er underveis

klage, diskutere, mene, forstå...

2012-02-15T11:31:00.000+01:00

Vi lever alle våre små menneskeliv her på kloden - med vårt strev og våre forsøk på lykke. Det er hver og en av oss som skal sette målestokken på eget liv. Det finnes ingen objektive standarder på hva som er godt nok og hva som er for tungt å bære for et enkelt menneske. (okei da, det finnes fysiske yttergrenser...) Vi har ingen rett til å si til andre at "det der får du bare tåle" - når det er åpenbart at dette er absolutt ikke det dette medmennesket klarer å håndtere her og nå.

Jeg minnes engang en studentdiskusjon - sterk og heftig og med sterke oppveksthistorier og egne livsanalyser - der en av medstudentene blokkerte hele diskusjonen med å hevde at ingen kunne klage over noe i Norge, siden vi ikke var utsatt for vilkårlige henrettelser og tortur. Nemlig! Ingen mobbehistorier, omsorgssvikt, spiseforstyrrelser eller helt alminnelig uutholdelig ensomhet kommer jo opp mot tortur. Da ble vi tause med våre historier alle sammen.

Slik kan det jo ikke være.

Vi må kunne føre debatter og kjempe kamper på samfunnsplan og samtidig ivareta det rause og omsorgsfulle blikket på det enkelte medmennesket. Kjempe mot tortur og dødsstraff, men samtidig se nabojenta som går aleine hver dag, se den hulkinna fembarnsmammaen som ikke har sovet særlig på fem år, se den brått uføretrygdede naboen som plutselig trenger noen å snakke med. Se vårt eget barn som akkurat i dag har et behov for å være en bitteliten baby, selv etter flere år på skolen, ligge i armkroken og slippe krav og forventninger.... Lytte. Forstå. Og lære mer om livet selv også. Egne erfaringer strekker ikke alltid til. Vi lever bare ett liv - men kan forstå mer om vi vil forsøke å sette oss inn i andre sted.

Og parallelt med vår forståelse og raushet i det nære - så har vi også et ansvar som samfunnsmennesker. Alle sammen. Vi deltar på ulikt sett. Vi tar i et tak - vi mener - vi stemmer ved valg - vi setter oss inn i saker - vi diskuterer - vi handler. Forståelsen for den enkeltes situasjon hindrer ikke at en kan mene noe og debattere noe på samfunnsplan. Og omvendt - meninger på samfunnsplan hindrer ikke at en kan forstå enkeltmenneskers forskjellige situasjon.

Vi er hele mennesker. Vi har ansvar både direkte for medmennesker - og for samfunnsutforming og samfunnsutvikling mer overordnet.

En får mange medmennesker i bloggverdenen. En møter mange. En vet ikke hvem en møter. Det gjør balansegangene krevende i blant. Blant mine innlegg er det synlig at jeg fører og ønsker å føre en debatt om samfunnsutvikling, om barns og familielivets plass i vår hektiske, forbruksorienterte, underholdningsindustripregede, barndomsinstitusjonaliserende og tildels overorganiserte samtid. Det er noe jeg er opptatt av å finne ut av for min egen del - og jeg synes det er interessant å formulere tanker om dette - og møte respons. (ca 8000 treff på to døgn, takk til VG - er jo enormt for en liten blogg som min!)

Særlig slike temaer, barn, familie, livet, tiden - som er så nær oss selv, så sårbart, så viktig - kan lett bli oppfattet som om en har meninger om hvordan andre skal innrette seg, at en vet bedre... Men slik er det ikke. Igjen - vi er hele mennesker - vi må kunne diskutere både på samfunnsplan - og forstå og møte andres strev og andres valg i livet med raushet, forståelse og respekt.

Så utfordringen går videre - klare å skrive balansert - favne begge plan.

Og ikke minst - balansere videre i egen hverdag. Ny dag - nye utfordringer!

(og bildet - fra lysfest en sen januarettermiddag og kveld - "langt oppi skauen" - ved friluftsbarnehagens lavvo. En kan skrive flere slags historier om dette. Om hvor forferdelig kaldt det var, om hvor mye familieorganisering som egentlig skal til for å møte med søsken og alle til lysfest langt til skogs før vanlig kontortid er over..... - eller om de små barnehagebarnas forventning og glede over å vise oss sitt faste tilholdssted i skogen, om de vakre isdekorasjonene, om bålstekte lapper med syltetøy, om å gå hjem i vinterhvit skumring med hodelykter og frosne tær og stjerneglans... Begge historiene er sanne....)

Er det plass for barn her?

2012-02-12T22:30:00.000+01:00

(En sen morsdagstanke... kanskje...)
Det kan en jo lure på noen ganger. Er det plass for barn her i dette samfunnet? Og dette framstår vel som et ytterst paradoksalt spørsmål i en tid der vanlige familier plutselig har fire unger og der full barnehagedekning har stått omtrent aller øverst på den politiske lista, der lekelandene bygges ut - og der kritikken av curlingforeldre gis ny næring igjen og og igjen. Kan en virkelig da spørre om det er plass for barn - har de ikke rett og slett nesten for mye plass, blir ikke alt for mye tilrettelagt nettopp for barn?

Jo - kanskje nettopp det. For mye tilrettelagt. For mye opplegg. For mye spesielt spesielt for barn. Akkurat som om det er helt spesielt med barn, spesielt ekstraordinært. Ikke vanlig, nemlig. Ikke en del av det vanlige trauste livet, liksom. Neida, det skal være fantastisk og idyllisk, og ikke minst svært morsomt - både å være barn og å ha barn...

For ellers er det jo strevsomt. Og "mye styr".
Hvor gamle er ungene dine, da? - kan noen spørre. Og uansett hvilken tallrekke jeg har ramset opp de siste åra - f.eks. ett og to... - eller null, tre og fem.. - eller snartseks, åtteogethalvt og akkuratfyltti - så er altså responsen uansett enten - "ja, da er det nok strevsomt". Eller - "ja, da er det vel mye styr."

Skal jeg liksom nikke inneforstått til dette? Gjensidig forståelse, nikk, nikk? Mye styr og strev? Det er absolutt mulig å legge en slik fortolkningsramme til grunn. Men det innebærer jo at en på en måte sammenligner med noe annet som liksom er "normallinja" - og som liksom er mindre styr og strev...

Jeg tenker annerledes. Når en har barn så er det normalt å ha barn. Da kan jeg ikke hele tida sammenligne med ettellerannetannet. Det er ikke "ustrevsomt" å ikke sove en hel natt på seks og et halvt år, for all del. Eller ha syke barn. Men det blir jo også normalt etterhvert. Det er det livet en lever. Det er det vanlige livet.

Hvis alt som har med barn og trøste og bære og mate og stelle og hente og følge og legge og vekke og lekser og oppkast og snørr og bleier igjen.. - blir regnet som styr og strev og ekstraordinært, og dermed noe vi nesten ikke orker - så vil jeg si to ting
- det er et (dårlig) tegn på at vi som samfunn egentlig ikke har plass til barn. Det er jo så strevsomt! Det bryter med krav og forventninger og kontroll... En kan ikke beregne at en skal være opplagt etter på jobb en natt med oppkastsjau på to små. Tre små blir syke på skift i vinter etter vinter (til en plutselig er gjennom den fasen også).
- det er en skummel tolkning som lett fører videre til en situasjon der en tyr til å passivisere unger med ren underholdning, for å få mindre styr og mas - når voksne har det travelt - og når voksne vil være i fred for styr og mas. Vi organiserer et samfunn der barn skilles ut i egne sektorer mye av tida - eller tilbys "nok" underholdning til at voksne får fred...

La barn være vanlige. Slapp av. Det er ikke ekstraordinært å være barn eller ha barn -(selv om vi alle som får oppleve det naturligvis har all mulig rett til å føle oss ekstra priviligerte som får oppleve dette.) Det er verken hoppeloppelandmoro og cupcakes-idyll og hvite kjoler som skal til. Det er dagligliv og fellesskap. Gjerne styr og strev, det hører til menneskelivet det også, det er ikke ungenes skyld. Ta dem med på styr og strev og hverdagsliv. Ikke sett på en film eller sett ungene foran pc-en når de voksne har det travelt. La oss sjaue sammen og få unna styret sammen - og så gjøre noe vi koser oss med etterpå.

Jeg har grått meg gjennom mine doser av sykdom og bekymringer og belastninger i mange år. Jeg er ikke uvitende om det. Jeg synes vi alle skal kunne dele med hverandre og støtte hverandre når det gjelder den siden av å ha ansvar for barn. Det er ikke det jeg taler i mot her. Det er krevende å være menneske i verden, og det er krevende å ha ansvar for små.
Men ikke la oss vinkle det slik at barna ikke passer inn - at de må skyves ut, at de må underholdes til ro.
Framtida ligger i at vi lever med hverandre, med strevet og med gleden over å være sammen tross alt...

lørdagskafé

2012-02-11T12:45:00.001+01:00

Det er det beste. Lørdagskafé. Hele formiddagen. Varme koselige lokaler, radiosurr og musikk, avis, dagens og gårsdagens, stadig varm te-kanne - eller kaffekanne. Til og med strikketøy og tøfler... Unger som koser seg med å surre hjemme, leke med egne søsken, dra fram fra kriker og kroker.

Og den gode samtalepartneren - sånn som det skal være på en kafé, med god tid og god kaffe. Livet. Verden. Drømmene. Denne dagen. Dette livet. Oss to. Oss fem.

Lørdagskafè på eget kjøkken.

Vi skal ut også. Snart. I solskinnet. Skøyter og pølsetermos. Bare litt mer sakte innesurr med god tid her først....

sola når fram...

2012-02-07T16:03:00.000+01:00

I dag kl 1545. Sola rekker helt innerst i stua. Det går riktig vei....

snart helga!

2012-02-06T11:55:00.001+01:00

- Så, så, så (sa jeg i går kveld - trøstende til Mannen)
- Så, så, så - snart er det helga!

(Så får man si en søndag kveld når vinden suser og ovnen varmer og snøen fyker og den tapre (og litt frosne og slitne) Pappamannen vært avgårde i ti timer som løypevakt på skirenn for det lokale langrennslaget som arrangerer (visstnok) Norges største stafett, fra mørke morgen - og i tillegg rigget løyper i timesvis også på lørdagskvelden før...)

For vi er absolutt for dugnader og foreldreinnsats. Og vi heier på skiungene og ser vår egen tiårings store glede over å være med. Klart vi stiller. Baker kaker og smører ski, er løypevakt og heiagjeng.

Men neste helg er det fri! Det blir også godt....

mangesysleriet - mulighetene

2012-02-01T10:38:00.000+01:00

(Vi må jo kunne se på et vakkert sommerbilde - her midt i kulde og snø!!)

Nok en gang - jeg vil slå et slag for mangesysleriet!
Jeg sender en takknemlig tanke til den ballasten jeg fikk med meg som barn på den store gården, der arbeidet og livet forøvrig gikk hånd i hånd, der ikke fritid var en egen definert kategori fjernt fra ansvar og plikter - men der ansvaret, husarbeidet og gårdsarbeidet, leken og en ekstra kaffekopp i solveggen gikk om hverandre, og der unger var en del av både livet og arbeidet - både da vi som små sov bak traktorsetet i våronna eller satt med matpakkene våre i jordekanten mens mor og far kjørte på jordet - og seinere da vi alltid visste at det var noen i huset - eller i hagen eller på jordet... - når skolebussen satte oss av på ettermiddagen... - - og bare for å føye til det også - det var langt fra kontinuerlig idyll - men jeg lærte meg muligheten og verdien av mangesysleri, en kan holde på med så mangt, om hverandre, livet kan henge sammen, det tar tid, en blir ikke fortere ferdig, men dagen og livet inneholder så mangt ....

Vår effektive tid er så innstilt på kategorier, inndeling av dagen og uka, fordeling av tid og rom til ulike aktiviteter - og ikke minst fordeling av mennesker i henhold til alle disse tidene og stedene og aktivitetene - fordeling så til de grader! Små barn der, mellomstore der, voksne transporteres lengre enn langt til åttetimers "effektive" dager, og deretter er det såkalt "fri" (mer transport og ellers husarbeid, - hvis nå ikke det også er effektivt sortert og ousourcet ....)
Det er ikke den eneste måten å leve på. Selv om det er vanligst. Selv om det vil kreve begrunnelser og kamper for å legge tilrette for alternativer. Og selv om bussjåføren selvfølgelig må være på sin buss til ruta er kjørt og kirurgen ikke kan ha en femåring rundt beina på operasjonssalen, ikke akkurat da.... - så er det mange andre mellomformer og overgangsformer som er mulige for oss alle. En start for alle er å inkludere barna i det som skjer i hjemmet, i all slags husarbeid og virksomhet, la det være naturlig at de er med. Ikke definere barna som "i veien" og passivisere dem med en film så "vi voksne får ordnet opp". Det tar (ofte) mer tid å lage middag med hjelp av en femåring enn uten, men livet tar jo tid, det skal jo leves også....

Livets mange sider kan veve seg inn i hverandre og berike hverandre - hvis vi vil.

mandagsblues - for noen....

2012-01-30T11:21:00.000+01:00

Hverdagene er byggesteinene, joda joda. De fyller vi med vår innsats og velvilje. Men helgedagene er pusterommene. Vi har stort sett ganske få og små planer og mange gode lange strekk der tekoppene kan fylles og tømmes, en brøddeig settes, legobyggverk konstrueres, lydbøker kan høres uavbrutt under et teppe eller småslitne småtroll kan ta et deilig bad midt på dagen. Og enda er det snøhuler som skal graves og akebrett som skal polere bakken i hagen før det mørkner. Deilige helgedager. Vi trenger det.

Og så kommer mandagen der - ofte litt brått. Noen av oss tar det med fatning og noen ikke. Vi får stelle med hverandre og møte dagen og kravene. Byggesteinsdagene, som gir og tar krefter. Som bygger kunnskap, ferdigheter og så mange slags produkter. Det hører til - vi hører med. Og noen ganger må det til en ekstra runde med stell og kos før vi makter kravene, - særlig når en er liten, særlig når det fortsatt er kald og mørk januarmorgen. Det må vi huske på. Det skal ikke være så travelt at vi glemmer at det er krevende nok å være et stort eller lite menneske. Litt ekstra. Over kneika. Så er vi med....

God mandag til deg.

ikke stort å skryte av

2012-01-26T23:14:00.000+01:00

Jeg er ikke "flink" - eller "snill". Jeg gjør det meste fordi det er nødvendig. Noen trenger det. Det trengs. Hjelpe med bokbind. Sy i en knapp. Bake glutenfritt brød til et barn og glutenfylt brød til to andre. Vaske gulvet igjen. Henge opp tøyet igjen. Hjelpe til med storebrors stil. Fyre opp igjen. Tørke boblebuksene. Sy i en knapp til.
Det er ingen prestasjon. Det er ingenting å rose. Ikke stort å skryte av. Lite å fortelle om. Det er ingenting. Det er bare nødvendig. Omigjenogomigjen.

- "Men nå er det KOSETIME!" annonserer minstemann i det han stormer rødkinnet inn av døra. Nå! Med en gang. Det er også nødvendig - takk og pris!!

mest som før

2012-01-25T21:47:00.002+01:00

En vakker dag står man opp etter en søvnløs natt og tar t-banen helt alene ned i den store skumle byen blant bygg som ble knust en sommerdag vi aldri glemmer, og støvlettene og lebestiften er på. - og på et lite kontor i et stort bygg står en stor blomsterbukett og ønsker velkommen. Ganske overveldende. Og så er man i gang - liksom.
Og livet går sin gang og alt det andre er som før. Og selv med nøkkelkort og brukernavn og eget kontor og stor kantine og månedskort, så er det meste som før. Jeg er vant til å være skrivedame (og lesedame). Det er det den nye jobben også dreier seg om i stor grad.

Og det nå slik at dette livet vi lever og forsøker å forstå oss på - det har nå en del byggesteiner etterhvert som jeg ikke var så interessert i å rokke på, når nå noen ringte her rett før jul og ønsket å diskutere en spennende jobb med meg. Dette var åpenbart en fulltidsjobb - et midlertidig engasjement for et år, fram til et stort og samfunnsmessig viktig arbeid skal leveres. Og jeg endte med å takke nei. Holde på de prioriteringene og noen av de valgene som jeg og vi har forstått at er viktige for oss. Og så lå jeg vel våken den natta også.

Så gikk en dag. Og så ringte de igjen. Og ba meg tenke på om jeg allikevel kunne tenke meg dette - på deltid - med full frihet til hjemmekontor og hva som helst. Så tenkte jeg - og sa ja. Og så lapper vi sammen uka og dagene. Som før. Ingen på SFO. Korte barnehagedager. Mangesysleri og tilstedeværelse. Smøre en brødskive til en sulten skoleunge i totida - og så tilbake til pc-en - og så tilbake på kjøkkenet og kose litt og høre hvordan det gikk i svømminga..., fyre opp og henge opp noen våte votter ved ovnen, - og så skrive en stund til. Mens noen setter på Hakkebakkeskogen på lydbok.... Som før. Brødene bakes og lysene skinner i vinduskarmen hver ettermiddag som før...

Men med et par stilige forskjeller: Noen dager i uka svinger fruen seg i byen, der det finnes kollegaer og kantine og sånn, det er fortsatt litt skummelt - men et godt påfyll, på tide får man vel si... Og mannen har også sine dager med hjemmekontor - og har lagt opp et deltidsløp på sin jobb som gir oss alle mer tid sammen her hjemme - alle dager.
Og det er stadig en eller annen som skal ha skidag eller legetime, eller være hjemme og kaste opp litt eller noe sånt og det er lekser og trening og kor og tirsdagskokker og venninner med hjem og en åtteåring med store strikke- og syplaner, og gulva blir vel vaska omtrent som før - og livet går rundt.
Kanskje var dette litt mindre skummelt enn jeg trodde..? Eller - det ser ut til å gå opp, fordi jeg holdt på prioriteringene i første runde, visste hva som var viktigst..

egne valg

2012-01-22T21:41:00.001+01:00

Det er ikke så lett å vite hvordan en skal leve sitt liv. Det mener jeg man - altså jeg - må få lov til å si. Og da sikter jeg ikke til de helt overordnede store moralske spørsmålene i livet. Der det virkelig går skillelinjer mellom RETT og GALT - det er jo lett! De store ordene og de store enkle spørsmålene - de er tydelige og klare.

