dette livet

Det er en fredag ettermiddag når en sliten mamma vakler hjem fra byen og ikke orker noen ting og ikke tåler jakker på gulvet og uryddede skolesekker og ingenting ellers heller og synker sammen på kjøkkenet og gråter og synes verken hun får til jobb eller mammaliv for tida. Og så får hun varm te. Og tre små og en stor som trøster og steller.
Og så tenner vi lys og lager fredagsmiddag og det roer seg i huset.

Det er en lørdag full av sol og blå himmel og modne epler og tre unger som ivrig høster kurvene fulle, en pappakjæreste som snekrer og snekrer, en Lillebror som virkelig ønsker seg å vaske opp og gjør det så gullende rent og en niåring som vil ta på seg klesvasken framover og henger opp og rydder tørre plagg og lærer seg ullvask og en Storebror som alltid har en hjelpende hånd... og det er en god gjeng som hjelper hverandre og steker lunsjvafler sammen ute på den nysnekrede uteplassen, mens eplesyltetøyet koker inne og det finnes håp for slitne mammaer i solskinnet - det finnes til og med varm kaffe og en stol å sitte på i blant. I sola. Med solbriller og glitrende høstfarger.

Og det blir en lørdagskveld, med alltid mer oppvask og klesvask og god mat og tre unger som samles rundt en film og det er brennende lys og god varme i ovnen og en pappakjæreste som fortsatt snekrer der ute og en mamma som får et glass vin og orker å holde det hele sammen - for det er jo dette livet som teller.

men mat må vi da ha (ad matpakkedebatten)

- og de yngste av oss skal jammen ha mange matbokser gjennom årene.

Men nå er det visst matpakkesmøringa som skal til pers. For her har man diskutert koppekaker hele vinteren. Og det er jo virkelig noe som er lett å kritisere, overstæsha og oversukra og fullstendig overflødig som det er.
Og så var det mammablogging generelt. For noen av oss har visst gått glipp av den skjulte regelen om at de kvinner som har barn ikke bør skrive - det blir så lett preget av nettopp av at det finnes barn og sånt noe her livet (og det kan jo ikke bli samfunnskritisk nok eller hva det er.) Og de som skriver noe fint og koselig om det å ha barn, eller puste ut med en tekopp midt i lekselesing og middagsstyr - de må jo rent ut være ramlet helt av lasset og burde i hvertfall ikke slippe til på blogspot.

(og hvis jeg tenker meg om så hadde vi vel samme runden rundt juletider også, da var det jo adventskalendre som ødela likestillingen og det meste annet... - eller husker jeg feil?)

Men nå er det sannelig matpakkesmøring. For noen har kommet på at det går an å skjære opp grønnsaker eller legge middagsrester i en boks til minstemann. Nemlig. Og det er sikkert fint - men den som kommer på noe så ufattelig originalt og ikke minst ekstragavant må for all del ikke fortelle det til noen andre. Og hva hun enn gjør - så må hun ikke ta bilde av det!

For da får visst alle andre prestasjonsangst.
Eller da torpederer man feminismen, likestillingen, samfunnsutviklingen, samfunnskritikken. Eller...
I hvertfall er det feil. På en eller annen måte.

Jeg blir jo litt matt. For mat skal jo folk ha. Og matpakker skal småtrolla ha. Og er det noen som lager det både litt fint og litt sunt - så ære være dem. Mat skal da ungene ha. Vårt lille hjørne av verden er et overflodshjørne - der det jamt over er for mye av det gode - og den er i hvertfall full av restauranter og kokebøker rettet mot helt andre settinger enn norske skolemåltider. Voksenverdenen flyter over av alskens dyre og fancy retter med fast og flytende tilbehør og som folk kan lese om og drømme om og kanskje oppsøke eller tilberede en gang i blant.  Det er da ikke så merkelig at noen tar bilde av en matpakke også....

Det er mye hverdag her i heimen. Lite interørblogging. Lite koppekaker med rosa glasur. Det er vel stort sett stabilt og grovt og hjembakt. Men det skal det da i hvertfall være - uten at vi skal skjems. Og finner jeg på å dele en agurk på tvers, så skal jeg da stå for det også.

Så smålige kan vi da ikke være at vi får prestasjonsangst av matpakker.  Da blir det et hardt liv! Skal vi følge det resonnementet, så burde jo heller ingen trene, vaske vinduer,  ta på seg frivillige verv i nabolaget eller ta på neglelakk. For vi andre kan jo bli slått ut av prestasjonsangst, ikke sant?

Vi er gode på forskjellige ting. Vi må da kunne leve med et mangfold av ferdigheter. Også i matboksene.

Og selv om vi smører matpakker, til og med ruller salamiskivene i rull eller putter druer i en liten boks, - så kan vi klare flere ting på en gang. Det er ikke gitt at matpakkesmøring hemmer oss fra samfunnsanalyse og samfunnskritikk. Og det er på ingen måte gitt at samfunnet blir bedre av å gi ungene dårligere mat. Men vi må snakke med ungene også. Om Nord-Korea og Obama og 22. juli og Sigrid og norsk oljeøkonomi og maktfordeling og ressursulikhet og takknemlighet og ansvar. Og gi dem mat. Og lære dem å smøre sjøl og redde verden så godt de kan.

slippe dem fri!

Navlestrengen tøyes gjennom årene. Vi venner oss til at de små har større og større handlingsradius og lengre tidsrom vekk fra oss. Det er riktig vei. De er små og store og skal ha sin trygge base - og erobre sin frihet til å leve sitt eget liv. Mene sjøl. Tenke sjøl. Ta ansvar. Komme hjem i tide. Ordne opp. Være trygge i en verden de skal bygge for ei framtid jeg ikke kan styre fullt ut.

