torsdag 3. oktober 2013

de mellomstore

En av de små ekspedisjonene våre denne høstferien var til den lokale svømmehallen. Halvveis i vår egen svømmeøkt så kom det inn en flokk med babysvømmere, stort sett to og to foreldre med en liten lubben klump med badebleie. Babysvømming. Så da tittet vi litt da, på de små bollene - og på hvordan nå en slik babysvømming egentlig foregår. (For jada, vi innrømmer, vi innrømmer - det gjorde vi aldri med våre tre.)

Og så fikk vi litt å tenke på. For der var de to og to foreldre - da er det sikkert førstemann, de har bare en, ikke sant - sa jeg. "Det er bare med førstemann man går på babysvømming," mente mannen. Kanskje det.

Og så så vi flokken vår. Som hopper fra stupebrettet. De tre som svømmer og leker og dykker. Sjuåringen som startet sommeren med å insistere på å ikke ta av armringene - men som denne dagen tok svømmeknappen i bassenget, to hundre meter i god stil. Og vi husker tilbake til egen babytid, særlig den første babytida for snart tolv år sida, - hvor nærsynte vi selv var. Hvor enormt fokuset var på denne vesle gutten som vi hadde fått ansvaret for. Hvor lenge vi kunne snakke om gulp! Hvor lite viktig alt annet var. Og hvor store alle andre barn så til å være. Selv naboens pjokk på ti måneder så kjempestor ut den gangen, han hadde jo snekkerbukse og sko!

Våre tre på sju og ti og elleve, der på stupebrettet og under og over vann med svømmebriller på snei, hoiende og jublende - de ser sikkert ut som slike "store barn" - sett fra babysvømmekroken. (Hvis de i det hele tatt ser dit, da - det ville vel ikke jeg gjort hvis jeg sto der med mitt eget førstefødte marsipanklumpbarn i armene.) Men - altså - slike store barn, som en kan forvente mye av, som kan klare seg selv og stå til ansvar for det de gjør - liksom. Det ser jo sånn ut.  Og det er jo slik vi også forholder oss til de "mellomstore barna"  - vi som er foreldrene. Men samtidig vet vi at de er små. At det slett ikke alltid er så greit. At det er så mange slags erfaring de ikke har. At tårer, skuffelser og sinne triller på. At en ikke vet hvordan en skal løse uventede situasjoner. At det blir feil og kriser. At råd og trøst og oppmuntring og veiledning fortsatt trenges. (Egentlig tar det vel aldri slutt - vi voksne trenger også det)

Ofte tenker jeg at "mellomstore barn" blir litt usynlige i mamma-foreldre-familie-bloggverdenen. Fokuset er gjerne på babyer og barnehagebarn. Det er vel og bra, for all del. Men de litt større er også barn. Vi er også foreldre. Vi står i mange av de samme - men også mange andre nye utfordrende og krevende situasjoner. Foreldreansvaret blir ikke lettere eller mindre tidkrevende når barnet kan gå, skrive og lese og sykle på fotballtreninga selv. Det blir bare annerledes. Og til dels mer komplisert - fordi de glipper ut av armene dine, disse små-store mellomstore.

Jeg visste ikke det - den gangen jeg hadde bare babyer og små. Jeg trodde virkelig at "alt" ble enklere når bæring og mating og amming og bleier og dagsoving og nattevåk og alt det tok slutt. Noen ganger nå tenker jeg at det tross alt var enklere med de en kunne ta under armen og bære med seg fra en vanskelig situasjon. Og at smokk og pupp var gode og enkle løsninger - som en nesten kunne savne. Men bare nesten. For nå er nå. Nå har vi mellomstore barn. Og det er stort og fantastisk og givende og krevende - som alle andre faser.