Det er ikke det jeg snakker om.

Men i det daglige praktiske liv, hit og dit, nå eller etterpå, meg eller deg, vaske eller leke.. - og i de små valg som summerer seg til store valg - og selv i de ganske store sakene i ens eget liv, det som gjelder valg av utdanning, bosted, forhold til yrkesliv, og det nære livet med andre mennesker - det er da rett og slett ikke så lett å vite alltid. Hvordan skal jeg ordne meg - nå - og nå - og nå....

(og for dere som synes at alt er lett - les noe annet - eller les dette og lær noe om andre....)

Man skal selvfølgelig kjenne etter - hva er rett for meg? Skal jeg gå hit eller dit? Føler jeg for å vaske badet eller lese en bok, jaja, liksom...? Søndagsskitur eller kaffe ved ovnen og en bok til...? La lyst, emosjoner og identitet avgjøre.

Eller kanskje en skal gjøre nøye vurderinger av konsekvenser, kostnader og gevinst ved ulike valg. Rasjonelt og oversiktlig.

Og så er det alle andre. En må ta hensyn, tilpasse seg - og en har vel muligens en eller flere en rett og slett må ta seg av, noe som også kan begrense eller i hvertfall definere valgmulighetene noe. Nødvendighet trer framfor lyst. Nødvendighet trer eventuelt også framfor fornuft, når det ikke er flere valg...

(ad bildet ovenfor - jeg går ikke fra ham alene i villmarka, jeg har to unger foran meg - og fotografen, pappakjæresten er rett bak minstemann her. of course)

Det er mange rammer og begrensninger. Og det er ikke lett. Allikevel gjentar jeg igjen og igjen - at folk - ofte - er friere enn de tror. Og der er vi vel ved noe av poenget, at det rett og slett handler ganske mye om hva vi (joda, jeg også) tror. Hvilke rammer og krav og tilpasningsfaktorer vi tror vi må la begrense oss. Normalitetsbegreper for eksempel. Hva som "går an". Går det virkelig an å....?

Skriving og lesing er en av mine veier ut av slike trange rammer. Lese om andres veier og valg. Nære og fjerne. Forståelige og uforståelige. Hverdagslige og sensasjonelle (vottestrikking og redde-verden-arbeid). Og så skrive - om egne refleksjoner. Sette ord på og sette ordene i system, lage mening i følelsene og det rasjonelle og de ytre nødvendighetsfaktorene og finne meg og min vei inne i dette.
Og kanskje gjennom dette skape noe som gir andre noe å lese - skape noen åpninger, vise noen visjoner og variasjoner - og votter og sånn - hverdagslig og noen ganger over det hverdagslige.

Dette er bloggen min. Her skriver jeg mine "lette tekster" - de som skrives raskt med meg selv som redaktør og sensor. Det er mine ord og jeg forstår og lærer gjennom å teste mine tanker i konkret utformede formuleringer. Det rydder tanker. Noen ganger gir mine egne tekster meg et tydeligere bilde av hvem jeg er og hva jeg vil. (Og kanskje gir det deg noe - som leser...)

(Dette er et slags innlegg i "kritiser-andres-tanketomme-blogger-debatten". La oss nå være litt rause med hverandres skriving. Dette er en åpen sjanse for "alle" til å presentere noe, smått og stort. La nå folk drive med sitt, da. Og så velger vi selv hva vi har utbytte av å lese.....)

"- og at det er en nyttig ting...."

2012-01-18T09:07:00.001+01:00

Noen tar bilde av støvletter og neglelakk og viser andre i bloggverdenen hva som finnes av muligheter på slike markeder. Vel og bra - men der har jeg lite å bidra med. Her er det oftere bilder av sokker og sånn. Og selv om sokkene og grovbrødet finnes her - så er dette (også) en blogg med meninger og refleksjoner. Her finnes med hverdagsglimt og hverdagsliv og her finnes tanker om forbindelsen mellom det nære og hverdagslige livet som hver og en av oss tross alt lever - og de mer overordnede problemstillingene, utfordringene og lange linjene. Vi hører til der, vi mennesker, vi lever konkrete og fysiske liv, med ullsokker og støvletter... - og vi kan tenke og løfte blikket og forflytte oss mentalt, i tid, mellom ulike perspektiver.

Alle koppekakedebattene - og nærsynte-dame-blogg-debattene kan jo gjøre noen og enhver usikker på om en kan skrive om og ta bilde av noe som ikke også samtidig kunne vært hovedoppslag i Die Zeit eller lignende. Men jeg har inntrykk av at neglelakk og støvletter fortsatt har sin plass - så da tar jeg med en liten post om hjemmelagde julepresanger og nyttige ting.

Årets ambisjon var minst 50 % hjemmelaget. Det greide jeg nok. Den aller nærmeste måtte riktignok nøye seg med bare en sokk på julaften - men den andre kom andre juledag, og han var riktig fornøyd med både sokkene og vottene.

Her er en del av ungenes haug. Det ble mange votter og luer og halser, noen fikse leggvarmere til frøkna - med mer. Og det er så moro og godt å se at mamma-votter og -luer får favoritt-status. I tillegg til å være varme og gode får de ekstra verdi av at de er hjemmelaget.

Så ble det pysj til hver av ungene. Nå har jeg lært meg å sy i stretchstoff - det var jo på tide - og ungene har hver sin solide og varme pysj - som også havnet på favorittlista.

Og så dette da - det var morsomt og tidkrevende. To små nevøer fikk hvert sitt natur-skatte-samle-sett. En veske sydd av nettingstoff (slik at sand etc lett renner ut.) - til å samle all verdens naturskatter. Et forstørrelsesglass til hver - og noen naturbøker på kjøpet. Jeg fikk rapport om at de to små var ute allerede første juledag på naturskatte-jakt!

- det var flere votter, det var masse grytekluter, det var papirstjerner og mye mer. Det holder vel nå. Nå er det nye stoffbunker og garnnøster og nye skriveoppdrag. Januar.

rustet for framtida?

2012-01-15T22:12:00.002+01:00

- Nå er det liksom litt som gamle dager og litt moderne. - Men i framtida blir det nok bare moderne....
- Hvordan mener du det blir da?
- Da blir det nok bare datamaskiner til alt?

Til alt? Er dette mitt barns visjon av sin egen framtid? Er det dette livet hun tror hun skal leve? Det ligner kanskje noen framtidsvisjoner jeg selv hørte om, leste, tenkte på en gang for lenge sida da jeg selv var et barn og framtida lå langt der framme...
Nå har jeg selv barn. De vokser og utvikler seg og er ikke lenger bare "her-og-nå-babyer" med et umiddelbart omsorgsbehov. De tenker og reflekterer, de har et selvstendig forhold til sin fortid, nåtid og framtid - og de skal leve i denne framtida. Jeg, som forelder og som voksen, tenker ganske mye på hvordan jeg skal bidra til denne framtida de skal leve i, - og som jeg en gang skal gå ut av, sannsynligvis før dem.

Jeg tenker på at det vekst- og overflodssamfunnet som de og vi akkurat nå lever i, er et mikroskopisk øyeblikk i menneskehetens historie. Hvis jeg lar dem vokse opp til å forvente og mestre bare en videre vekst i velstand og overflod, så gjør jeg dem en stor bjørnetjeneste. Hvis jeg lar dem bare få oppleve å være effektive og dyktige forbrukere i et marked der alt og mer og mer kan kjøpes og kjøpes, så lærer jeg dem ikke å mestre et liv i en helt sannsynlig mye mindre overflodspreget verden. Hvis de - på samme måte - skal oppdras til å bare holde forbrukskarusellen i gang - så går det helt reellt ut over klodens miljømessige bærekraftighet. (Vi er gode på å sortere søppel og barn er supergode på det. Det er ikke nok. Vi må forbruke mindre og lage mindre søppel og belaste den eneste jorda vi har langt mindre. )
Digitale ferdigheter regnes som grunnleggende i norsk skole. Fint og flott. Men det er ikke nok. Den framtida mine små skal leve i - blir ikke levd bare via datamaskiner. Det er ikke det eneste livet de skal leve, selv om hun tror det, min lille, det tror ikke jeg. De skal leve med mennesker. De skal leve med fysiske kropper, som får sår, brekker ben, blir syke, aldres, trenger næring, sol, bevegelse, kjærlighet, - og der nye barn fødes med smerte og risiko. De skal leve med sitt eget og andres sårbare følelsesliv. De skal leve med en virkelig natur, som er overbelastet allerede. Det er klima, vær, og andre utfordringer rundt oss som krever sitt av oss. (Kanskje skal ingen strikke sokker lenger og ingen stoppe sokker lenger. Men noe må vi beskytte oss med mot kulda, hvis vi skal fortsette å klore oss fast her oppe i nord....)

Jeg tenker at jeg ruster barna mine best dersom de vet en del om å greie seg selv, selv og i direkte samarbeid med andre. Kan mer enn å dra et kort eller taste på en datamaskin. At de kan klare seg i et samfunn der en ikke kan kjøpe seg alt. Jeg vet ikke hvilken framtid de skal mestre. Men jeg ønsker for dem og ønsker å hjelpe dem på veien til at de skal ha et mangfold av ferdigheter, både praktisk, sosialt og i sine egne tanker. Da er de best rustet for den ukjente framtida.

viktige og uviktige blogger?

2012-01-10T22:02:00.000+01:00

Noen i bloggverdenen fører en debatt om dagen om hvorvidt alle vi damer -eller nesten alle av oss - skriver altfor hverdagslig, er opptatt av altfor banale saker osv. Hvorfor brukes ikke bloggverdenen til noe viktig i stedet, - blir det spurt...

Å - her er det så mye en kan si.
For det første - det skrives da virkelig om så mangt. Mange (av oss) skriver om verdier, politikk, ansvar og verden
For det andre - verden og alvor kan også diskuteres på en blogg som i blant har et bilde av en solnedgang eller en hjemmestrikket vott eller to. Verden henger sammen. Vi befinner oss alle både i et konkret hverdagsliv med votter (etc) og i en større verden med mulighet for vidtrekkende analyser og debatter.

For det tredje - noen av oss er veldig vant til å skrive. Noen av oss har skrevet lange og korte tekster som er blitt trykket og lest i gammeldagse formater, slik som bøker, forskningsrapporter, aviskronikker osv av få eller mange. Noen av oss skriver fortsatt -også - i slike formater. Og muligens er bloggingen en mulighet for å skrive noe annet også. Noe lettere, raskere formulert, noe om noe annet...
MEN - og dette blir vel det fjerde - vi som er skrivemenn og -damer, og vant til det - vi må huske at blogg-verdenen har gitt også andre som ikke vanligvis har vært skriverne og de store ordprodusentene i verden en arena for å få publisert sitt. Det er lov og plass for det. Om det så er et bilde av en lysestake mot en hvit vegg eller hva det nå er for noe.

For det femte. Blogger er frivillig lesing. Det er visstnok fryktelig mange av oss etterhvert. Noen av oss er små - (kom, kom, nye lesere!) - noen er store. Det er en markedssituasjon - det er leserne som velger. Fritt fram. Hvis du synes matoppskrifter og lysestaker mot hvit vegg er kjedelig - så finnes det hundrevis av andre blogger...

For det sjette. La folk få ha hobbyene sine i fred. Selv om de publiserer dem. Ja, jeg enig at de lysestakene er kjedelige. Men det er andre folks joggeturer eller tv-titting eller andre hobbyer også....

Nå kommer jeg snart ut av tellinga.....

Jeg er for interessante og gode blogger og jeg er for en debatt som er konstruktiv i forhold til dette. Men nye erkjennelser og forståelser kan også komme av gode koblinger av hverdagsglimt og oversikt og verdianalyser, der kanskje hverdagsglimtene kan belyse og lede oss videre til ny innsikt - ikke bare ved en top-down-tilnærming der analysen av verden kommer først. For meg er de hjemmestrikkede vottene også en del av en større helhetstankegang, med vekt på å ha ferdigheter, forbruke mindre, ta mer ansvar. Men det er nå meg. Noen liker bilder av lysestaker og negler. Det er langt nede på lista for meg - men det finnes verre ting. Og det finnes viktigere kamper å kjempe for oss som bryr oss om det. La oss fortsette med det. Men ikke skamme oss over at vi tilhører en hverdag og et liv der også det konkrete og håndfaste er med.

God tirsdagskveld...

storfamilien og livsrefleksjonene

2012-01-09T11:11:00.002+01:00

Storfamilien samlet en hel søndag. 25 mennesker, fire generasjoner, den yngste halvannet år - den eldste over åtti. Noen vi ser ofte - noen vi ser sjelden. Blant oss finnes minnene om dem vi har mistet. Alle hører til. Mine unger hører til i mange store og små flokker og jeg vil at de skal kjenne til og være kjent blant disse. Morfar viser 3 minutters 8-mm filmer fra jeg selv var liten, rund og snauklipt i lyseblått skjørt som såvidt rakk over bleierompa...

Og så får en noen gode små samtaler på en snei, med noen som også har blitt større siden sist. En liten nevø som snakker mer og mer. En gammel grandtante som er like sprek, men som unnskylder seg for at hun har droppet julekortene i år - men julebrevet mitt har hun lest to ganger... Det unge samboerparet som tenker at de skal skifte alle vinduene i rekkehuset sitt og tydeligvis er veldig interessert i hvordan vi får kabalen til å gå opp med tre små og ulike jobbvarianter.

Så kan en fortelle. At vi har lært og vi har valgt i disse årene med unger at vi vil at det skal være familietid, søskentid og hjemmetid. At det må ha konsekvenser for de valgene vi gjør arbeidslivsmessig. At nå når jeg etter mange rare runder har sagt ja til et spennende ettårs jobbtilbud helt ut av lufta (etter først å ha sagt nei, fordi jobben er mer enn fulltid og det blir for mye i kabalen her og deretter blitt sterkt oppfordret til å ta den allikevel, på deltid), så legger vi opp til et liv med deltidsprosenter og delvis hjemmekontor for begge voksne, som gjør at det alltid fortsatt skal være noen i huset når skoledagen er over. En voksen - som jobber, men er der og kan ta en prat og minne om at det er lurt å få seg ei brødskive. Tilstedeværelse, sammen. Og Lillebror kan fortsatt ha sine fridager fra barnehagen og sine seine morgener på de tre dagene i uka vi planlegger hjemmekontor. Det blir bra, tror vi. Mye ro og familietid. Det er nå disse åra vi trenger det.

Å takke nei til en ("drømme-")jobb, å velge mange år som ulønnet og halvlønnet løsarbeider med hjemmebase, å velge deltid, å velge to voksne på deltid, å velge at det skal være en voksen hjemme på tidlig ettermiddag hver dag, hver dag! - det er vårt valg. Det oppfattes rart av noen. Det føles frigjørende å kunne fortelle og forklare dette for de to unge, barnløse. De nikker og forstår, og det frigjørende er at vi kan forklare hva vi mener uten å passe på ordene slik at ikke samtalepartnerne føler seg kritisert for egne valg. (Jeg kan til og med føye på noen av glansnumrene mine om vårt priviligerte hjørne av kloden og verdenshistorien, og hvis ikke vi synes vi har noe valg, hvem har noen gang det da? De nikker og forstår, og snakker om hva som er vanlig - men ser at vanlighet ikke nødvendigvis betyr at det er det en må...)

I mange andre samtaler blir valg utenom strømmen oppfattet som kritikk. At ikke jeg vil ha barna mine fulltid i barnehage, eller på SFO lange ettermiddager, blir oppfattet som en kritikk av dem som velger slike ordninger. Så kommer den defensiv-offensive debatten - i stedet for en samtale der en kan forsøke å forstå forskjellige valg og liv...

Vi har alle begrensninger på våre valg. Vi kan drømme om friere valg, færre begrensninger, bedre økonomi, et liv med mer delt ansvar, færre belastninger i form av sykdom og funksjonshemninger hos oss selv og våre nære. Og så videre. Men vi har og vi får begrensninger. Det må vi leve med og det må vi respektere også hos andre. Jeg har begrensninger i mitt liv som jeg må ta hensyn til. Ingen valg er helt "frie". Men noen av begrensningene er bare i hodene våre, i vanlighetsoppfatningene våre. De kan vi frigjøre oss fra.

Så ser jeg gamle grandtante. Så ser jeg de spreke seksti-søttiåringene, foreldrene mine og onklene og tantene. Småbarnsforeldrene og de unge, min egen generasjon. Og småtrolla som spretter rundt. Vi har hatt og har valgmuligheter og begrensninger alle sammen. Mange muligheter i livet har vært langt åpnere for oss yngre, enn for gamle grandtante. Muligheter til utdanning, reiser, jobb, valg av bosted (bare tanken om å flytte vekk fra gården...) muligheten til å som kvinne kunne kombinere et yrkesliv og et liv som mor.... Ikke minst også økonomiske muligheter, muligheter til å kjøpe og eie så mye som bare kunne være en drøm i grandtantes og mine egne tanters ungdom.

Men alle disse mulighetene må også kombineres med en evne til å velge. Den gang valgene var færre måtte plikten og nødvendigheten styre. "Det er lett å velge når en har en ting å velge mellom," har min Far alltid sagt. Våre økte valgmuligheter gir et ansvar. Vi må se at vi ikke nødvendigvis kan velge alt.