Men det er ikke alltid lett å slippe fri. Omsorg og bekymring holder igjen. For vi slipper dem jo da også fri til muligheten til å ta dårlige beslutninger, komme for seint, gjøre egne feil og til og med bli redde og usikre der alene.

Alt til sin tid. Men når er den tida? Når er du klar, lille venn? Vi skal ikke holde deg igjen - men vi skal heller ikke dytte deg for fort avgårde. Balansegang, balansegang.

Det er ingen entydige svar. Men en må kjenne sitt eget barn, se at også søsken er forskjellige og takler nye utfordringer forskjellig. Og om nødvendig jobbe med å slippe tak i kontrollen og navlestrengen selv også...

underveis og stykkevis og delt

- slik er livet ofte. Vi er jo på vei - men slett ikke i mål. Vi får gjort litt og ønsket så mye mer. Andre er sikkert mer fullkomne og perfekte og følger alle sine planer, ikke sant...?

Det er en rikdom å ha en fleksibel jobb, og ofte hjemmekontor og egenorganiserte dager. Men tida strekker jo ikke til allikevel. Familiemylderet tar over - pc-en skrus av - og må på igjen på kveldstid.  Jobbinga skjer i en stue der hybelkaniner og Aftenposten Junior kjemper om plassen under sofaen - her er en barnevev med et prosjekt underveis, her er nok av lego på gulvet til et eget lokalt legoland - og et tørkestativ fullt av rent tøy som koser seg i solskinnet foran den åpne verandadøra (og som sikkert blir ryddet vekk en dag eller natt).  Og mye mer.
Stykkevis og delt. Skritt for skritt. Noe i dag og noe i morgen. Vi kan sette oss med en tekopp og se barnetv sammen midt i rot og mylder - vi kan la oppvaska stå og gå ut i solskinnet og plukke epler - vi kan vaske i gangen en annen dag og det blir natt og ny morgen og nye sjanser hver dag.

Rett og slett underveis.

Det er behovet for å være litt raus med seg selv her i livet. Det er vägen som er mödan värd, som Karin Boye skriver. Vi får lov til være med - underveis. Så lenge det blir nye dager, er ikke målestokken at vi skal komme i mål - men at vi er underveis.

til låns....

I dag har en familie her i området fått vite at de har mistet jenta si for alltid. En ungdom i nærmiljøet kommer aldri hjem mer. Hun ble funnet til slutt. Men hun er borte.

"Vi har dem bare til låns". Sier min kloke venninne. Dette som vi alle kjenner på kroppen - når vi våker, frykter, bekymrer oss for hvordan det skal gå de små vi får holde, stelle, støtte, låne - noen år.

Og jeg holder rundt mine - og slipper taket, lar dem vandre ut i verden - og tar i mot igjen.
Og det er sko og grus og sekker i hele gangen, og jeg kommer aldri til bunns i skittentøyet, og noen må danse midt i middagen og kan aldri sitte rolig - og takk og pris for det hele.

Så lenge jeg får lov til å ha dem til låns.

sommertrass!

Jeg kan ikke huske noen sommer - i hvertfall ikke siden jeg var barn - da jeg har badet både i mai og i september. Det har vi i år - hele familien - svømt og svømt langt til hver og en av oss å være. Senest nå i helga - utrolig fint.

Det er litt av en sommer!

Det har vært uendelig mange utemåltider, med og uten varm genser. Grilling. Bålplass. Nysnekret uteplass her hjemme.

Det har vært en utrolig rik bærinnhøsting - jeg har fortsatt bringebær å hente inn.

Vi har gått barbeint. Vi har samlet skjell. Vi har plukket blomster. Det har vært sol mange ganger i uka - og det er lenge til det blir snø!

Vi har en stor veske med regntøy til hele familien. Den blir med oss i bilen overalt. Men det er faktisk mest vanlig at den får stå urørt. Jeg har ennå ikke funnet igjen regnbuksa mi - som forsvant en gang på forsommeren - og det har gått helt fint uten! Så jeg er helt sikker på at det ikke har regnet hele tida.

Vi tar dagene som de kommer. Vi legger planer som passer været og hva vi har lyst til. Da får vi mye ut av hver dag - og mye MYE sommer ut av sommeren.

Det var shortsvær og barbeintvær i går også. Det er ingen selvfølge i september.

Jeg orker virkelig ikke klage på sommeren og sommerværet. Da har jeg jo ingen sommer å glede meg over, da! Jeg trenger så inderlig inderlig sommmer hvert år - og da må jeg ta den jeg får og gjøre det beste ut av den. Det er ingen bytterett.

Dette er min sommertrass: Jeg tar den sommeren jeg får og jeg vil jammen meg glede meg over den - uansett!

kutt opp!

Det kan bli for mye for noen og enhver. Når en er minstemann i flokken, verdens sterkeste seksåring med alle følelsene, alle ønskene, all tiltakslysten og alt som skjer - så kan det i blant bli behov for å brøle litt.
Da tyr Lillebror til sitt egenkomponerte stoppsignal - kombinasjonen av "kutt ut" og "hold opp" - nemlig:

KUTT OPP!

Det forstår vi.

Ha en fin dag!
(Bildet er nesten helt urelatert - men det er seksåringen, her superfornøyd, i ferd med å grille perfekte marshmallows på den fine bålplassen vi har laget av den gamle bryggerpanna.. Her lager vi de fleste middagene når vi er i sommerhuset..)