onsdag 16. oktober 2013

shoppestopp - eller ei?


Jeg synes det er morsomt å lese om shoppestopperene. Noen lager et skikkelig prosjekt av det, setter seg mål og spilleregler - ett år uten shopping - med eller uten unntakstilfeller. Noen lager heiagjenger og lag - eller konkurrerer mot en venninne.

Og det kommer mange bra erkjennelser og opplevelser ut av dette. For eksempel oppdager noen at det finnes mye allerede der i skapene. Eller en får låne og arve av venner og naboer. Kanskje kan en se hvor mye tid en sparer. I hvertfall hvor mye penger en sparer.

Alt dette er både bra, lærerikt og vel verdt å applaudere.

Men jeg er ikke en shoppestopper. (Jeg er vel veldig langt fra en shopper også, det må vel innrømmes.)

For meg - når jeg skal tenke over kjøping og ikke-kjøping og alle alternativene i min administrasjon av eget og familiens liv -  blir shoppestoppinga for mye en lek eller et stunt - en kortvarig prestasjon. Se om en greier det. Se hva som skjer. Få det til! (og som sagt, det er bra det!)

Jeg jakter på en mer langsiktig modell, en mer bærekraftig løsning - en måte å tenke på som kan vare. En måte jeg - og vi - kan tenke på og leve etter på sikt. Også hvis vilkårene blir endret og begrensninger i kjøpinga blir mindre selvvalgt, enten pga endringer som påvirker tilbud og muligheter omkring oss - eller endringer som gjør kjøpekraften her i huset betydelig redusert.

Det jeg er opptatt av i dag - i et liv med mange muligheter er:
- ikke kjøpe for "å kjøpe". Kjøping er en nødvendighet - ikke en hobby. Det er ganske lett å innarbeide som vane. Og det er deilig. Bare gå og gå forbi alt mulig. Rett fram til det jeg egentlig skulle ha.

- ikke la oss lure av "siste modell-er bedre-argumentasjonen". Har vi noe - så har vi. (Vi har Norges eldste og minste tv - påstår vi, 14 tommers fra 1996. Men den virker... så vi har...)
- Hele tiden vurdere om det finnes løsninger på våre behov som vi kan løse ved å lage selv, reparere noe, skaffe oss noe brukt - eller kanskje greie oss uten.
- sette ønskene på en ønskeliste. Det kommer juler og bursdager for oss alle. (Jeg ønsker meg nå et tørkestativ som går i høyden. Et som kan plasseres ved siden av klebersteinsovnen og stå der hele vinteren!)

Men jeg kjøper når vi trenger noe. Jeg skal greie dette hele livet. Da må det noen ganger kjøpes noe.

Jeg har unger som vokser som uvær og vi bor i Norge med allslags vær. Det blir noen skopar og støvlepar i året. Det står jeg for. Ungene mine går i vinterstøvlene sine halve året, og de arver videre i søskenflokken så godt det går. Vi voksne har stort sett stabil størrelse og kan bruke det vi har.
Jeg stopper ullsokker og ullundertøy så lenge det går. Så bruker jeg de mest fillete trøyene og klipper lapper til albuehullene til de nest mest slitte trøyene. Og syr om resten til tynne ullhalser som varmer godt. Men til slutt en gang - så trengs det noen nye stillongser og trøyer, faktisk. Og da kjøper jeg det. Boblejakker og boblebukser og regntøy også.Og så reparerer vi og arver videre på det også.

Vi finner fine ting på loppemarked og Fretex. Og da kjøper vi. Ingen stopp gjelder da. Men vi prøver å ikke ha for mye av noe. (Bortsett fra bøker - men det blir det vel egentlig aldri for mye av, hvis vi ikke bryr oss om at det står dobbelt i bokhyllene.)

Jeg syr og strikker. Jeg strikker alt av ull-småtøy til alle, luer, votter, halser, leggvarmere, ullsokker... Jeg har sydd mye barnetøy de siste åra. Mest til datteren i huset. Det gjør jeg fordi det er moro og fordi det gir meg viktig kunnskaper og ferdigheter. Det er ikke gratis - jeg kjøper jo stoff og garn. Men det er stort sett rimeligere enn kjøpeklær uansett. (og ja - det er fordi jeg mener at det er feil å regne "jobb-timelønn" inn som et vurderingskriterium i forhold til hjemmeproduksjon. Det er en annen bloggpost.... kommer, kommer.)

Så ja - vi kjøper. Men vi prøver å organisere kjøpinga vår slik at det dekker våre nødvendige behov, på en måte vi synes vi kan stå for - over tid, nøkternt, bevisst, forsvarlig. Det er ikke et kortvarig prosjekt.

Har du prøvd noen shoppestoppeprosjekter - eller shoppebegrensninger?



4 kommentarer:

  1. Jeg er som du. Eller, jeg er elendig på håndarbeid, men jeg er god på å klippe av foten på strømpebuksene når nypoteten har blitt for stor.. ;) Imponerer meg over shoppestoppere, og tror konkurranseelementet ville passet meg bra, men her er det også snakk om en livsstil av varig karakter. Vi unner oss tidt og ofte noe vi vil ha, mener vi trenger, men sier også ofte nei. Eller dette ønsker vi. Flitt innlegg!

    SvarSlett
  2. Fint innlegg! Vi prøver å tenke som du :-) Men med en gutt og en jente blir det stadig vanskeligere med arving av tøy! Hva som er akseptabelt av barne/ungdomsklær er veldig kjønnsdelt. Vi arver, handler litt "vanlig" og handler klær på Fretex. Jenta mi på 13 har blitt en kløpper med symaskin, og redesigner egne klær. Godt for både miljøet, kreativiteten og individualiteten!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så moro at jenta di syr sjøl! Ja, vi har gutt-jente-gutt - og kjenner til den arveproblematikken. Men det går jo greit at noen ting hopper over jenta i midten - og mange ting som regntøy, støvler, joggesko etc kan jo kjøpes i ganske nøytral stil og farge. Men så må de jo få lov til å ha en egen stil også - ikke bare tvinges til å følge i søskens fotspor. Da er jo din datters redesign-prosjekter genialt.

      Slett
  3. Jada, men ikke så lenge av gangen. Det har vært tremåneders prosjeketer. Og Fretex er da lov feks.

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)