Det å søke å velge alt, realisere alt, har også en kostnad. Det det koster, er det vi mister, det vi velger bort. Ser vi hva det er? Er det tid? Er det ro? Er det tilstedeværelse? Er det ansvar for grunnleggende ferdigheter, evnen til å gjøre sjøl det en i stedet kan kjøpe?

Det var en god søndag med gode samtaler. Nå ønsker jeg deg en god mandag!

hverdagshelg

2012-01-06T13:04:00.001+01:00

Hverdagsliv er en god rytme. Hverdagslivsuker gir også en god rytme - en blir så klar for en fredag og en helg mot slutten av ei uke!
Vi er klare nå! Fredag - ohoi. Vintersol gjennom vinduene. Kuldegrader. Snø er varslet. Gutta skal i fire bursdager den kommende uka. Første skirenn er på mandag. Lekser hver dag. Vi har nok å henge fingrene i. Inne er det meste julete havnet på loftet - men lysene skinner like mye morgen og kveld.... Fargerike primulaer får erstatte sviblene etterhvert... Perlebrett har fått en renessanse. Brettspillene fra julegavehaugen er fortsatt stas og sammen med tegning og perling slår det til og med ut barne-tv noen kvelder. Lillebror fryder seg over ny kjæreste i barnehagen. Jeg får endelig strikke litt til meg selv etter julegavekjøret. To store bunker med universitetseksamener blir sensurert pent og pyntelig. Vi har støvsuget barnålene. Fuglene får servering daglig. Vi har nok ved og daglig blir det lysere.
Og vi går mot noen nye mønstre i heimen snart. Mor skal ut og svinge seg litt mer. Far skal være mer hjemme. Ungene skal ha det som før. Ro og folk hjemme både morgen og etter skoletid. Mye familietid. Vi skal sjonglere arbeidsprosenter og hjemmekontordager og "dette går bra" sier mannen. Andre hverdager - men vi er de samme, lyset kommer, det er alltid håp.....
God fredag!

en samling av dager - et bloggtips

2012-01-04T21:17:00.000+01:00

bordet samler oss til frokost, middag, kveldsmat - og til høytlesning, matlaging, spill, lekser og strikking. lysene brenner morgen og kveld. i dag og alle dager. slik ønsker jeg det.

Kveldens innlegg er inspirert av en vakker blogg med små hverdagslige og øyeåpnende hverdagsglimt - ta en titt:

http://www.habitblog.com/habit/

hva er det vi vil... meningssøking ved nyttårsskiftet

2012-01-04T14:02:00.001+01:00

Jeg liker tanken om at den menneskeskapte ideen om at vi går fra et gammelt til et nytt år gir oss et rom og en anledning for refleksjoner over nye valg og nye muligheter. For lørdagen og søndagen nå i helga henger sammen gjennom en mørk natt, akkurat som alle andre vinternetter, men vi har tilført en menneskeskapt struktur, en kalender og en tidsforståelse som forteller oss at vi går fra et årstall - som aldri skal komme igjen - til et nytt - som aldri har vært før. Slik vi en gang i året - hver og en av oss - med jubel eller oppgitthet eller noe derimellom - kan konstatere at vi selv har gått inn i et nytt år i livet, blitt noe nytt, for eksempel åtte eller førtito, noe som vi ikke har vært før.

Og egentlig - hvis nå naturen, dagene og nettene som forfølger hverandre, er det "egentlige" - så betyr disse overgangene ikke noe. Men vi mennesker er ikke bare natur. Vi er (også "egentlig") meningssøkende, kulturskapende og samfunnsbyggende individer - vi kan tenke i tid, vi kan huske bakover og vi kan planlegge, lengte og ønske framover. Denne evnen gir et ansvar.

Dermed gir det mening å bruke slike overganger til å la de menneskelige egenskapene meningssøking og meningsbygging få litt rom...

Ofte parodieres og latterliggjøres ideen om nyttårsforsetter. Det banaliseres til å handle om sjokoladespising og joggeturer, og kan dermed latterliggjøres enda mer. Love seg selv noe, liksom - det er det vel ingen som gidder...
Jeg er verken for eller mot folks planer om mer jogging eller færre sjokolader (eller var det omvendt?). Live and let live.
Men vi har uendelig mange valg i dette hjørnet på kloden og i dette priviligerte glimtet i menneskehetens historie. Valgene er større enn sjokoladeplater. Og vi har et ansvar - vi som er av de mest priviligerte. Det er vi som kan velge.
Vi er alle bundet av noe, - men vi har også et ansvar for å ta de valgene som vi stilles overfor. Ikke bare skylde på at noe er "vanlig". Stå da for at du velger det som er "vanlig", fordi det er ditt valg. Og vit at i en global - eller historisk sammenheng er det i grunnen lite som er "vanlig", uansett...

Men tør vi å ville noe mer - noe større enn sjokolade og trim? Ser vi mulighetene? Tør vi velge? Velge selv og stå til ansvar for det?
Tør jeg?

God januardag til deg.

det beste!

2012-01-03T22:40:00.000+01:00

På vei hjem fra barnehagen. Friluftsgutten i det siste tørre, mammaen nedlesset av hans våte klær fra en dag i skogen...
- Vettu, jeg måtte tilåmed skifte trusa mi!
- Ble du så våt? Bada du nå midt på vinteren, eller?
- Nei, men jeg gikk sånn, åsså sklei jeg sånn, åsså satt jeg nedi en vanndam sååååååå lenge.
- Ble du kald da?
- Neida - det gikk bra.

Mammaen sender varme tanker til alle sauer som har produsert varm ull som omfavner mine utesmåtroll dagen lang, det meste av året - og utbryter:
- Ja, ull er det beste!

Men Lillebror protesterer:
- Neida! Mamma er det beste!

Så da smelter jeg jo enda mer, der midt i mørke, is og søle og kalde vintervinder...

hold fast! hold ut!

2012-01-03T14:04:00.000+01:00

det finnes - der framme - hold fast - hold ut!

overgang

2012-01-02T12:13:00.000+01:00

Overgangsdager er en velsignelse. At ikke alt kommer så brått.

I dag er vår overgangsdag, venne oss til hverdagen og alle aktiviteter hver for oss igjen. Tre unger pusler sammen og småkrangler hjemme. Mammaen har gått løs på eksamenssensureringen. Nok en velsignelse - muligheten for hjemmearbeid midt i ungenes fridag. Så kan en bake brød, siden det var tomt, megle litt, kose litt, finne fram perler, koste gulvet og være sammen allikevel. Så venner vi oss til det, litt gradvis.

(Jeg gjorde et forsøk på å starte dagen like tidlig som underveismannen som for avgårde før sju - men da kom Lillebror ned i pysjen helt forvirret og lurte på om vi voksne ennå ikke hadde lagt oss.... Så fikk jeg enda en velsignelse - muligheten til å krabbe tilbake under dynene og holde rundt en varm liten femåring. "Vet du hva vi skal nå, Mamma? Vi skal kose!!")

Gradvis forsvinner det julerøde også. Veslejenta hadde ryddet all julepynten, inkludert sitt eget juletre, på sitt eget rom før frokost i dag. Litt mer tid bruker sensor-mammaen, - men det føles godt å gå over i en vinterhvit fase. Renere. Klarere. Tid for forsetter og mål, kanskje. Eller i hvertfall gode fortsettelser.

vi går videre

2012-01-01T21:28:00.002+01:00

Jeg liker merkedagers mulighet for å få et overblikk, et perspektiv på det hverdagslige og jevne, et holdepunkt, et sammenligningspunkt, en mulighet for å trekke noen linjer og kanskje finne mønster og mening i tilværelsen. Det betyr ikke at det er det som skjer - at det faktisk er det en oppnår - at merkedagene liksom står fram i et stjerneklart og gnistrende skjær av opplysning og innsikt.

Slett ikke. Mange merkedager er fulle selv av sine konkrete og krevende tradisjoner, krav, tilfeldigheter og kriser. Mat skal vi ha også, og vel så det. Og merkedager har sin egen evne til å gire opp de små, som slett ikke er så små lenger, og som har sine egne planer og ambisjoner og ikke minst forventninger så det holder. Så øker kavet og krisenivået enda et hakk og alle fyker rundt og vil se en rakett til og være våken og slett ikke se noen lange linjer, og det har ingen tid til heller...

og en lengter vekk - til en hverdag, med pannekaker og hverdagsnivå på både refleksjoner og ambisjoner og småtrollenes rekordhøye forventninger.

Vi er der snart nå. Snart hverdag. Et nytt år. Lenge til neste store fest - kanskje hverdagen gir ro og tid til å tenke høyt og lavt?

Hva minnes vi fra dette året - og hva ønsker vi for det neste? Frokosten i dag ga litt mer ro og rom for noen tanker....

Lillebror jubler over at han klatret i tårnet i klosterruinene på Hovedøya. Og i 2012 vil han gå på ski og ake!

Tiåringen tenker også på skigåing - minnes og lengter etter nye turer.

Åtteåringen minnes 22. juli, dagen før selve åtteårsdagen.

Alle jubler de over at vi reiste med tog over fjellet til Bergen - og med bil hele veien til våre yndlingssteder i Danmark.

Mannen trekker fram disputasen - at jeg endelig kom gjennom dette lange prosjektet.

Det står nok på min liste også. I tillegg til 22. juli. Dagen som skaket alt og som endret tankene og tryggheten. Og så tenker jeg på at jeg har et barn som allerede er ti år.

Ti år har jeg vært mamma.

Så går vi videre.

Til nye sjanser, nye utfordringer, nye krav, nye forsøk på å kombinere et omsorgsansvar her hjemme, en ambisjon om et enklere liv, et ønske om å lage og skape ting selv, et ansvar for å støtte småtroll på veien ut i livet, og et ansvar for å selv yte et bidrag og en arbeidsinnsats i verden og samfunnet

godt nytt år

2011-12-31T22:11:00.002+01:00

Godt nytt år.

Nyttårsaften bør være tida for ro og refleksjon - for å tenke helhet - hvis det går an,

- framover og bakover i tid.

Holde rundt - holde av - holde sammen.

(Fyrverkeri og festståk er ikke helt min greie denne dagen - men en lever jo i verden... og får holde ut,

vi spiller kinasjakk og holder ut.....)

Vi gikk mørketur i skogen vår i kveldsmørket, hadde bål, lykter og pølsegrilling ved vannkanten. Havnet midt i en redningsaksjon etter to guttunger, ble observert av varmesøkende helikopter som vel så at vi var fem varme sjeler - ikke to forfrosne og bortkomne. Før vi kom ut av skogen traff vi to joggere som fortalte at de to barna var blitt funnet, etter mange timer.

Så blir det vel et godt nytt år, får vi tro....

Alt det beste til deg.

Jula er for alle

2011-12-26T22:28:00.001+01:00

Stille senker natten seg...
og stille senker julen seg. Den hektiske, forventningens dag, julaften, er tilbakelagt - nå kan vi nyte roen...

Vi trenger denne tida. Vi lever forskjellige liv og jul betyr ikke det samme for oss alle. Men det gir et rom og en mulighet - i hvertfall for mange av oss - til en liten pause, en lys markering i en mørk og kald tid. Et lite rom for å stoppe opp.

Vi bruker denne juletida til så mangt. Det er greit. Det er rom for det. Noen trenger ro - noen søker sammenkomstene. Noen får mer ro og alenetid enn de kunne ønske, andre får flere obligatoriske familiesammenkomster enn en egentlig søker. Men et rom som kan fylles med noe vi ønsker, er det for de fleste av oss.
Kanskje tid til å lese en bok, gå en tur, stirre inn i et lys eller ut i et uvær, lese høyt for et barn eller snakke til bunns med en nær. Søke englene eller nissene, stillheten eller ståket. Bunad, paljetter eller olabukse. Grøt, ribbe, kalkun eller pizza. Noen velger kirken, noen velger skogen, sofakroken eller kjøpesentrene. Ingen av oss kan avgjøre hva som er den rette jula for andre. Jula er en tid for raushet. Se at andre trenger og kan få noe annet enn du selv ville valgt...

Og så kan vi søke noe av verdi for oss selv, våre nærmeste og med ansvar for samfunnet omkring oss.

For oss her i huset er det lange morgener, mange spill og bøker, turer i ruskevær, mange gode armkroker, gode samtaler, latter og fjolleri - og mange tente lys...

lillejulaftens refleksjoner

2011-12-23T22:52:00.000+01:00

Lillejulaften. Slik den vel skal være. Det blir juletre, lysene virker, pynten er funnet. Det er god julemat på gang. Strykebunken ble tatt i kveld, de andre kveldene har gått til julesøm og julestrikk.... Gardinene til det siste stuevinduet er halvsydd og blir vel slik i morgen også. Det går bra. Julaften kommer den 24., uansett prestasjonsnivå.

Og det er jo verdt å tenke over. Et enklere liv står på lista her i huset. Allikevel styrer og ståker vi til langt på natt i desember. Vi er ikke de som sliter ut kjøpesentrene, men "selvlaget og hjemmelaget" krever en innsats som tar svært mye tid.

I tillegg er tradisjoner bygget opp gjennom årene. Alt skal være som i fjor - pluss litt mer...

Det er en balansegang og en utfordring. Ikke fylle en slik mørketidshøytid med unødvendig "må-må-må-stress", ikke falle i den grøfta der det som skulle være enklere blir et krav som vokser en over hodet. Klare å kutte ut noen tradisjoner, velge noen enklere veier noen ganger.

De klassiske juletradisjonene vokste fram en gang da hverdagslivet var svært så enkelt. Litt overdådighet i juletida var etterlengtet og påkrevet. I dag kan det hende at vi bør søke det motsatte. Kanskje. La hverdagens styr og strev og materielle overflod møte en motsats... La hverdagens krav møte en fristund, en enklere feiring.

Jeg vet ikke. Vi har ikke løsningen. Vi er underveis. Jeg synes jeg må stryke og pusse, jeg synes jeg må ha krans på døra, jeg vil lage til alle, jeg vil skrive til alle.

Jeg velger meg ikke nok frihet og ro. Men kanskje er jeg underveis til noe med fabuleringene mine.

Enn så lenge er jeg her. Strykebrettet i stua. Et halvpyntet tre. Tre julestrømper som skal ha noe i seg. En kalkun til tining, en kirsebærsaus til avkjøling, et halvt rødvinsglass til de voksne, julemusikk og stearinlys...

God jul fra oss!

den største gaven...

2011-12-22T21:21:00.001+01:00

Første barn i seng: "Du er den besteste mammaen. Selv om du hadde vært dobbelt så stygg (!) så hadde jeg elsket deg!"
Andre barn i seng: "Det beste er å sovne på fanget ditt mamma. Kan du synge tretti julesanger for meg nå?"
Tredje barn i seng: "Skal jeg synge for deg også, Mamma?
- Kjære gode mammaen min - kom og rekk meg hånden din - ingen er det i verden her, som holder av deg som jeg - Lykke, solskinn og livets glede, gid jeg kunne dem alltid sprede, over hele din fremtids vei - gooode mammaen min."

Den største gaven. Disse tre.

underveis mot jul

2011-12-22T12:51:00.003+01:00

Sola har snudd. Ungene har skolefri. Vi har vært i de store skoger der jeg vokste opp og hugget og kjørt hjem et stort og vakkert tre.
Støvsugeren og vaskefillene skal få jobbe litt i dag. Symaskina har kjørt til halv ett noen kvelder og nå har jeg lært meg mye nytt på syfronten - gøy. Mange av julebrevene er skrevet, noen er ikke. Det er fortsatt juleverksted i hver en krok, papir og saks og lim og garn og tegnesaker og stoff og garn. Det kommer vel på noen juleduker i løpet av morgendagen. Det kommer, det kommer, vi er underveis. Den 24. kommer hvert år - uansett innsats og tilstand - jul blir det. Radioen spiller, lysene brenner, sviblene strekker seg, kalenderhistoriene går mot slutten, og dagen er fortsatt kort denne første dagen etter solsnu også...

Det er såvidt litt snødekke ute og glade og litt vinterbleke barn som snart skal inn og få noe varmt i kroppen.

Kveldene fylles av hyggelige reisenisser, kjente og kjære på farten med julekort og pakkeposer. En gang tenkte jeg at det er synd at folk kommer bare akkurat nå midt i stria, nå tenker jeg at det er jammen en fin tradisjon det også, folk setter seg ned, midt i ståket, vi får kokt litt mer kaffe og smakt på pepperkakene, skravlet litt, midt i alt - møtes uten forberedelser, det er en god tradisjon.

Og roen skal nok komme. I dag vasker vi, i morgen pynter vi, og så passer vi på hverandre og holder rundt hverandre og så kommer da denne julaftenen også, slik den alltid gjør og det blir da også godt...

God bittelille julaften til deg.

ny dag, nye muligheter

2011-12-19T12:44:00.003+01:00

Ny dag, ny uke - nye muligheter!

Det kjennes som en styrke å være voksen, ha vært med en stund, grått og ledd, våket og drømt noen år før, - tatt valg, vært usikker, gjort rett og feil og angret og ordnet opp før. En vet litt, - (jeg understreker litt, for vi er alltid på vei, alltid underveis) - altså en vet litt fra før. Det kjennes tryggere.

Det trengs i denne verden - her er det krevende nok....

God dag med gode muligheter ønskes deg!

den fjerde adventshelga - pust ut, pust inn

2011-12-18T20:51:00.007+01:00

Etter en maratonuke med tre tusen juleavslutninger, luciaarrangementer, korkonserter, korøvelser, store beslutninger å ta, seine kvelder og tidlige morgener - kom fredagen som en velsignelse av en annen verden. Her er det en gjeng som er klar for å dale ned i skjul any time!

Lista lå lavt og listene for helga lot vi være. Nå var det hvile, ro, hente seg inn og samle krefter som var viktigst. Maratonuker synes godt i et hus, her flyter det meste... - men det fikk bare være. Det kommer nye dager.

