tirsdag 18. mars 2014

Hva mer trenger vi enn raushet og ros?

Det virker jo som verdens underligste geskjeft - at vi skal diskutere grensene for raushet og ros!

Her i Jantelovens og pietismens avkrok av verden - der vi har et språk som nesten tvinger oss til uhøflighet med sin mangel på passende standardformuleringer - kan vi da ikke bare omfavne raushet og ros og lære litt av de gode ordene som folk tydeligvis klarer å både formulere og dele i alle slags fora!

Ros og raushet er gode saker.
Men det er ikke alt. Og allerede her så går jeg over i risikosporten  som er å kritisere det erklært gode. Kritisere ros - det faller jo på sin egen urimelighet, det må jo være noe galt med noen som ikke anerkjenner ros og raushet og positiv tenkning som gode krefter som bringer menneskeheten framover.

Det er ikke noe galt med meg. Og jeg anerkjenner og verdsetter sterkt rosens og raushetens betydning for å det å være store og små mennesker, alene og i fellesskapet, på livets landevei. Alt det der. Men jeg vil peke på to mangler, to felt som blir blinde flekker når vi stirrer for lenge og intenst på raushetens lovende lys.

Det ene er at individperspektivet tar helt av.
Det andre er at vi lukker øynene for det ikke ros-bare. Det som ikke lar seg rose. Rausheten strekker seg ikke så langt at den omfavner det ikke-ros-bare. Når vi kommer dit er det medlidenhet (i beste fall) og ydmykelse (litt verre) som tar over.

Men først om individet. Individet roses for sine prestasjoner, for sin innsats, for sine resultater, for sin vilje, for sin godhet - ellerhvadetnåskullevære. Det roses og heies - og budskapet om at alle kan realisere drømmene sine hvis bare de tenker positivt, tror nok på seg selv (og vi andre støtter og heier nok!) forkynnes. Men det er ikke sant! Det er ikke så enkelt at alt er opp til individet. Et slikt perspektiv tilslører at det finnes praksiser, kulturer, strukturer og systemer som hindrer og holder folk nede. Systemer og kulturer som er menneskeskapte og kan endres av mennesker (og det skal vi virkelig gjøre) - men ikke alltid av ett individs tro. Men med et slikt intenst positivt individperspektiv - så er det ikke rom for slike analyser. Dersom du mislykkes, så er det fordi du ikke trodde nok på deg selv, tenkte positivt nok osv - eventuelt fordi jeg ikke heiet nok på deg. Det blir for spirituelt for meg. Jeg savner et perspektiv på at vi OGSÅ må jobbe strukturelt, kjempe mot strukturelle og kulturelle hindringer. Ikke bare heie. Det går ikke alltid bra.

Og da er vi over på det andre. Det går nemlig ikke alltid bra. Det er mange liv som heller er preget av tap og mislykkethet og manglende drømmerealisering - enn av det ros-bare. Hva med dem som ikke greide det? Rausheten er ikke raus nok til å omfavne dem. Rausheten er for det ros-bare. Når vi møter det mislykkede, det strandede, tapet og smerten, det uopprettelige, togene som har gått for godt - så er det ikke rausheten vi trekker fram. Det er medlidenhet, offerperspektiv og stakkarsliggjøring. Eller eventuelt ydmykelse og usynliggjøring.
Smerten og tapene har blitt gitte en sentral plass i raushetsberetningene når de representerer en fase som går over. Når en etterpå - fra seierens utsynspunkt - kan skue tilbake og si at "jeg greide det, jeg kom meg gjennom det". Og det er fint å si at da er det håp for alle. Men alle kommer seg ikke gjennom. Noen sitter fast. Noen blir der, med bøyd nakke og egen skam. Alle feil og bommerter er ikke slik designet at de leder til klokskap og et bedre liv etterpå, det er ikke så enkelt. Noen tap skader for livet. Noen reiser seg ikke igjen. Deres beretning blir ydmykende sosialpornografi. For de kan ikke roses, de greide det ikke. Da stopper også rausheten.

Jeg ønsker meg både ros og raushet i bøtter og spann her i verden. Men jeg ønsker meg da også en raushet som favner det som ikke gikk bra. Det som ikke ble snudd til noe bra etterpå også. Det ikke-ros-bare. Og da må vi i tillegg til å rose driftige individer også se  på strukturer og kulturer som ivaretar oss alle - uten ydmykelser.




3 kommentarer:

  1. Dette minner meg om hva vi har om på skolen for tiden, observasjon og da positivsme og negativisme. For mye fokus på enten det ene eller det andre er ikke bra, det må jo være en balansegang som tillatter både det ene og det andre, uten hverken bebreidelse eller ydmykelser. Det er kun på den måten resultatet kan bli bra. Fint innlegg.

    SvarSlett
  2. Takk for godt og velskrevet innlegg som skaper balanse! :)

    SvarSlett
  3. Åh, ja. Godt skrevet og veldig sant.

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)