvaret - uten å falle for fristelsen for å kompensere med urimelige (og umulige og dermed kjempefrustrerende) kontrolltiltak. Det er en stor utfordring å leve med et nesten uoverskuelig ansvar uten å kunne kontrollere hvordan alt skal gå. Men det er så sentralt for foreldreoppgaven at vi må klare det! For barna er ikke bare våre instrumenter som vi kontrollerer og instruerer og disiplinerer og straffer og belønner i retning av et liv slik vi selv ønsker det. Barna er seg selv og skal leve sine liv og lære å leve sine liv - gradvis friere og med mer og mer ansvar for sitt eget liv - og med livets egne lærepenger som straff og belønning. Og på godt og vondt så gjør ikke alltid andre mennesker akkurat som du vil - spørsmålet er da hva du skal gjøre med det!

Jeg tror mye familiefrustrasjon hadde vært unngått om vi klarte denne balansen bedre (og det er ikke enkelt, det er jo sånn at vi voksne da sitter med ansvaret - også for å ordne opp og lande på beina - når det vi ikke kan kontrollere fører til det ene og andre som ikke er så greit..).
Når toåringen ikke sover om natta - det er slitsomt, og mest for henne - men er ikke gitt at det er økte kontrolltiltak og strenghet som skal til. Men du har ansvaret for at dere begge får det best mulig i denne situasjonen.
Når treåringen får raserianfall på vei hjem fra barnehagen - du har ansvar for at dere kommer dere hjem.. - men kontroll kan man knapt si at man har...
Når tiåringen glemmer tida  eller slenger rundt seg med stygge ord eller søsken heller vil krangle enn å leke og ingen synes at lekser skal gjøres eller rom skal ryddes - da har vi voksne fortsatt masse ansvar - for å finne løsninger sammen. Men vi kan åpenbart ikke kontrollere alt.

Og for å unngå den mulige misforståelsen her - jeg mener ikke - IKKE, IKKE - med dette at det er barna som skal ha all kontrollen. På ingen måte. Det er ikke å ta ansvar å la den illsinte treåringen få styre situasjonen. Men du - og hun - dere sammen må leve med at hun er sint - akkurat nå. Og jeg mener IKKE at barn ikke skal ta ansvar - for det skal de absolutt, mer og mer med alder og ferdigheter - det er den eneste veien framover. En må få ansvar  gradvis, etter evne - og også få ansvar for konsekvensene av det en gjør - og det en ikke gjør. (Og med mer ansvar til barna synker kontrollmulighetene dine faktisk også enda mer, bare for å ha nevnt det. Hvis åtteåringen skal huske på gymtøy hver tirsdag og torsdag selv, så har ikke du - men hun - kontrollen over om dette går eller ikke...)

Vi voksne lager grunnrammene om familielivet. Det ligger mye av både kontroll og ansvar i de grunnleggende valgene. Vi velger bosted og type tilknytning til arbeidsliv, tempo og tidspress for familien, omfang av faste rytmer og regler, vi velger partner og vi velger å få barn sammen - slik blir vi en familie.... Innenfor rammene lever vi - vi er ulike mennesker små og store og alle må få uttrykke seg og være seg - og forme våre egne små liv og meninger innenfor de rammene vi har...

Det krever følsomhet og våkenhet og varhet og raushet i forhold til barnas behov, egne særtrekk, deres annerledeshet i forhold til hva "vi ville gjort". En må ha tid - til at det kan finnes mange måter å gjøre noe på - til å løse konflikter - til å få surre rundt i eget tempo og ikke bare tilpasse seg en voksenkontrollert plan...

Dagen og livet blir ikke som du hadde tenkt - men kanskje enda bedre!

hverdagsferie

Nå er det hverdagsferie. Det er unger som surrer i pysj om morgenen, det er ingen matpakker å smøre, ingen lekser, ingen foreldremøter. Vi voksne har hendene fulle med jobb (jaja) - men det går greit med en på pc-en hjemme - og en som drar avgårde.

Det er unger som trenger dette lille glimtet av fridager sånn passelig etter skolestart. Det er fantasi og prosjekter og krangling som skal bli gjort. Og så husker vi på noen av de gode hverdagsferiegrepene - at det å ha noen faste punkter, noen arbeidsoppgaver som trengs og kreves - det gjør at stemningen og fellesskapsfølelsen og roen øker (og kranglinga og masinga reduseres). Tre oppgaver til fordeling i formiddag - en tok oppvasken, en tok klesvaskrydding og opphenging av ny vask, og en tok støvsuging i en støvete kjeller. Og jeg skal omstrukturere et førtisiders kapittel - jepp.
Og snart kommer Mormor og Morfar med et lass ved til oss - da skal det bli en god tekopp å få!