Men en ting har vi fått gjort. I tillegg til å tenne lys, synge for det fjerde lyset, leke ekornsisten hele familien i solnedgang, og se Blåfjell arm i arm... Vi har fått bakt, montert og pyntet et pepperkakehus. Denne gangen en pepperkakekirke. Med klokketårn, halvmåneformede takvinduer, engel og stjerne på taket.

Takket være vår nye fantastiske glutenfrie pepperkakeoppskrift har vi klart å lage noe vi er skikkelig fornøyd med (- i kontrast til de to foregående årenes smuldrete, takras-prosjekter....). Svært lykkelige barn sleiket melis av fingrene og strålte over resultatet.
Nå skal jeg bare sy et nisseskjegg til barnehagegutten.....

velge det rette?

2011-12-15T22:31:00.002+01:00

Noen ganger skal en ta store valg. En jakter og jakter på det "rette". Grubler og grubler. Er redd for å velge "feil".

Kanskje må en bare leve med at i mange av livets spørsmål er det ikke et hemmelig "rett" alternativ der ute, som vi kan finne dersom vi bare leter lenge nok, løser alle de hemmelige rebusoppgavene på veien liksom. Det er ikke en ting som er rett og en som er feil. Men det er ulike valg - og så velger en - og så lever en med valget og gjør det beste ut av det.

God midt-i-desember-dag til deg.

julesøm i full fart

2011-12-15T12:25:00.005+01:00

Dagene flyr. Jeg må sy! Store bunker med stoff frister. Men innimellom får en ta noen smårester og klippe på kjøkkenbordet - også blir det en julevimpelrekke til trappeoppgangen.

Stoffet er (blant annet) rester etter kjapp masseproduksjon av jule-grytelapper til halve slekta. "Da blir de sikkert glad!"

om noen dager....

2011-12-14T22:56:00.003+01:00

Denne familien trenger en dag uten juleavslutningsarrangementer nå.

Den kommer snart. Bare noen dager igjen av denne uka nå.... Vi er underveis. Ikke perfekt, ikke i mål. Adventsambisjonene om ro og fellesskap oppnås stykkevis og delt - vi griper stundene og tenner lysene og suser videre i desember...

God 14. desember til deg.

kritikk og egne valg

2011-12-13T21:02:00.004+01:00

Vi lever våre liv på vår måte. Vi er i et utrolig priviligert hjørne av verden og verdenshistorien, dersom en vurderer det materielt sett, i forhold til velferdsordninger, i forhold til ernæring, i forhold til utdanningsnivå og -muligheter, spebarnsdødelighet - you name it. Vi har mange valg - og vi velger - mer eller mindre bevisst...

Så er vi alle rammet av og rammet inn av en rekke rammebetingelser og begrensninger. Egen og familiens helse og funksjonsnivå. Personlig økonomi. Gamle og nye sår, sorger og belastninger. Begrensninger i mot og selvtillit. Alt finnes. Vi velger - men vi velger ikke uavhengig av rammebetingelser og begrensninger. Jeg har mitt. Du har ditt. Selv i vårt priviligerte hjørne.

Et av mine mantraer i denne bloggen har etter hvert blitt at "folk er friere enn de tror". Det kan jo høres litt provoserende ut. Som om jeg vet best, liksom, som om jeg vet noe om folks muligheter og friheter som de ikke vet selv. Det vet jeg selvfølgelig ikke i det enkelte konkrete tilfellet - men jeg forsøker allikevel å fremme dette som en frigjørende tanke - en måte å tenke på.

For blant begrensningene og rammebetingelsene i livene våre, så er det mer enn det personlige som jeg nevner eksempler på ovenfor. Det er også overgripende fenomener som normer innenfor det eksisterende økonomiske system - og generelt "normalitetsbegreper" - allmenne ideer om hva som er normalt og vanlig. Dette er noen ganger ubehagelig å pirke i. Mange trekker ubevisst linjer mellom det som regnes som normalt eller vanlig - og det som er "riktig" i en mer moralsk forstand. For det normale må jo være et riktig valg, ikke sant.... Og så slipper vi å tenke selv, tenke til bunns. Vi bare gjør det vanlige.

Det er her denne "friere enn en tror"-ideen min hører til - i de mulighetene som ligger i å utfordre det vanlige. At det finnes mange mulige ansvarlige og gode måter å leve voksne og skikkelige liv på.

Så er det det med å føre en debatt på flere nivåer. At en både tenker og gjør valg i sitt eget personlige liv - uten å mene at alle andre skal hoppe etter. Men at en også kan føre en debatt på samfunnsplan, mene noe om normalitetsbegreper, utfordre noen normer - for eksempel i det eksisterende økonomiske systemet - uten at det skal bety at en ikke respekterer at andre velger sine liv på en måte som passer inn med det en kritiserer. Det er stor forskjell mellom å diskutere samfunnsorganisering, overordnede normer og begreper - og å gå inn og mene noe om hvordan enkeltmennesker tilpasser seg sine egne rammebetingelser.

Jeg forsøker to ting. Det ene er å nøste i egen valg, forstå bedre, gripe dagen og livet bedre og klokere og klare å gjøre valg i samsvar med mine egne verdier. Det andre er å føre en debatt og analyse på samfunnsplan - også for å forstå bedre på egne vegne - og kanskje for å gi noen andre noen ideer og perspektiver. Ingen av disse to tilnærmingene innebærer at jeg mener at jeg har løsninger for andres konkrete virkelige rammebetingelsesinnrammede og selvvalgte liv. I møtet med andres liv og valg er det raushet som må gjelde.

"Det er mange måter å leve på..." - gjentar jeg igjen -

God Luciakveld!

gjøre selv!

2011-12-13T10:07:00.007+01:00

Sett at vi skiller mellom tradisjonelle kvinnesysler og tradisjonelle mannssysler. Bare for resonementets skyld. Ikke fordi det er enkelt eller mulig - eller for å på noen måte hevde at det er forskjell på hva menn og kvinner kan gjøre. Men altså - la oss nå si rent teoretisk - at det finnes en haug med praktiske oppgaver som det tradisjonelt, gjennomsnittlig osv har vært vanligst at kvinner drev med - og tilsvarende for menn...

Enklest er det med kvinneoppgavene. Vask. Matstell. Småbarnsstell, og i stor grad også sykestell. Strikke, sy, veve - klesproduksjon. I stor grad også klesreparasjon - stoppe og lappe, sy i en knapp, legge opp en bukse. Og så de oppgavene som kan knyttes til pynt og utsmykking, - gjøre det koselig i hjemmet, sette opp blomster, legge på en duk, hekle en hyllebord eller en pen grytelapp til både pryd og nytte. I sum er slikt ordentlig hjemmearbeid fra bunnen av noe en burde få være stolt over å prestere.

Hvis nå den teoretiske motsatsen til disse tradisjonelle kvinneoppgavene skulle være for eksempel jakt- og fiske (for overlevelse, ikke for gutteturen), vedhugst, bygge eget hus osv. - så er det noe som blir tydelig: Utviklingen har i stor grad fjernet de tradisjonelle mannsoppgavene. De har gått ut på dato. Få lever av egen jaktfangst, få driver direkte naturalhusholdning på den måten.

Men kvinneoppgavene (de tradisjonelle, teoretiske - husk jeg sier ikke at bare kvinner kan gjøre dette....) - de har vi der fortsatt. Husene våre må fortsatt vaskes, maten lages, småbarna stelles og klærne repareres. (Lage klærne er nok en annen sak i vår tid). Går vi i en retning der også disse kvinneoppgavene outsources og fjernes fra folks egne liv? Er det noen andre som vasker, kjøper vi maten ferdig, tilbringer småbarna dagene i andres omsorg, kaster vi i stedet for å reparere? Hva gjør denne fjerningen av sentrale praktiske oppgaver i så fall med oss?

Kvinneoppgaver har ofte gjennom historien vært lavere rangert enn menns oppgaver og prestasjoner. Vi ser at de tradisjonelle praktiske mannsoppgavene er blitt erstattet av jobber der vi bytter innsats mot penger, slik at varer og tjenester igjen kan kjøpes på et marked. Dette er noe som har arvet nettopp preget av å ha høyere rang og verdi. For både kvinner og menn ser det ut til at det som regnes som av høyest verdi, er å selge vår arbeidskraft på et marked og tjene penger for å kjøpe mer på markedet. Dette rangerer over å ta fatt på oppgavene direkte selv, stoppe en sokk selv, bake brød selv.

Slik holdes markedet, pengekarusellen, tredemølla, tidsklemma, institusjonaliseringen av barndommen og kapitalismen i gang....

Vi trenger å opparbeide en ny respekt for det grundige og ordentlige hjemmearbeidet. Gjerne både kvinne- og mannsvariantene av disse. Hvem som gjør hva er underordnet ( - men viktig nok i den enkeltes liv...). Reparasjoner er bærekraftig og miljøriktig. Ordentlig mat er viktig både for miljøet og oss. Være sammen med egne barn trenger ingen ekstra begrunnesle.

Disse oppgavene er ikke overflødige eller verdiløse. Vi trenger dem - og vi burde ikke alltid gå via et marked for å løse disse oppgavene. Det har en egen verdi å holde i livets oppgaver selv.

Mer om dette - se for eksempel denne om jobb og fritid....

Familieliv må ta tid

2011-12-12T10:40:00.005+01:00

En familie er ikke bare enkeltmennesker med felles bosted og ellers ulike timeplaner og liv. En familie er og skal være noe mer. Det å leve sammen som familie må også få plass i den travle dags- og ukeplanen.

Jeg har veldig begrenset erfaring med det å ha bare ett barn. Jeg hadde først en baby - og før han kunne gå var nestemann på vei, og da er en med en gang flerbarnsforelder, en har flere å ha ansvar for. Men jeg tror - legg merke til "tror" - at familier med ett barn ofte kan klare flere aktiviteter, mer farting hit og dit - og fortsatt beholde roen og fellesskapsopplevelsen - fordi hele familielivet blir med på lasset. Når både mamma og pappa kan være med på håndballkampen en lørdag, med fullt fokus på sitt ene barn, så er familielivet med. Familielivet foregår der familien er - og hele familien er lett å samle.

Men med flere barn, og etterhvert ganske aktive og bittelittegrann store barn, så må vi passe på å legge familielivstid inn i programmet. Det kommer ikke av seg selv. For Storebror skal på trening, og Pappa på butikken og Mamma skal jobbe litt på pc-en og Storesøster skal på besøk og Lillebror surrer for seg selv.... - og slik går nu dagan - hvis en ikke passer på!

"Om noen år har jeg fire tenåringer," sa nabolagsmammaen med fire barn mellom sju og ti. "Hvis vi ikke spiser felles frokoster og middager nå, så kommer vi ikke til å kunne starte med det da."

Jeg heier på familieritualer, dags- og ukesrytmer og faste holdepunkter i hverdagslivet. Noe å vende tilbake til, noe å holde fast på. Noe vi gjør en innsats for å få til. Vi tilpasser middagstidspunktet så godt vi kan - så alle kan være med. Vi samles til kveldsmat og høytlesing hver kveld. Hverdagsfrokosten er enkel - men rundt et felles bord med tente lys, noen kommer, noen går - men bordet og fellesskapet er der. Helgene har sine ritualer, innledet hver fredag ettermiddag med å rydde det store bordet i stua for lagesaker, bøker og puslespill og servere Fredagsmiddagen. Høytider, bursdager og andre anledninger har sine egne ritualer og rytmer som vi gleder oss til og henter fram.

Vi er ikke firkantete. Noen ganger gjør vi noe annet. Vi tilpasser når vi skal noe spesielt, ved reiser, ved besøk. Men når vi kan og det kan vi stort sett - så får vi til fellesskapsritualene eller en modifisert variant. Det er godt å hente fram en kveldsmatlesningsbok på en reise, vise at nå har vi dette fellesskapet - her, underveis, et annet sted. Jeg håper disse holdepunktene og den rammen de gir, er noe mine små tar med seg som trygge faste byggesteiner for sin opplevelse av tilhørighet og helhet her ved starten av livet.

Vi er ikke alene. Vi hører sammen.

travle barn

2011-12-11T22:47:00.003+01:00

Barna er de travleste før jul. De skal spille julespill og holde julekonserter - og øve til alt. De skal være med på egen klasses juleavslutning og alle søsknenes juleavslutninger. De skal gå i Luciatog og være på juleverksted og julegudstjeneste og turnavslutning og skiavslutning og jeg vet ikke hva...

Et av mine adventsløfter for familielivet var - og er - å forsøke å holde igjen litt. Ikke delta på alt. Vi prøver. Det er ikke en enkel ambisjon å ha.

Men dette er den slitneste tida på året, mørketid, forventningstid, ordne-og-fikse-tid. Alt kan ikke skje der "ute". Det må leves et desemberliv her hjemme, rundt kjøkkenbordet, med kjevle eller lim og saks - eller langflat i sofakroken, eller i snøhaugen hjemme sammen med egne søsken. Også.

Hver for seg er alle disse barne-jule-arrangementene stort sett vel og bra. Men summen er overveldende. Og alt dette overveldende tar også noe vekk. Det er ikke bare et pluss. Det blir også noe vi glipper tak i midt i alt ståket og alle arrangementene. I disse mørke, korte dagene oppunder jul trenger vi også litt ro hjemme. Tid til å pusle. Tid til å gjøre lite. Tid til å tenke. Tid til å være stille. Tid til de nærmeste. Tid til å tenne et lys og et og et til.

hjemme borte uavgjort

2011-12-08T21:51:00.004+01:00

Det er ikke så rolig og harmonisk som man kanskje skulle tro - å ha en hjemmearbeidende mamma og skoleunger som kan komme tidlig hjem og barnehagegutt som kan ha gullkantede fridager og rolige surremorgener. Det gir oss mye tid til å teste hverandres grenser, irritere dem som kan irriteres, krangle om bagateller og mase og kjase. Alt som hører til når noen lever tett sammen og er mye sammen.

Akkurat som det gir oss tid til å ha de gode pratene - når anledningen byr seg, lære hverandre godt å kjenne, dele gleder og opplevelser med hverandre og være der for hverandre når noen trenger et fang og en skulder, lage mat sammen, løse praktiske problemer sammen. Mye tid sammen blir mye av alt - på godt og vondt.

Kanskje hadde det vært mer gjennomsnittlig harmoni dersom vi hadde valgt et liv der familien tilbrakte mer tid fra hverandre? Det vet jeg ikke. Kanskje hadde det vært omvendt. Eller så hadde vi alle måttet finne noen andre der ute å ha som våre nærmeste støttespillere og kranglepartnere.

Disse dagene har gitt meg mye å tenke på. Jeg suger til meg de gode morgenene og ettermiddagene. Jeg ser hvor godt det er for en oversliten julestressa tredjeklassing å kunne synke ned på kjøkkenet og få varm melk og få prate når hun vil og være stille når hun vil. Skoledagen er lang og hektisk nok. Femåringen kan gå på ski i hagen eller ha lesestund på kjøkkenet i lang tid før vi begir oss ut i verden. Jeg er takknemlig for at jeg får være den som de vet er der.

Jeg tenker at dette kan jeg ikke gi fra meg.

Gruble, gruble....

møte seg sjøl i døra - eller?

2011-12-07T12:24:00.005+01:00

Noen har ringt og ment at de kanskje har et jobbtilbud til underveisdamen. Sånn "årntli jobb" med full arbeidstid og et fast arbeidssted og sikkert både pc-er og kaffemaskin og sånn. En jobb jeg er kjempekvalifisert for, som er viktig og sikkert litt spennende. Som gjør at en kan måtte få på seg lebestift og pene sko på en vanlig tirsdag. Som en sikkert får sånne pensjonspoeng for til og med....

Og som gjør at en ikke kan ha lange surremorgener og fine fridager med Lillebror eller ta i mot slitne skolebarn rett fra skolen til varme kopper og skravling på kjøkkenet, eller ha sydameambisjoner i sykroken i kjelleren, eller skrivedameambisjoner i vilden sky - med symbolske inntekter og liten belastning av ligningsvesenet...

Et annet liv der den tilstedeværelsen som jeg har en tendens til å hause opp, faktisk kan smuldre opp litt. Mindre tilstede. Mer et annet sted.

Jeg har ikke snakket med dem på denne jobben ennå. Jeg skal ta på meg den lebestiften og gjøre det en dag snart.

Men jeg tenker. Hva er drømmen egentlig? Hva vil jeg? Hva og hvem er jeg? Jeg har jo mye på gang i det livet jeg lever nå også!

(Drømmen er kanskje litt av alt her i livet, sånn som mylderet her i vinduskarmen: Selvlagde lykter av gamle glass, gammel små-harry nisse, ny-arvet skikkelig-harry (potter)-lego...)

den mest forberedte kalenderen

2011-12-06T20:49:00.005+01:00

I august var vel første gangen ungene begynte å snakke om jul og kalendere og sånt noe. I september begynte åtteåringen med å lage en egen adventskalender for hele familien. "For jeg visste jo ikke hvor lang tid det ville ta."

Så da har den ligget klar en stund. Den har hyggelige små dikt, hilsener og tegninger bak hver luke. Det er en stor glede å åpne disse hver dag.

Og den henger fint i kjellertrappa ved siden av historiene.

glutenfrie pepperkaker

2011-12-06T10:14:00.003+01:00

Jakten på en brukbar gluten- og melkefri pepperkakedeig kan kanskje avsluttes! Hurra! Smulete og utkjevlings-håpløse deiger har forfulgt oss i de tre årene vi har bakt glutenfritt. Et tips førte meg til denne damen og denne oppskrifta - en testporsjon ble bakt i helga - og den fungerte og smakte strålende!