Jeg vil prøve å skrive litt mer om dette med mellomstore barn. Men jeg ser den åpenbare grunnen til at de mellomstore er ganske usynlige i bloggverdenen. - Fordi vi ikke vil utlevere dem. Det blir for personlig, for utleverende, for nært nå når de har blitt så store Et mellomstort (eller stort) barns ensomhet, mobbehistorie, sykdomshistorie, skoleproblemer, adferdsproblemer, skulking, stress, møte med puberteten, frykt eller skam, prøving og feiling i livet - det er ikke offentlig (Og eksemplene er tilfeldige - ikke relatert til mine tre). Jeg tror mange kjenner mer på dette med de mellomstore barna - enn når det gjelder bittesmå barn.  Jeg synes det er enklere selv - en artig historie om tissing på stellebordet, en oppgitt historie om en natt med oppkastsjau eller refleksjoner om tilvenning i barnehage - er enklere å dele. Med de mellomstore blir det kanskje mer at en bare holder seg til å dele det positive, det ressurssterke. Men da igjen ser det så enkelt ut, ikke sant - som om det går helt av seg selv, liksom (akkurat som jeg trodde!) - bare masse spreke barn på sykkeltur, aktive i middagslaging og hagestell og i interessante samtaler om verden og rettferdighet. Eller svømmeknappen.... Så forsterker vi det ensidige bildet...

Vi får se. Jeg deler noe - både historier og refleksjoner. Men jeg vil og må bevare grensen som skjermer mine.

Over - spillkveld med eplekake. Alle kan skrive og lese - da kan vi spille Scrabble! Flott.

7 kommentarer:

  1. Kjenner meg igjen i beskrivelsen av den første tida med baby! Vi er jo midt i dette nå. Og jeg kjenner - og tillater - at akkurat nå handler vår verden mest om han der lille som vi er så heldige å ha fått.

    Det er så fint å lese bloggen din! Du byr alltid på tekster som gir meg noe å tenke og reflektere over. Takk for det!

    SvarSlett
    Svar
    1. Og jeg kjenner igjen det du og andre skriver om den aller første første tiden med den aller første og eneste!

      Slett
  2. Jepp, det er mye man kan skrive om disse mellomstore barna. Men som du sier, man kan ikke utleve for mye. Mine sønners klassekamerater (les: noen jenter) er innom bloggen min og leser. Jeg kan liksom ikke avsløre for mye. Selv om jeg aldri ville ha skrevet noe krenkende eller dumt.

    SvarSlett
  3. Jeg kjenner meg igjen til tross for at mine sørger for de morsomme tissehistoriene (sju, åtte ganger for dag..) for det er jo utlevering. Som de hverken har gitt tillatelse til eller har noen slags mulighet til å forsvare seg fra. Samtidig tenker jeg, som småbarnsmamma, at det hadde vært fint med flere hverdagsglimt fra foreldre til "de mellomstore". Jeg priser meg lykkelig over å være tante til en på snart seks, der får jeg mye læring og "aha-opplevelser" gratis. For det er så mye man ikke vet. :)

    SvarSlett
  4. Ja, skriv om hverdag med mellomstore barn! Er ikke for mye av det i bloggverdenen :-)

    SvarSlett
  5. Kjempefint innlegg! Å være foreldre forandrer seg etter som barna vokser, men det er alltid mye å reflektere over enten barna er mellomstore, store, eller til og med voksne. Jeg er veldig på linje med deg når det gjelder å legge ut info om familiemedlemmer. Jeg ville ikke likt om de la ut på nettet om mine saker, og da gjør ikke jeg det med deres saker heller. Selv om det kan friste noen ganger. Men det går an å ta opp ting uten å utlevere, som du gjør i innlegget ditt her. Og gode refleksjoner om hvordan vi kan ha det ok sammen er alltid fint å lese! Lykke til videre med bloggen!

    SvarSlett
  6. Kjempefint innlegg! Å være foreldre forandrer seg etter som barna vokser, men det er alltid mye å reflektere over enten barna er mellomstore, store, eller til og med voksne. Jeg er veldig på linje med deg når det gjelder å legge ut info om familiemedlemmer. Jeg ville ikke likt om de la ut på nettet om mine saker, og da gjør ikke jeg det med deres saker heller. Selv om det kan friste noen ganger. Men det går an å ta opp ting uten å utlevere, som du gjør i innlegget ditt her. Og gode refleksjoner om hvordan vi kan ha det ok sammen er alltid fint å lese! Lykke til videre med bloggen!

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)