Da vet vi hva vi skal gjøre - og hvilken deig vi skal bruke til pepperkakehuset i år.

alvor på jorden

2011-12-05T21:36:00.002+01:00

Jeg drømmer fortsatt om Utøya. Natt etter natt.

Og så holder jeg rundt ungene mine og synger Deilig er jorden for dem når de skal sove.

den fineste kransen!

2011-12-05T09:16:00.004+01:00

- Jeg skal ha med noe hjem til deg i dag, Mamma. Noe jeg har laget i skogen bak skolen.

Så kom hun da - på ettermiddagen 1. desember, strålende i mørket, med denne store store halmkransen rundt skuldrene. Det var den eneste måten å få den hjem på!

Så fantastisk. Den fineste kransen!

Adventshelg

2011-12-04T21:20:00.008+01:00

Adventshelg.

Behov for å dale ned i skjul for både store og små. Forventninger og forpliktelser er store og menneskene og kreftene er små i disse mørke vinterukene.

Vi kan ikke ha store planer. Vi får følge mammas adventsplan om å legge lista lavt. Ta det som det kommer. Det er mye hverdagsliv og tunge tak også i desember. Alt kan ikke glitre. Ingen julegardiner strykes. Symaskina står i fred. En angrer nesten på at en satte en ny utprøvings-glutenfri-pepperkakedeig...

Men vi kan ta krybba ned fra loftet. Den som vi lagde sammen og befolket gradvis med gjetere og konger og engler og slik i løpet av desember i fjor. Veslejenta tilbrakte lørdagen med å arrangere aktørene i ulike tablåer. Jesus mangler foreløpig. Han får ligge i kjøkkenskapet til julaften...
Så fordelte de tre små kongene og gjeterne mellom seg - kongene har jo allerede navn, men våre tre gjetere ble døpt Peter, Ruben og Arkinam. Så vet vi det.

Juleverksteder får vi ta når de på en måte kommer av seg selv. Erfaring fra tidligere travle og trøtte desembre tilsier at organiserte juleverksteder bør være unnagjort i november. (Men tegneverksted er det hver formiddag, de tre adventsbøkene blir stort sett illustrert fortløpende av entusiastiske kalenderåpnere) Men plutselig søndag formiddag - da vi egentlig tenkte at vi skulle ut i solskinnet - så var det julekurv-verksted i stua. Så da grep vi dagen og kurvet i vei.

Så var det bittelitt solskinn igjen til oss etterpå. Men helgene og dagene er korte nå. Mørket senker seg. Vi får holde fast i det vi har.

en skrivedames adventskalender

2011-12-01T21:16:00.010+01:00

Jeg liker å lage en hjemmelaget adventskalender til ungene mine. I år har jeg tatt min erklæring om å være en skrivedame på alvor - og jeg har skrevet en julekalender. Det vil si - jeg har skrevet tre. Tre kalendre med 24 episoder på ca en A4-side hver - altså rett og slett en liten julebok til hver. Hjemmelaget - men altså svært lite materialistisk, og på ingen måte noen konkurrent til eventuelle gaver fra nissen og andre den 24.

- hvis jeg nå absolutt skal plassere meg i den generelle adventskalender-ideologi-debatten som dukker opp hvert år.

(Men hvis man vil ha en kalenderidé som er kjapp og enkel - så er vel ikke dette greia. Det tar jo noen timer å skrive en liten bok. Men gøy er det! Den tredje boka ble skrevet de siste to nettene, sånn cirka... Tror den ble bra den også.

Et alternativ er jo å ta en ferdigskrevet historie fra en annen bok og bare kopiere opp biter og kapitler...)

Selve kalendrene laget jeg for noen år siden - etter flere år med ymse pakkekalender-girlandere hengende i gardinstenger etc. Disse tre - en til hver - inngår nå som del av den faste julepynten vi gleder oss over å ta fram.

Men alle disse papirrullene var en ny vri og en overraskelse i dag tidlig. Ungene rullet opp og leste sine egne historier, så leste de hverandres og så gikk skravla - alle var rett og slett ganske begeistret. Ideen om å produsere tegninger som passer til hvert kapittel kom umiddelbart.

Hvert barn har sin egen historie. Siden forfatteren - jeg - kjenner disse barna særdeles godt, så er hver historie tenkt ut og skrevet spesielt rettet mot det enkelte barnet - hva han og hun er interessert i, hva slags historier jeg vet de koser seg spesielt godt med. Alle historiene er en slags adventshistorier - og de finner sted dag for dag i desember. Og de har med seg både spenning og utfordringer og noen "gode julebudskaper" om fellesskap og solidaritet.

De tre bøkene heter:

Oppfinneren som skulle ta fri i adventstida.

Førjulstid på nye trakter - Ellisiv flytter til Rød gård.

Den gode julehjelperen og en eventyrlig desember.

Hvert kapittel kan limes inn i et album for hver historie. Her er det også plass til å lime inn litt "stæsj" - når vi har lyst - og ungenes egne illustrasjoner.

Albumene er det materialistiske innslaget i denne kalenderen. 69 kroner på Nille. Jeg står for det.
Fri fra pakkemas, nesten gratis (timelønn gjelder ikke for mammaer), - og med mange spennende føljetonger som vi skal lese, vente på og tegne og fantasere til - det er vel et ganske bra bidrag til en god advent!

Selvlaget, en falsk idyll?

2011-12-01T14:43:00.010+01:00

Desember og førjulstid er "lage-tid" for meg. Det er noe jeg har lyst til året rundt og som stimuleres av ekstra motivasjon i forhold til gaver og pynt og fellesskap med ungene mine på denne tida. Og når vi først bor på denne kalde enden av jordkloden - så er jo lagetid en god side av innelivet i denne årstida.

Så kan en jo lure på om en skal vise fram ting en lager, som slett ikke er makeløse og fantastiske, men rett og slett verdifulle for min egen lagelyst - og kanskje for en og annen mottaker. Faller jeg rett i cup-cakes-fella, da? Blir jeg en feminist-dødare, svikter jeg likestillingen fordi jeg strikker, gjør jeg ikke nok ære på min lange universitetsutdanning fordi jeg syr og klipper og limer? Bidrar jeg til en idealisering av tanketomt pyntefjas (ved å ta bilde av votter??)

Og ikke minst - mister jeg taket på å være en seriøs og politisk bevisst borger i verden?

Mange tunge spørsmål der en sitter med saks og garn...

Vi mennesker er sammensatte. Å ta ansvar og være seriøs og nyansert nødvendiggjør ikke at en utelukker synåler og strikketøy i livet. Å skape noe kreativt er et ganske menneskelig behov, som mange av oss har. Min vektlegging av å lage ting selv er delvis ut fra et slikt behov og en interesse og delvis tungt innvevd i et ønske om lavere forbruk, mindre "kjøping" og mer "sjølberging" (å være sjølforsynt med papirstjerner er jo kanskje ikke avgjørende, å være sjølforsynt med ullvotter og luer er jo ikke så ille...). Bildet over - etter litt hverdagslig klipp og lim og lagevirksomhet ved min yngste sønn og meg, bør gjøre det åpenbart at særlig pyntefjasete idealer ønsker jeg ikke å fremme. Legg tydelig merke til papirhaugen på gulvet. Vi er underveis. Skal fortsette. Trenger en egentlig å koste for hver gang?

Og merk at dette er mer og mindre slik det store stuebordet ser ut hele uka for tida, før vi rydder til fredagsmiddagen. En del andre kroker av huset også. Så et nærbilde av ferdige votter lyver naturligvis. Rundt ligger rotet. Rundt er livet. Og vi er underveis hele gjengen.

Ha en fin dag.

Jeg har laget kalendre også forresten. Skal våge meg på å legge ut innlegg om dem seinere, etter denne fortalen.

novemberskriving

2011-11-29T21:48:00.005+01:00

Litt stiv rygg og ganske stiv høyreskulder. Sånne voksne skrivedamer må vel regne med litt sånt... På denne koselige spisestuestolen fra min Farmor og ved dette skatollet her i stua, midt i mylder og rot, skrev jeg en doktoravhandling for et drøyt år siden. Nå skal jeg jo bare skrive tre bøker (!) innen i morgenkveld sånn omtrent.. (forklaring følger en annen dag....) Det må jo kunne gå - og det gjør det jo. Selvvalgt er det også.

Dagens unge tirsdagskokk imponerte både seg selv og familien og ble lykkelig glad over resultatet. Nå er det mørk kveld, novembervinden uler rundt hushjørnene, vi lar lysene brenne, kokken og de to andre ungene sover, pc-ene (jada begge to!) knitrer, brødene dufter i ovnen, klesvaska tørker vel og livet går rundt.

God novemberkveld til deg.

adventsløfter

2011-11-27T22:35:00.005+01:00

Den første av fire søndager. Vi tenner lys og synger lyssang og undres over at denne tida er her allerede. Ute møter vi advent med ti varmegrader og sterk sol. Vi går tur i grønn eventyrskog, klatrer over bekker, juv og skrenter og er på spennende ekspedisjon.

Adventsløfter og adventsambisjoner, note to self, dette året:

Tenne lys hver dag, tidlig og seint. La dem skinne.
Synge - hver dag. Øve på julesangene. Alene og med de som vil være med. Bringe julesangene inn i godnatt-sang-ritualet.
Gjøre unna det som må gjøres tidlig. Og huske at det som står igjen på lista faktisk godt kan droppes. Det viktigste er at vi har hverandre. Tidligere juler har lært oss dette.
Gjøre streng prioritering av hva en egentlig må møte opp på av adventsarrangementer og juleavslutningstilstelninger. Noe er fint. For mye er for mye. Vi må ha tid til å stelle og stulle her hjemme.
Pynte gradvis i desember. Litt nå og da når vi har lyst. Kose oss med det. Jamfør punktet om å gjøre ting unna når en kan (Men full jul blir det først når treet kommer i hus seint den 23. desember, vi venter med det, altså)
Fortsatt jakte på en god glutenfri pepperkakeoppskrift
Lage julegodsaker med lite/mindre sukker
Være ute hver dag, i all slags vær, suge til meg dagslys hver dag.

Ha tid til hver av de tre små. Dette er den slitneste tida hvert år. Lite lys, lite krefter, mange forventninger, mange arrangementer. Da trenger vi alle å bli sett og ha en armkrok å krype inn i.
De fleste julepresangene hjemmelaget? Kanskje. Tror det blir rundt 50% i hvertfall.

Vise og leve i det at jul og juleforberedelser er noe vi først og fremst gjør selv, ikke noe vi stresser rundt og kjøper.

treige og fornøyde

2011-11-26T18:44:00.005+01:00

Pappakjæresten maler vegger og trappestolper i trappa. Den har stått halvmalt i snart to år. Det er jo slikt man venner seg til.

Det er en koselørdag etter en strevsom uke. Det er langvarig "kafé" på kjøkkenet - hele formiddagen, voksne med avis og varme kopper og tid til å prate. Det er noen timer ute i solskinnet, stelle med fuglebrett, henge opp lyslenker i trærne. Tenk allerede! Den første søndag er i morgen! Det er leting etter den hvite advensstjerna og vasking av staker og jammen lager vi noen småkakedeiger. Mormor og morfar er innom og tar en kopp te. Og pappakjæresten maler altså litt innimellom.

Og dette er i grunnen noe jeg er skikkelig fornøyd med i livet vårt - selvstendig og sært som det er - vi maler når det passer, vi lar ikke halvmalte vegger stresse oss. Vi prioriterer varme kaffekopper og juleverksted og tur i skogen og folk på besøk - og da tar det sin tid å få malt ferdig det vi har tenkt.

Sånn går det an å prioritere, sånn velger vi. Og tenk - det blir jeg så glad av.

At vi er treige til å få malt ferdig - hurra!

jentestund før første advent

2011-11-25T20:58:00.003+01:00

Vi er mye sammen her i huset. Mye alle sammen. Noen ganger trenger vi litt tid bare to og to. Jentene for eksempel. Hente fine jenta mi på skolen, sliten og blek etter ei uke med så mangt. "Jeg trenger å tenke litt på ingenting, jeg Mamma."

Så er vi stille sammen, går hjem sammen. Og det er neste to timer til de tre kjekke mannfolka her i huset kommer hjem - så da har vi en rolig pusle-lage-stund sammen. Vi tar til og med sjansen på å finne fram jule-cd-ene.

I år kjøpes det ingen pakkelapper her i huset. Og inspirert av den fine bloggen Alt godt - så ble det pakkelappverksted for oss to jentene i dag.

God første adventshelg!

strikke seg gjennom dagene

2011-11-25T12:16:00.003+01:00

"Du strikker alltid, du Mamma," sier min eldste sønn smilende. "Det liker du."

Ja, jeg liker å strikke. Jeg liker mye annet også og det er jo faktisk mye annet jeg skulle ønsket meg mer tid til. Men slik som vi har lagt opp livet her i huset, så dreier min dag seg mye om tilstedeværelse og oppfølging av mange andre aktiviteter. Det passer ikke alltid å være skrivedame eller sydame eller ut-på-tur-dame parallelt med alt det andre. Men strikketøyet kan jeg dra med meg overalt. Mens ungene spiser kveldsmat - og vi leser høyt, mens jeg maser og hjelper med lekser, mens jeg venter på et barn som skal hentes, mens jeg venter på at noe skal koke opp på ovnen, mens Lillebror gjør seg i stand til barnehagen, mens jeg leser gjennom noe på pc-en. Jeg har små og store arbeider liggende, så det alltid er noe passende å ta med hit og dit. I blant blir noe ferdig også!

Tilsammen blir det noe. Maske for maske. Jeg skaper noe selv, midt oppe i alt det andre. Midt i all tilstedeværelse, all venting, all tålmodighet, og alt uendelighetsarbeid - så blir det noen resultater som er mine. Det er mange ting jeg må utsette og mange ting jeg må og velger å klare meg uten. Men strikking får jeg til og det gjør meg godt og det gjør folk rundt meg varme!

Strikking er et godt grunnlag for å holde meg i balanse - og for å komme meg gjennom dagene.

Det er framtida!

2011-11-23T14:53:00.006+01:00

Noen av oss har jo en tendens til å gruble over både egen motivasjon og ideologisk grunnlag for de valg vi gjør og det livet vi velger å leve. Vi vil jo gjerne både forstå oss selv - og kunne stå for det vi gjør. Og så leter en etter ordene og forståelsesformene, grepene, hva er det egentlig jeg driver med... (er jeg lat, for eksempel...?)

Så kan en lure på - om det bare er ren naiv fortidsnostalgi en driver med. Alt var mye bedre før, liksom. Naivt tilbakeskuende til en tid som faktisk var preget av mye mer daglig fysisk strev for livets opprettholdelse, og helt andre bekymringer for den oppvoksende slekt enn mine bekymringer for oppveksten i et samfunn preget av forbruksoverflod og underholdningsindustri.

Jeg vil jo ikke være naiv! Jeg er da vel ikke naiv? Men hva er jeg da?

Så slår det meg. Min lengsel og streben etter "noe annet". Det er slett ingen naiv fortidsidyllisering. Det er ikke et fortidsperspektiv. Det er et framtidsperspektiv. Jeg bruker fortida komparativt, som noe å sammenligne med. Men livet leves framover. Valgene vi gjør skal prege det livet vi skal og vil leve framover. Det er et ansvarlig framtidsperspektiv, der jeg ønsker å leve i og bidra til et samfunn nettopp preget av noe annet enn deltakelsen i forbrukskarusellen og det konstante sløvende tilbudet av underholdning.

Jeg nyter godt av min tids goder. Jeg er en kvinne med alle borgerrettigheter, med lang utdanning, med barn som vokser opp med alle vitaminer og vaksiner og all slags utdanning tilgjengelig.

Vi som nyter godt av vår tids goder har et ansvar for ansvarlige og gode valg for den framtida som ungene våre skal bli voksne og gamle i. Ei framtid de skal kunne mestre - sjøl. Dette er to av verdiene knyttet til sjølberging som jeg vil gi mine med på veien inn i sin framtid:

Ferdigheter - det å kunne og klare og mestre mye av det som er verdifullt og nyttige i deres eget liv. Livet krever mer enn å kunne dra et kort eller bestille på nettet.

Nærhet - til mennesker - det krever tid og fysisk nærhet. Og til produkter og prosesser som har praktisk betydning i deres liv. En nærhet til hvor maten kommer fra, en nærhet til hvordan hjemmet holdes i orden, - og, for barnet spesielt, en nærhet til ansvaret for sin egen lek, sin egen kreative dag. En dag der tomrommene ikke bare fylles av ferdiglagd underholdning.

Dette er ikke fortidsnostalgi. Det er framtidshåp.

ukens tirsdagskokk

2011-11-23T12:43:00.004+01:00

Nytt påfunn i underveis-familien: Ukens tirsdagskokk. Kokken, som er ment å være en av de tre under myndighetsalder her i familien - etter tur - legger planer, skriver handleliste og er sjef på kjøkkenet.

Lillebror på fem og et halvt var førstemann ut - og planen hans var klar: Pannekaker og eplekake med hjemmelaget is. Rett hjem fra barnehagen, vaske hender, finne forkle og i sving. Halvannen times intenst arbeid fra en målbevisst ung mann. Måle, veie, knekke egg, vispe, dele epler. Litt hjelp med å sette inn i en varm stekeovn - der blir armene litt for korte. Med tre stekepanner i sving på ovnen var det også greit med en assistent - men det har jo sjefskokker alltid.

Og så varm velkomst til en sulten familie. Lillebror selv måtte legge seg nedpå litt før desserten - det tar på å være kokk.

novembertirsdag

2011-11-22T11:44:00.003+01:00

Ulltøy til tørk foran ovnen. Hver dag. Takk og pris for ovnen og veden.

Strikketøy på gulvet ved siden av pc-en. Hvis det skulle bli lange leseøkter....

En student som trenger tilbakemelding på hundre sider fra veileder-skrivedama - nå, med en gang. Andre oppgaver får vente. Jeg leser og skriver tilbake. Men litt tid må jeg bruke på de hundre sidene...

Tekopp etter tekopp. Ullsjal i halsen. En liten sjokoladebit - siden huset er tomt og stille.

Det drypper fra takrenna. Noen tørre kuldegrader hadde gjort seg.

God novembertirsdag til deg.

hvordan definerer man "jobb" og "fritid" - en start...

2011-11-21T10:38:00.008+01:00

Hva er jobb og hva er fritid? Er det formålet med aktiviteten, resultatet av aktiviteten, tidspunktet for aktiviteten eller stedet som avgjør hva som danner skillelinja mellom jobb og fritid?

Og neste spørsmål: Må vi absolutt skille mellom disse begrepene? Begge deler tilhører livet.

Et veldig vanlig kriterium for å kalle noe jobb er at det blir lønnet av "noen andre". Altså formålet med aktiviteten er primært å få lønn. Selvfølgelig er det nyttig og bra det en gjør på jobb, men det som gjør at dette er jobb akkurat for deg - er at du får lønn for det, ikke sant. Om du baker kaker, passer barn, synger eller transporterer noe rundt i en bil OG får penger for det - da er det jobb. Vaske andres gulv for penger er jobb - men vaske ditt eget kjøkkengulv, det er fritid, hurra. Resultatet er det samme, et reint gulv - men definisjonen er forskjellig.

(Husarbeid er nok i det hele tatt en av de viktigste fritidsaktivitetene for folk flest - fortsatt, tross alle svarte vaskehjelper...)

Sted og tid som definisjonsgrunnlag er problematisk. Når jobb-pc'en skrus på i sofakroken etter barnas leggetid - så er det jo jobb. Og å gå til tannlegen midt i arbeidstida er jo bittelittegrann fri...

Det overordnede kriteriet for å benevne noe som "jobb", er nok nettopp hvorvidt aktiviteten er lønnet. Får jeg betalt for det jeg gjør, så er det "jobb". Står jeg på dag og natt - med meningsfylte aktiviteter til nytte, gavn og glede for mange - så jobber jeg altså ikke. Det kan jo føles litt rart. Går en virkelig rundt her og bare har "fri".... mens andre jobber og får pensjonspoeng og feriepenger og whatever....

Denne måten å analysere og benevne aktiviteter på tilhører en bestemt tid, en bestemt samfunnsform og et bestemt økonomisk system. Det er ikke den eneste måten å se på menneskelige aktiviteter på. Tjene penger ved å bytte inn sin egen arbeidskraft er ikke den eneste målestokken på voksne menneskers aktiviteter.

Vi trenger penger som byttemiddel i det samfunnet vi lever i. Men vi blir mindre avhengige av å bytte inn arbeidskraft i byttemiddelet penger -(som så igjen skal byttes inn i andre varer og tjenester) - dersom vi bruker mer av vår "frie tid" til å utføre arbeidsoppgaver og produserer produkter direkte selv, som vi trenger i våre liv. Hoppe over noen ledd i kjeden. Gjøre det selv. Gammeldags sjølberging, ikke målt opp mot fiktive alternative "timelønner", men med fokus på å gjøre det en kan, klare seg mer selv. Dermed blir dette et arbeid - om det nå ikke kan kalles "jobb" - et grunnleggende nyttig arbeid for egen familie, på siden av det generelle økonomiske systemet.

Dette strider mot en samfunnsøkonomisk modell der noen av grunnelementene nettopp er utyttelse av relative fordeler, stor grad av spesialisering og arbeidsdeling - på globalt nivå - og med tilhørende ekstreme mengder av miljøskadelig transport av alt mulig verden rundt. Jepp. Det strider mot det. Og det står jeg for.

Ha en fin dag med dine aktiviteter!

puter under armene

2011-11-20T21:06:00.007+01:00

En kan jo lure på om en må slutte å ta bilder av det en lager. Sånn for sikkerhets skyld. For å ikke ramme feminismen, kampen for likeverdighet og en bedre verden. (For denne kampen trues visst av baking og håndarbeid.)

Jeg skriver seriøst og skikkelig om dette en annen dag. I dag er det søndag, fridag, sove lenge, frokost helt til lunsj, lange samtaler med den fine, likestilte og likeverdige mannen min, juleverksted med den kreative jenta mi, tur i sølevær og tåke med hele gjengen, familieliv så det holder. Jeg fører visst ingen store kamper i dag - jeg bare lever livet mitt, midt i mylderet.

Så da viser jeg fram noen puter. Det blir litt sytid nå og da for tida. Julepresanger. Og litt annet. Tre vinterputer til sofaen, gjenbruk av gamle heklebrikker. Blomsterputene får hvile til våren lokker...

Og en pute som er sendt over fjellet til en ballettdansende ung frøken som fyller år hvert år på denne tida.

takk og pris

2011-11-18T20:58:00.003+01:00

Så stuper en verdens mest robuste femåringer på vei hjem fra friluftsbarnehage-lavvoen, rett i en stein så blodet og tårene spruter og jammen det er godt å bare ha et minutts løping til barnehagen når de ringer og den vesle tøffingen bryter sammen en gang til og vil løpe hjem, men kan ikke snakke fordi leppa er større enn nesa og blod og sikkel renner og jeg kan såvidt skimte at tennene er blodige og befinner seg et helt annet sted enn de pleier å være.

Og så kommer det en dag derpå, når tannlegen har konkludert og gjort sin jobb og hevelsene er på vei tilbake og to brukne og deretter uttrukne tenner ligger vel forvart til tannfeen og en blek men fattet og svært tapper liten kar ligger oppstablet på puter og venter på at bedøvelsen skal gå ut.

"Og du skal være her og kose." Så klart. Og vi koser. Og tenner lysene og strikker. Så får en jo fullført noen prosjekter og holdt en liten kar og så samles kreftene og så samles familien når mørket kommer og beundrer det gapende tomrommet i overmunnen og en liten forslått tøffing stiger mot nye høyder og storesøsken viser all sin gripende omsorg for lillebror og foreldre er takknemlige for at det tross alt gikk så bra.

"Det er deg fortsatt, ikke sant Lillebror, selv om du ser helt annerledes ut." Takk og pris. Alle er her.

(Votter til friluftsgutten - umiddelbart døpt "Blåfjellvotter" - ja, greit det. En hemmelig lue som matcher en tiårsgenser. Et hjerte klippet av en liten tapper gutt til en glad mamma.)

kaker som er lette å angripe

2011-11-16T13:00:00.007+01:00

(Det er jo litt gøy med cupkakesdebatten. Jeg har lovet oppfølgingsinnlegg. Her er det mange temaer å ta fatt i. Ha en fin dag - med eller uten kaker....)

Det er lett å angripe rosa cupcakes. (Sukker, mel, pastellglasur, kalorier, høykarbo, jålete, utenlandsk navn, i det hele tatt helt overflødig og unødvendig og lett å kritisere. Tenk å ta bilde av slikt no, da dere...) Slik er det lett å framheve koppekakene - eller muffins - som et symbol. Ved å angripe et slikt lett bytte, så blir det også lettere å angripe noe av det nettopp disse kakegreiene er blitt opphevet til å symbolisere. Det blir slik: - Jålekaker på stettefat er dumt og unødvendig- dermed er de liv, de valg, de verdier, de skjebner, de menneskene som jålekoppekakene blir symbolet på også mulig å framheve som dumt - og unødvendig. Noe vi ikke trenger.

Men det finnes så mange slags liv. Mange slags valg. Og mange slags begrunnelser for de valgene som gjøres.

Det at det finnes noen kakedamer der ute som tar fine bilder av sukkerbombene sine, det skader da ingen. Andre tar bilde av støvletter eller rosene i hagen. Det er da en hobby - kjære vene. La dem få holde på med sitt. Vi skjønner jo alle dypt der nede at vi ikke kan holde på med "alt" alle sammen, vi kan ikke la oss dupere av at noen har flottere roser eller kaker eller mer spennende langhelger enn oss selv.

Men de stakkars koppekakene, de har jo blitt belemret med å symbolisere selveste husmorlivet - som dermed også blir framstilt som like meningsløst og overfladisk og unødvendig som de rosa kakene.

Og litt urimelig er vel dette - for både kakenes og husmortilværelsens del.

Jeg er mor - til tre - og jeg har et hus. Jeg tror dette gjør meg til en husmor, uavhengig av min noe varierende tilknytning til arbeidslivet. Såkalte husmoroppgaver preger dagliglivet i et omfang som jeg ikke helt hadde fantasi til å forestille meg før jeg fikk denne rollen. Det er ikke særlig glamorøst eller pastellfarget og mye egner seg ikke for vakre bilder. Enkelt og greit. Ikke et problem, ikke noe å klage på, men en forståelig virkelighet hvis en tenker seg litt om.

(Jeg tenkte ikke så langt da jeg var yngre og singel og jobbet masse timer i uka og reiste og farta og var i vinden.) (Jeg tenkte egentlig ikke så langt da jeg satt døgnet rundt og ammet førstemann heller, da var jeg helt oppslukt og tenkte bare på ham og var forberedt på at babytida sikkert var spesiell og krevende.)

Slike "husmoroppgaver" er jo på den ene sida alt det praktiske. Folk (og barn i særlig grad) må jo ha mat - opptil flere ganger om dagen, regndresser og gjørmestøvler må vaskes og jammen må ikke gjørmegangen og klærne og ymse annet også det. Selv om det ikke ser sånn ut.... Jeg tar ikke bilde av badegulvet eller av gummistøvlene... Det er praktisk og nødvendig. Det er mye av det.

På den andre sida er det de oppgavene som ikke engang er slike koste-gulvet-selvomdetikkesynes-uendelighetsoppgaver - nemlig foreldretilstedeværelsesoppgavene. Det ser ikke veldig produktivt ut. Tilstedeværelse, liksom. Være sammen. Parallelt med litt oppvask og lekser, kanskje, eller mens noen hviler med en bok mens Mamma fullfører en artikkel på pc-en. Da kunne jo ungene like gjerne vært i barnehagen noen timer til, eller på SFO.... Outsourcing av barnepass er en av løsningene for å opprettholde ideen om at husmora (eller -faren) er overfladisk og unødvendig. For noen er jo sammen med barna, ikke sant.... Det skal liksom bare ikke være foreldrene....

Det må da være lov å framheve dette som også et mulig valg, i et av verdens mest priviligerte hjørner - at en kan være en del tilstede sammen med sine egne unger over babystadiet - "i tide" - før de mister interessen...

Det er selvfølgelig mange spørsmål vi som fellesskap og samfunn trenger å diskutere på systemplan knyttet til dette. Likestilling som et bredt samfunnsmessig tema (altså ikke banalisert ned på "hvem-tar-oppvaska"-nivå, det får vi ta hjemme) er et av disse spørsmålene. Det er sentralt og viktig. Hjemmetilværelse og pensjonspoeng og hvorvidt kvinner maler seg inn i et (tomt) pensjonshjørne med sine valg i småbarnsfasen - dette er også spørsmål som gjelder både den enkelte familie og oss alle på samfunnsplan.

Men jeg vil minne om to andre spørsmål vi bør klare å ta like alvorlig i fellesskap - ikke for å kritisere hverandres valg, hverandres glitrende kaker eller mangel på glitrende pensjonspoeng - men fordi vi trenger å snakke om dette også:

Nemlig

- Hvor er barna hele dagen i denne debatten. Hvor og sammen med hvem og hvorfor har vi valgt det slik. Velger vi den barndommen vi ønsker for ungene våre på denne måten.

- Hvor har de praktiske arbeidsoppgavene havnet i livene våre. Har vi nok respekt for de arbeidsoppgavene som skal gjøres i et hjem? Det er jo ikke primært jålekaker, vi driver med....

Grovbrød framfor cupcakes

2011-11-14T11:03:00.005+01:00

Kjære Mammadamen løfter fram et spennende tema - midt i blinken for bloggosfæren - hva skjer med kvinnerollen og feminismen og likestillingen og alt dette her - når damer rett og slett velger å bake og ta bilde av det! Hun skriver om "Er cupcakes farlige?" - og vi kan jo lure. Løp og les!

Her i huset er det svært lite cupcakes - og svært lite av matchende lyslykter på sølvbrett eller hva det nå skal være for noe... Vi er mye hjemme. Og det synes. Vi har mye å drive med. Akkurat ryddig er det sjelden.. Det er garn og stoffbiter og lego på de merkeligste steder. Togskinner i oppvaskkummen. En defekt traktortilhenger på badet, hvor lenge skal den stå der... Klesvask til tørk. En balje til som burde henges opp. En gang full av støvler. Et kjøkkentak med snorer med epler til tørk og snorer med tegninger til pryd. Brødbakst og mat som ikke kommer fra poser. Hverdagsliv.

Jeg - dama med doktorgrad og en CV som støver ned - lengter etter sytid og strikketid og nyter synet av egne unger som traver avgårde om morgenen i "mine luer". Så er jeg hjemmebasert skrivedame og veileder og frilansakademiker noen timer - og kanskje kan jeg sy mer i kveld. Det er lite pensjonspoeng i dette, det er lite prestisje i dette, det er lite å putte i selvangivelsen. Men det er mye liv, det er mye tilstedeværelse, det er en sjanse til kreativitet, det er en sjanse til å være den som kan stille opp i nabolaget på kort varsel når noen trenger en utstrakt hånd.

Jeg skal skrive mer om dette. Det kommer, det kommer.

- hva som skjedde da tradisjonelt kvinnearbeid (som selvfølgelig også menn kan gjøre) ble nedgradert - til noe vi outsourcer til underbetalt arbeidskraft, eller i hvertfall bare gjør som fritidssyssel

- om spørsmålet om hva som har verdi - er det bare det vi kan måle i penger?

- om hvor barna havner i dette regnestykket - der alt skal måles i pengebetalt arbeidsinnsats, og til og med omsorg for egne barn skal enten outsources eller betraktes som ren fritidsaktivitet..

- om hvilken framtid det ligger i dette - i at vi som samfunn i så stor grad nedvurderer den innsatsen som ligger i å utføre praktiske arbeidsoppgaver knyttet til eget liv og omsorg for sine egne...

Men først må jeg være skrivedame noen timer!

Fredagsfabuleringer

2011-11-11T14:51:00.004+01:00

Fin fredag.

Fredag er en god dag. Løfterik - som våren. Så høst-november-fredager er ekstra velkomne.

Og når en prøver å gå for de enkle gleder her i livet - så kan en jo glede seg ganske ofte!

Over en femåring som har frydet seg stort over en fridag med Mamma i dag.

Over at vi har halt hjem både fulle poser fra grønnsaksbutikken og mye fint fra biblioteket.

Over at tida ved symaskinen har økt de siste ukene, ettersom skrivedameoppdragene fullføres...

Over at det sikkert er lov med litt sjokolade siden det er fredag.

Over en god kanne te.

Over en Storesøster som tar Lillebror i armkroken og leser høyt fra de nye biblioteksbøkene.

Over at de gamle Stompa-hørespillene som gledet meg i min egen barndom, nå ruller og går på CD-spilleren daglig.

Over at jeg gjorde et ordentlig innhugg i stoppekurven med ulltøy i går kveld. En må jo reparere litt også - ikke bare strikke og sy nytt, selv om det er mye morsommere... (og nå har jeg reparert litt - så nå har jeg fri til å lage mer!)

Over en Storebror som gjerne vil være ut og leke med Lillebror i skumringen etter skoletid.

Over at det skal være en rolig ettermiddag - uten henting, uten lekser, da lysene kan tennes tidlig...

Over at jeg har en familie, at vi hører sammen. Det er ikke en enkel og liten glede. Den er STOR.

God helg.

han kan være hos meg!

2011-11-07T21:39:00.004+01:00

- Han kan godt sove hos meg, Mamma.

Lillebror trenger noen å sove hos. Det er alltid best å være sammen, mener Lillebror. Dag og natt. Fellesskap og nærhet. Noen å dele med, noen å leke med, noen å krangle med, noen å kose med. Lille lykkeklump.

Det er ennå noen timer før underveismammaen skal krype til køys. Så godt da med en storesøster. Lykkelig Lillebror hentes, pute og kose-hund er med.

- Han kan ligge innerst, Mamma. Jeg passer på.

som natt og dag

2011-11-07T11:16:00.006+01:00

Helga er jo tid for det andre. Kontrasten til hverdagen. Samles - vi som driver med så mangt på hver vår kant til vanlig. Roe ned, med færre punkter på timeplanen. Ta igjen noen av oppgavene i hus og hage som blir skjøvet på i hverdagene. Senke skuldrene. Ikke alltid mestre... Være slitne og ha lov til det...

Og da kan det jo bli for eksempel en lørdagsmorgen og -formiddag da litt mange familiemedlemmer på en gang står opp altfor tidlig, slitne etter uka og med galt bein og har lite tålmodighet og kort vei til tårene. Det blir krangling og megling og korte lunter og mye brannslukking og Lillebror hyler at "Jeg trodde det skulle bli koselig med lørdag, jeg". Og jeg kan bare tømme ut tekopp på tekopp, for denne dagen skal det da virkelig aldri la seg gjøre å drikke en varm kopp sammen med Aftenposten, - visst...

"Men vi greier dette" - smiler pappakjæresten til meg i min frustrasjon utpå dagen. Og jeg tar roen hans til meg, vi gjør livet og kravene til oss selv enda enklere, senker lista enda litt mer, koker kaffe, perler med Veslejenta og Lillebror på kjøkkenet, lar lysene skinne og lander i god lørdagsharmoni, med pizza og et rødvinsglass og en drømmemengde av overlevende Halloweengodteri og hele familien i armkrokene til hverandre foran Alladin-film

gode venner - allikevel.

Og heldigvis finnes det flere dager i en helg - så kan en få være så heldig at en får en helt nyutklekket søndag da alle sover langt og lenge og våkner til kos og fred og Storebror kryper under Søsters dyne for kollektiv Donaldlesing og Lillebror har flere minutters tålmodighet med oss alle og jeg kan drikke teen min uten å megle mellom kranglefanter og føle meg på beina allikevel....

Forskjeller. Som natt og dag...Det hører vel med alt i hop. Livet er det som skjer underveis.

lys i mørket

2011-11-04T12:57:00.003+01:00

Tekopp, radio, vaskemaskin-skytteltrafikk, gråvær, hemmelig skrivetid for mammaen.

Fredag. Snart samles flokken. Da skal vi tenne alle lysene, i det mørke gråværet, det knitrer i ovnen, kanskje er det på tide med varm gløgg allerede...

Novembermørket og vintertidsklokka merkes på store og små. Luntene er korte og kreftene strekker ikke alltid til.

Skole, ukeplaner, fritidsaktiviteter, arbeidsliv og faste tider er lagt opp på akkurat samme måte som i lyse og løfterike våruker eller i energiske oppstarts-august. Det er ikke sikkert vi kan henge med i svingene like raskt og like flinkt nå når mørket senker seg.

Vi som lever i denne lille kroken av verden, der årstidene, lyset, varmen og livet forandres så enormt etterhvert som årets gang går rundt og rundt - vi trenger også å kompensere litt for mørket og gråværet og søla som aldri tørker opp. Ikke klage, slett ikke - årstider er liv og endring og vekst og muligheter. Men vi trenger en motvekt mot det grå, mens vi venter på at snøen kan lyse opp. (Og vente på våren må mammaen vente med, det skjønner jeg jo...)

Litt ekstra kos og varme, små skolebarn som finner hverandre i tidlig morgenmørket og bygger en verden av klosser foran en sprakende ovn, Lillebrors faste rutine med å krype under et pledd på sofaen og høre en lydbok i pysjen hver morgen. Alltid lys på bordet. En varm tekanne. Lyslykter som får brenne. Litt tidligere til sengs. Nok ull. Pusle- og lagetid rundt bordet.

God helg og mye lys og varme til deg.

et nytt skrivedameprosjekt

2011-11-03T14:23:00.004+01:00

Oppdrag blir fullført og levert ut i verden. Andres tekster er blitt bearbeidet. Egne artikler på trykk. Veiledning pågår. Skrivedamen rydder pulten og ser framover - og ser på kalenderen! Her er det hjemlige oppdrag på gang framover....

Det blir adventskalendere for de tre små i år også. Men med en skrivedame-vri. (Hemmelig foreløpig... hysj, hysj...)

Og neida, "julemaset-kommer-altfor-tidlig-skeptikerne" - det er ikke for tidlig å begynne - hvis en vil kose seg og ikke stresse.

høyt henger de og gode blir de!

2011-11-02T22:10:00.004+01:00

Med vår fantastiske eplehøst i år, så er det så mye godt man kan finne på. Slike flotte eplegirlandere i taket, for eksempel! Etter 4-5 dagers luftig tørking der oppe er det supersunne tørkede eple-godteri-ringer å få.

Det går unna, på frokostblandinger, i matbokser og til småsnacks - og så lager vi en runde til.

(og nå er det bare sju uker til jul, minner veslejenta meg på - nå må vi i gang med juleverksted og gaveplanleggingslister! Ok - vi skal jo ha noe å kose oss med!)

utpust - innpust

2011-10-31T12:34:00.007+01:00

Høstasters fra hagen og loppemarkedsduk. Stoler fra farmor, det gamle bordet med ileggsplatene er fra mormor. Gardiner sydd i høst. (Det andre stuevinduet skal også få en vakker dag...)

Her er det godt å være. Her tegner vi, spiller spill, legger puslespill og her spiser vi i helgene og når vi er mange...

Jeg skulle ønske livet var så enkelt. At det holdt, at det ikke trengtes mer -at det bare var å komme hjem og samles, ved ovnen, rundt bordet, lage sunn mat og stoppe noen ullsokker - at ikke var så mange svinger å henge med i der ute, at ikke alt skulle være så shiny og fint og flott alltid, at ungene mine vokste opp i en enklere verden. At det ikke var så mye å kjøpe overalt, at det ikke var så mange balanseganger en skulle mestre. Så mye bråk. Så mange distraksjoner - så mye press. At det var enklere.

Dream on....

takknemlighet

2011-10-30T20:50:00.005+01:00

Det er mye å være takknemlig for

- regnværet i dag tidlig snudde til solskinn

- varmegrader og lenge til snø ennå, ser det ut til

- jeg har lekt gjemsel i skogen med ungene mine i dag

- at jeg har skjønt humoren i at påstanden om at en kan sove en time lenger når en stiller om klokka til vintertid (det betyr jo bare at når ungene spretter opp kvart på sju søndag morgen - så kan en juble begeistret at klokka er kvart på seks - egentlig)

- jeg har en ungeflokk som aldri kjeder seg. De virkelig leker og leker og leker (og krangler) og leker mer. For en helg!

- en hel helg med de små - med masse matlaging, masse leking, løvraking og skogstur og tre apekatter i klatrestativet og kveldskos og popkorn og mer lek og til og med litt felles lage-tid og litt egen sytid!

- vi har masse skinnende røde epler fra hagen fortsatt - som vi kan bake verdens beste eplekaker av

- hvor godt det er å fyre i ovnen når en kommer inn fra turen

- og hvor godt det er å være alle fem igjen rundt middagsbordet igjen, når pappakjæresten endelig kommer hjem fra reise en søndag kveld...

Halloween-verksted

2011-10-29T22:16:00.008+02:00

En gang i tida var jeg skeptisk til Halloween. Hva slags mas var nå dette, da?! Særlig da det var tre bittesmå som skulle legges og ammes og jeg vet-ikke-hva omtrent på denne tida da de store skumle barna var ute og ringte på og bråkte og mente at jeg skulle gi dem godteri! Hjelpe meg!! Så jeg har en forståelse for Halloween-skeptikerne, langt baki der. Men her i huset er den fasen over for mange år siden. Og du som er skeptisk og benytter sjansen til å rynke på nesa siste oktober hvert år – her er to små argumenter til deg

- For det første – tenk at du er barn og det finnes en mulighet for en bitteliten hverdagsfestelighet i den nest-mørkeste tida på året – da en kan både kle seg ut – gå ute i mørket – og få godterier! Hvem under femten år kan være mot en så fantastisk idè? (Og har du virkelig hjerte til å surmule over denne begeistringen…?)

- Og for det andre – ad motstand mot “amerikanske påfunn” – kjære vene, voksne menneske – se nå på ditt eget voksenliv og hva du velger å plukke herfra og derfra i verden for din fornøyelse og forlystelse – hva er den prinsipielle forskjellen, egentlig??

Live and let live – det er da ikke verdens undergang om ungene morer seg med å gå ute med lyktene sine – godt passet på – i en mørk høstkveld.

Og ad kommersen – det er faktisk slik at verken Halloween eller jul eller barnebursdager eller noe annet trenger å komme i mengdevis i poser fra Nille – eller lignende. En trenger ikke kjøpe fest og moro.

En trenger ikke følge kjøpe-strømmen, fordi om en senker skuldrene og ikke går mot strømmen på trass… En kan gjøre ting på sin egen måte.

For eksempel kan Halloween være anledningen til litt klipp og lim og søm og moro. Gjøre og lage ting selv – hvis en har lyst. Det har vi kost oss med i dag. Rett og slett hatt "Halloween-verksted" - rett før juleverkstedtida tar til...

(Eller en kan bare grave noe ut av skapene som kan omskapes til et kostyme, husk at det er mørkt, det skal ikke mye til!). Med min lengsel etter sy-tid så har det blitt fine Halloween-kapper til alle tre barna de siste dagene – og en heksekjole som straks er ferdig.

Og så har ungene selv laget godte-vesker, her skal det samles godter med stil.

Og ja – vi har gresskar også. Det går bra. Verden går ikke under av at vi begeistres over et utskjært gresskar med lys i. Det går nok bra.

Jeg bor i Legoland

2011-10-28T11:17:00.004+02:00

Hurra for Lego! Det er en helt uendelig fantastisk lekeverden. Dette huset er til tider (det meste av tida) et legoland. Duplokurvene står i stua, de vokser vi visst aldri fra, der bygges det hager og bondegårder, og lekeplasser og tivoli ved siden av de to pent møblerte dokkehusene som står der. Et helt bord i kjellerstua er avsatt til smålegobygging, byggverk som skal bevares for evigheten fyller opp. Storebror har et to meter langt arbeidsbord på rommet sitt. Ikke til lekser, de gjør vi på kjøkkenet. Det er fylt av legoprosjekter. I tillegg har han tilsvarende mange meter med hylleplass til sine kunstverk. Nye oppfinnelser daglig. Lillebror følger etter med tekniske oppfinnelser. Jenta i huset bygger "verdener", eller vil overraske Lillebror med et nybygget sjørøverskip.

Fantasi, kreativitet, konstruksjonsevner, uendelig rollespill-lek. Lego er så bra!

I dag er Lillebror hjemme, trengte en dag hjemme fra skogen. Tusler i tøfler, hører på "Tordivelen flyr i skumringen" på lydbok (verdens beste hørespill for store og små! Ideelt på lange bilturer og på gråværsdager) - og bygger og bygger lego. Jeg kan jobbe litt på pc-en, og så sy litt etterpå. Fyre i ovnen i gråværet. Og så blir det helg.

skjerme barna?

2011-10-26T11:30:00.009+02:00

Vi ønsker alle det gode for våre barn. Vi vil at de skal ha gode dager, gode drømmer og en trygg framtid. Vi ønsker å trygge en god og stabil barndom som kan gi dem et godt utgangspunkt for å møte utfordringer seinere i livet.

Men kan vi - og skal vi - skjerme dem mot det som ikke er godt i verden?

Dette er et spørsmål uten klare og enkle svar. Det er en debatt der en bør være klok og trå varlig. Men det er en debatt en må tørre å ta. Ikke bare se forbi problemstillingen. For dette har vi ansvar for - vi voksne.

Denne sommeren ga oss alle en stor oppgave - med hvordan vi alle skulle overhodet klare å tenke om og leve med 22. juli. Og dermed også hvordan vi skulle hjelpe barna våre i møte med dette - utenkelige, skrekkelige, uutholdelige som skjedde.

For det skjedde. Det var sant. Det går ikke an å hoppe over, legge i en skuff - skyve vekk. Vi må håndtere det onde og det skrekkelige. På samme måte som vi må finne en måte å tenke om og leve med at vi lever i en verden der overgrep skjer, der det er krig, sult og nød.

Jeg ønsker jo ikke at mine barn skal leve i en verden der det skjer overgrep og grusomheter, der andre barn sulter og lider nød. Men de lever i denne verden. Jeg må hjelpe dem med å leve her.

Og våre barn - på dette lille hjørnet i verden - er av de som er mest beskyttet, mest priviligert - i hele verden. De kunne jo i teorien skjermes her. Leve et barneliv der det verste som kan skje er å bli nektet mer datatid eller ikke få ketchup på middagen...

Mange, mange andre barn i resten av verden - men også blant oss her - har ikke dette privilegiet. De kan ikke skjermes. Det valget finnes ikke. De lever midt i overgrepene, krigen, sulten, flukten, tapet, frykten og sorgen.

Jeg mener jeg gjør en urett mot mine barn dersom jeg bidrar til at de skal leve i en boble der verden framstår bare god og enkel, og der de ikke gis mulighet til å forstå hvor priviligerte de er. Mine barn, med sitt trygge varme hus og hjemmestrikkede gensere og varme vinterstøvler og hyllene fulle av bøker og gratis helsestell og skole til alle - de skal vokse opp i en verden der de ut fra sitt priviligerte utgangspunkt har et spesielt ansvar. Et ansvar for å bidra til å gjøre verden bedre. Ikke bare skjerme sine egne privilegier.

Men de skal ikke møte verden og grusomhetene alene.

Tilpasset til alder og barnets evner og personlighet må vi være med dem skritt for skritt her i livet og så bør vi:

- sile, filtrere, velge ut. Det er stor forskjell på en treåring og en tiåring. Det er fortsatt mye jeg ikke "frivillig" introduserer tiåringen for. Det er ikke alt en skal høre om. Det er ikke alle detaljer en skal kjenne. Jeg har barn som er for unge til å ha kjent noen eller identifisere seg direkte med ungdommene på Utøya. Vi har gjort omtalen av det som skjedde enkel. Jeg håper det er lenge til de eventuelt tar inn over seg det mareritt-skrekk-helvetet ungdommene på flukt gikk gjennom. Men de vet hva ABB heter, og de vet at han skjøt mange og de vet at han er i fengsel.Og ikke minst - det er mange bilder jeg ikke ønsker at mine barn skal se. Jeg vil være med dem - ikke overlate til nyhetsmedia å introdusere alt ufiltrert og ufortolket.

- tolke, sette inn i en sammenheng, forklare, forenkle, - gjøre det mulig både å forstå og å leve med. Barn trenger forklaringer på sitt nivå. Men de trenger også å få enkelthendelser løftet opp og inn i en meningsfull sammenheng. Vi trenger alle å tenke over hva demokrati egentlig betyr - det er godt og meningsfullt å reflektere rundt dette ut fra terrorangrepet 22. juli, eller situasjonen i Libya. Vi trenger å forstå -og vi trenger å ha en visjon framover.

- gi håp, gi muligheter, gi en framtid. Vi trenger alle et perspektiv framover, vi trenger å løfte blikket så vi ikke knekkes av det onde. Hva kan vi gjøre - og hva gjør vi. Vi går med bøsser og samler inn til minerydding. Vi selger saft og perlekjeder i porten og samler inn til Redd Barna. Vi ser at voksne organiserer nødhjelp etter jordskjelv. Når det verste skjer så sier vi til hverandre at når noen gjør noe så skrekkelig, så må vi andre vise at vi står for det gode - vi må komme med lys og blomster og synge sanger om å gå inn i vår tid.

Det er ungene våre som skal gå videre - inn i sin tid.

Tiårsgenser

2011-10-25T13:08:00.004+02:00

Det er godt med noen innspurter og frister. Det er så mange prosjekter - så mange strikkepinner i sving, så mange bunker med stoff, så mange ideer - men så er det jo litt fint å få noe ferdig også da!

I sommer satt jeg en natt da vi alle var våkne og skalv for det som skjedde - og fullførte en heklevest til en julibursdagsjente.

Denne gangen var det heldigvis en fredelig lørdagskveld uten skremmende nyheter - men med festing av løse tråder og strikking av halskant - bursdagsgenser til høstbarnet.

kriminalmysterium-rollespill

2011-10-25T10:26:00.010+02:00

Til inspirasjon....

....Det var en mørk og skummel natt...

Neida. Men det var en mørk høstkveld, det var bål og lykter og pølsepinner og høstregn og marshmallows i trærne. Det var tiårsdag - og tiårsdager er viktige! Og vi vil finne på noe gøy.

Vi finner alltid på noe gøy - og det morsomme med bursdagene er jo at barna blir eldre og eldre (gjestene også) - så en kan finne på mer og mer finurlige leker, mysterier, rebuser og andre oppgaver etterhvert.

Her er en idè som funket supert for vår bursdagsgjeng. Et kriminalmysterium-rollespill:

I den lille bygda Salopp i utkanten av hovedstaden bor det mange merkelige og vanlige mennesker. Her er det skole, et lite bakeri, bokhandel, bilverksted og et bibliotek. Nesten alle i Salopp er veldig glad i biblioteket sitt – fordi det alltid er noe spennende å lese der.

Bygda har også en egen avis, Salopp-posten. Den drives av journalist-redaktør Jenssen, som er veldig ivrig på å lage spennende oppslag fra Salopp. Og nå har hun fått fatt i et virkelig scoop! Dette er litt av en sak:

Mystisk tyveri på biblioteket!

Salopp-posten kan i dag melde om at det har skjedd et mystisk og alvorlig tyveri på vårt eget bibliotek. Alle Harry Potter-bøkene er borte fra biblioteket. Alle registre er sjekket, og ingen av de savnede bøkene er lånt ut. Noen må ha stjålet dem!

Salopp-posten har snakket med to Harry Potter-fans utenfor biblioteket, Tim og Telle:

- Hva synes dere om at alle Harry Potter bøkene er forsvunnet?

- Vi er skikkelig bekymra nå! Hvordan skal vi få lest hele serien nå når alle bøkene er borte?

- Ja, ha har dere tenkt å gjøre, unger?

- Vi har tenkt å finne bøkene, vi har ikke tenkt å gi oss. Vi skal verken sove eller gjøre lekser før vi har funnet ut hvem som har tatt Harry Potter-bøkene!

Dette blir spennende! Salopp-posten følger saken videre. Kjøp avisa i morgen!

(Stor latter når Tim og Telle blir sitert på leksenekt, tenk å ikke gjøre lekser, da!!)

Dette var introduksjonen - så var det rollene:

Roller:

Skriver Jenssen.Journalist og redaktør i lokalavisa Salopp-posten. Svært opptatt av mystiske og spennende ting. Hun vil gjerne at det skal skje mer spennende i Salopp slik at det blir mer å skrive om. Da får de også solgt flere aviser. Derfor vil hun gjerne at det skal ta lang tid å oppklare dette mysteriet med de forsvunnene bøkene. Hemmelighet: Hun vet egentlig ikke hva Harry Potterbøkene handler om, og nå kan hun jo ikke låne dem for å finne det ut. Hun vil ikke at noen skal forstå at hun ikke vet hva de handler om.
Tim. En ivrig detektivgutt og Telles bror. Hemmelighet: Familien hans har ikke råd til å kjøpe bøker, så han er helt avhengig av å låne bøker på biblioteket. Han lurer på om han kan få seg en liten jobb hos Bille Volvo.

Telle. En ivrig detektivjente og Tims søster. Hemmelighet: Hun vil gjerne skrive en bok selv. Den skal handle om mysterier.

Bille Volvo.Driver bilverkstedet i Salopp. Er superflink til å reparere biler og er alltid veldig snill og hjelpsom mot barna. Hemmelighet: Er litt forelska i Roseanna Bollesen. Han vil gjerne fortelle dette til henne. I tillegg er han veldig glad i kaker...

Laura Lur. Driver bokhandelen i Salopp. Hun er også veldig glad i å gå på bakeriet og spise kaker og snakke med Roseanna. Laura Lurs hemmelighet er: Hun gir bort bøker fra bokhandelen gratis til fattige barn. Hun lurer nok på om Tim og Telle, de to barna, har noen bøker, eller om hun burde gi dem noen...

Magne Book. Bibliotekaren. Han har jobbet på biblioteket i 30 år. Han sier til alle at han er veldig bekymret for tyveriet på biblioteket og vil organisere en rundspørring og andre undersøkelser for å finne tyven. Magne Books hemmelighet er: Det er han selv som har tatt bøkene. Han synes de er så fine at han vil ha dem helt for seg selv og ikke låne dem ut.

Lars Læringsen. Skolelæreren i Salopp. Han har mange bøker på skolen. Han er veldig opptatt av at barn må lese, men han pleier å si at Harry Potter er for skummelt for dagens barn. Hemmelighet: Han vil gjerne skrive en bok selv, som skal bli enda mer spennende enn Harry Potterbøkene. Han vil gjerne få Skriver Jenssen til å skrive om dette i avisa, så han lurer på om han skal fortelle henne om hemmeligheten sin.

Roseanna Bollesen. Driver bakeriet i Salopp. Er egentlig ikke så glad i å bake, vil heller være kunstner og forfatter og har lyst til å lære seg å kjøre motorsykkel. Hun vil derfor bli kjent med den fremmede. Hemmelighet: Er litt forelska i Bille Volvo og lurer på om hun skal fortelle det til ham.

Gjest Fremmedsen. En mystisk fremmed som har kommet med motorsykkel og har satt opp teltet sitt på lekeplassen i Salopp. Ingen har sett ham før. Hemmelighet: Han er den ukjente onkelen til de to barna Tim og Telle, og vil bli kjent med dem og ta dem med på en motorsykkeltur. Men han må først finne ut hvem Tim og Telle er.

Ungene ble introdusert for historien. Avisutklippet ble hengt opp. En og en fikk sin rolle. De som ville kledde seg litt ut. Og så var vi i gang.

Dette var nok en ny sjanger for mange - men de tok utfordringen på strak arm og spilte rollespill så det sto etter. Den fremmede valgte å være svært skummel bak sofaen - så mange trodde nok det var ham som var skurken. Den "ekte skurken" spilte rollen sin så godt at ingen mistenkte ham. Bursdagsbarnets småsøsken svermet rundt i rollene som de småforelskede Roseanna og Bille. Og da alt var oppklart så ville alle gjerne ha et mysterium til! Så neste gang lager jeg flere....

Ti år

2011-10-24T10:32:00.008+02:00

Det er ti år siden jeg ble mamma. Egentlig -som vi som har fått oppleve det, vet - enda lenger. En er mamma hele veien, for den lille som vokser i magen også. Fra første spire. Den som bærer og passer på. Den en venter på. Førstemann - fantastiske Storebror. Og senere kom det jo flere små. Men det var med ham jeg ble Mamma.

Og så skal det jo feires. Første runde år. Ganske stor.

Gode venner - gutter og jenter - var invitert fredag kveld. De fikk beskjed om å komme i varme klær. Høstregn og fem grader stoppet ikke oss. Med presenningtak, mange lykter og stearinlys, vedkubber i grillen, pølsepinner og varm saft, og fengende musikk koste alle seg. Det ble annerledes og koselig.

I epletrærne hang små poser med marshmallows, ungene fikk hodelykter og klatret på jakt etter søtsaker til mer grilling.

Så lekte vi "20 spørsmål" rundt bordet i lykteskinnet. Gamle spørreleker slår an...

Inne fikk vi varmen i oss ved ovnen - og det var egenkomponert krimgåte med rollespill ("kan vi gjøre det igjen!") - og mer "20 spørsmål" - før bursdagskakekos. En flott og hyggelig barneflokk som koste seg. Og en salig fornøyd bursdagsgutt.

Vi er ikke med i konkurransen om den kuleste lekeland-bursdagen. Vi følger ikke noe standardopplegg. Vi feirer barna her hjemme. Bursdag er personlig og det er godt å lage en personlig og koselig feiring for barnet sitt. Det går an. Spørrelek og rollespill er fantastisk gøy. Grilling er koselig. Vi hadde det så fint - og gutten vår var så glad.

Og i går på selve dagen - var det familiefeiring og langbord - inne denne gangen. Tale og sang og bordkort og masse god mat og en stor dag for en stor gutt!

Vi er så takknemlige for ham! Vår første. Han som lærte oss å være foreldre.

den andre dama

2011-10-20T14:02:00.004+02:00

Skrivedamen har skrevet dag og natt i det siste. Veiledet. Forelest. Skrevet egne greier. Og fått det til å gå rundt. Men nå skal det være noen velsignede dager da det skal være bakedama, og fikse-lage-ordne-pynte-dama som fyker rundt her. Og eventyr-skrivedama - med hemmelige mysterier på gang.... Det skal bli godt.

Og snart er det tiårsfeiringer her i huset!

en igjen!

2011-10-19T11:33:00.002+02:00

En enslig rose der ute. Den har det vel fint blant alt det fargerike løvet!

yrkesveiledning

2011-10-18T15:13:00.004+02:00

- Hva har du lyst til å jobbe med, Mamma?

(Du husker at jeg har en jobb jeg også, unge mann - selv om jeg er her hjemme og steller og stiller opp for store og små døgnet rundt - det er noe som heter "jobb" i mitt liv også... )

- Joda - men hva har du lyst til?

(og så lufter jeg alle mine tanker for snart-tiåringen om skriving og selvstendighet og mer "laging", og manglende kunstnerisk eller husflidsorientert utdanning, hva skal man vel med en teoretisk doktorgrad, liksom... osv osv...)

Og så kommer konklusjonen:

- Jeg synes du skal bli baker, jeg.

Og det er jo i hvertfall et kompliment!

skrive-lagedames ambivalens

2011-10-16T12:14:00.004+02:00

Jeg er en skrivedame og en lagedame og en hjemmemamma uten fast jobb. Jeg er en frilansskribent og frilansakademiker og høster inn noen småoppdrag her og der som fyller de få timene som huset er tomt for småtroll -( sånn innimellom hovedhobbyen min som visstnok er å fylle og tømme vaskemaskinen og tørkestativet....). Daglig drift av heimen krever sitt, tilstedeværelse for små og store i grenda kan en ikke utsette, - når noen trenger en prat så er det der og da...

- og noen ganger topper ekstraoppdragene seg på samme tid, sånn er frilanslivet - en kan jo ikke si nei heller... Og lage-dame-tida krymper og blir skjøvet nederst på lista - hver dag. Hrmpf.

Ikke helt slik jeg ønsker det. Men skrivedama må levere i tide, pc-en forplikter - det går kveldstimer og helgetimer med for å få det til, ungene og huset må ha sitt - og symaskina hviler i fred - dag etter dag. Noen strikkemasker får jeg tatt, det drar jeg med meg rundt - men de større prosjektene - de som krever at jeg har timer og kvadratmetre til mitt - skulle det ikke være plass for det også i en frilansvirksomhet?

Det må jeg klare! Finne løsninger. Finne min tid! Utfordring til meg selv herved erklært! (Og det er jo jul "snart" - det er klart lage-frekvensen må betydelig opp!)

Hilsen ellers fornøyd skrivedame foran pc-en med fredelige barn omkring, varm kaffe like ved og solskinn som venter ute om en liten stund....

God søndag til deg.

loppemarkedslørdag

2011-10-15T16:33:00.003+02:00

Hurra - loppemarkedslørdag igjen! Tid for å fylle opp noen poser med gode gamle bøker for de små lesehestene og noe staselig plastikkjuggel fra lekeavdelingen, kanskje noe fint stoff eller noen gode putetrekk.... eller barnetøy eller en fin kopp... Noen skistaver til en skigutt på snart ti, trenger vi også.

I hvertfall blir det skravling med kjente i nabolaget og en hyggelig lørdagstur!

Hva skal du i dag?

frilans i farta - ta sjansen på de store ordene

2011-10-14T16:17:00.003+02:00

Jeg er en frilansakademiker og frilansskribent. Det er en variert tilværelse, mange småoppdrag som myldrer rundt i hverdagslivet og blander seg med stell av syke barn, dagliglivets rutiner, mottaksservice for små skolebarn med så mange slags opplevelser og erfaringer fra dagens dag, små og store støtteoppdrag i nabolaget og så bortetter....

Og så må en liksom gripe de sjansene som byr seg, si "ja" når et tilbud dukker opp. For eksempel å ta over en firetimers forelesning for masterstudenter sånn på et par dagers varsel, selv om en har hundre andre jern i ilden. Så da skrives det og leses det - sånn underveis i livet disse dagene. Fire timer ferdig forelesning er ganske mye!

Det er jo gøy. Og krevende. Jeg blir tent og glad over sjansen til å få si noe - kanskje noe viktig. Gi faglig innsikt. Gi verdifulle overblikk. Gi metodisk bevissthet. Og tenk - kanskje til og med et viktig budskap midt i mylderet - til en student underveis - om hvordan en i det hele tatt kan og bør forholde seg til dette med å erobre og besitte kunnskap og kompetanse her i denne krevende, mangfoldige, kunnskapsfokuserte, nyliberalistiske og skjevfordelte verden. Littegrann. Et budskap å tenke over - ikke bare et skritt på veien til å stå til eksamen.

lukten av kulde!

2011-10-14T12:12:00.003+02:00

- Vet du hva jeg har lengtet etter, Mamma?! Hele sommeren og hele våren og hele høsten!

- Nei....?

- Dette! Lukten av kulde!

Fantastisk åpning av dagen.

Varmt kledd i tynn og tykk ull under overtrekksklærne, den fargerike favorittstrikkelua og ullvotter. Sparkesykkel og barnehagesekk. Ingen sure miner over dagens kuldegrader.

La meg lære av hans entusiasme, her jeg pakker meg inn i sjal og pulsvanter!

frykten

2011-10-13T14:54:00.003+02:00

Osloskolene er evakuert i dag, pga risikable brannslukningsapparater. Det er godt at apparatene sjekkes og sikres. Vel og bra og sikkert nødvendig å sende alle barna hjem.

Og så skal barna tilbake igjen. I morgen eller etter helga, når den enkelte skole er sikret. Da er det slik at disse barna bor i en by og i et land der det var en svært skummel og ødeleggende eksplosjon i sommer, i tillegg til flere grusomheter som vi alle kjenner til. De skolebarna som er blitt sendt hjem i dag har med seg en erfaring fra i sommer om hvor forferdelig en "eksplosjon" kan være. De har sett bilder eller selv opplevd de store ødeleggelsene i Regjeringskvartalet, bare noen meter eller kilometer fra skolen sin.

Dette har de med seg når de i all hast blir sendt ut og hjem, begrunnet med "eksplosjonsfare".

Mine to skolebarn er kloke, oppegående barn, en av dem med en helt usedvanlig teknisk interesse og innsikt. De får nok med seg det meste av det som blir formidlet til dem. Begge kom hjem redde og eller gråtende i dag, redd for at skolen skal eksplodere, redd for at noen allerede har blitt skadet. Historien hadde allerede vokst for dem ut av proporsjoner, langt ut over det den burde.

Så snakker vi og realitetsorienterer og trøster og bærer. Skolen kommer til å stå der helt fint og kor-permen i garderoben (som det ikke var lov å hente!) - klarer seg helt fint.

Men det sitter i hos dem - jeg ser det - og det er ikke rart.

Så det må de som tar i mot alle disse Oslo-elevene igjen i morgen eller mandag også huske.

godt sagt i grunnen

2011-10-12T22:16:00.006+02:00

"Godta mylderet" - skrev jeg engang i en bloggtekst i fjor høst. Det var igrunnen godt sagt. Det gir den beste flyten. De dagene jeg lever i dette - godtar mylderet - ikke stritter i mot - ikke lar frustrasjonen over egne planer få prege stemninga. Det er så mye som går og går bra - når en bare går inn i det - lever med det - senker skuldrene og "godtar mylderet". Lever en sammen med mange, og kjenner enda flere som skal ut og inn av huset og livet i ett sett - da myldrer det, da skjer så mangt, det kan og bør nytes. Det går rundt allikevel.

"Helt ryddig får vi det aldri" - har jeg visst også skrevet en gang eller flere. Også veldig godt sagt. Henger nøye sammen med å godta mylderet. Her merkes det at det lever en gjeng med mye på gang. Noen av oss rydder rimelig mye... faktisk, og så myldrer det jo fram igjen - benkeflater og bord og gulv er til for å brukes og fylles med liv, gang på gang. Vi skal jo ikke bare oppbevare livet i pene Ikea-bokser oppover i hyllene - vi skal jo leve det.

Dra lasset sammen er et budskap jeg også har blogget om titt og stadig. "Familiedugnad" er for eksempel et godt begrep. Det gir mye harmoni i heimen når det er et godtatt premiss at vi alle må bidra. At det slett ikke er en slags implisitt aldersgrense mellom store og små som gjør at "små" ikke kan hente, ordne, rydde, fikse - for eksempel. Jeg synes ungene alltid roer seg mer, senker egne skuldre mer - når de er med og ordner det som skal til, i stedet for at de får "jobben" med å mase...

Dagen i dag starte med magesyk Lillebror med mye behov for hjelp, en pappakjæreste som hadde reist avgårde for lenge siden, en tredjeklassing som skulle på skogtur og plutselig hadde mange nye planer om hva som burde være med i sekken, og en femteklassing som ikke hadde noen planer overhodet om å stå opp. Og klokka var sju og mor var trøtt og har tatt på seg for mye jobb akkurat nå... Litt mye mylder og rot på en gang, kanskje. Men så ser vi hverandre, ser at vi er trøtte og har mye som må ordnes på kort tid - men dette skal vi klare, mor får stelle minsten, de store tar ansvar og lager frokost, turutstyr og matpakker og alt ordner vi også på skift - det blir ro og samarbeid og en god start tross alt. Og det blir sykestell og skrivejobb og tur- og skoleunger glade hjem og en friskere Lillebror etterhvert, og brødbakst og fisk og trening(er) og musikkøvelser og lekser og alt det mylderet som skal høre til. Nå er det mitt eget stille mylder og mine papirer som ligger utover. Kveld og litt mer mammajobb før lysene blåses ut...

mye man må - og noe annet....

2011-10-11T22:10:00.003+02:00

Det er mye vi må. Det blir å henge med i svingene noen dager. Mange mennesker ut og inn av huset, mye å huske, mange kabaler som skal gå opp. Det er jo godt - at vi svinger oss - at vi klarer og mestrer og sjonglerer der ut i verden - og får middagen på bordet og leksene gjort til og med. Det er jo bra. Mye vi må - og mye vi klarer. Det skal vi ikke klage på. Selv om det blir kveldsarbeid på to pc-er for de to voksne noen ganger for å få kabalene til å gå opp.

Men det må balanseres. Det må være noe annet også. Noe vi ikke må. "Fri" - eller "ingenting" eller "surring" - eller "pause". Noe - noe vi ikke må.

At ovnen lyser varmt og knitrer. At et lys skinner i vinduskarmen. At en kan ligge en stund på sofaen med en varm og god klump av en lykkelig femåring. At en kan hjelpe åtteåringen med å sy en dokkehusgardin helt selv på maskin. At en kan lese en bok. Se ut av vinduet. Drikke en kanne te hver morgen. Sitte med minst et barn i hver armkrok og se barne-tv og ikke være effektiv og rydde samtidig.... Ha helger som først og fremst er familietid og fritid - ikke spennende prestasjoner... At en kan lande på kjøkkenet med den andre voksne - mange kvelder i uka i hvertfall - og ha en kveldsprat før livet stormer videre og neste dag melder seg.

en ønskedrøm

2011-10-11T14:05:00.003+02:00

På sengekanten - en skravlete liten jente som har så mye på hjertet. Blant annet sine to høyeste ønsker

- at bestevenninnene skal flytte inn i nabohuset

- og - "at jeg skal klare å si R" (for det har vært littegrann vanskelig....). "R"!

"Men hør på deg selv nå, vesla. Du sier jo R - jo!"

"Gjør jeg? Er det sånn det er? Kan jeg det!!! Pappa, Storebror - høRRRR på meg! Jeg kan si RRRR!"

Så det var det. Èn drøm i boks i hvertfall.

("Men noen ganger sier jeg sånn som jeg pleier, altså")

(og bildet er fra en annen drøm som ble virkelig - dragen flyr!!)

reise langs bakken, en dannelsesreise

2011-10-10T10:41:00.004+02:00

Togtur! Det var vår høstferiereise.

Og ikke hvilken som helst liten NSB-tur - men rett og slett med Bergensbanen. Sør-Norge på tvers i oktober - det er en geografitime og en dannelsesreise for liten og stor. En reise som gir opplevelse, erfaring, vekst, lærdom - slikt som vi mennesker trenger - vi lever jo ikke bare av underholdning...

Vi voksne her i huset tenker jo en del på dette - at det er viktig å være der en er, oppleve det som er der en er, være virkelig underveis når en er underveis på reise. Ikke bare sette på en film og glemme omgivelsene, men ha et vindu å se ut av og oppleve at det å reise, forflytte seg mange mange mil - det tar tid. Reise i tid og rom. Forstå. Det er en virkelighetsopplevelse som vi ønsker at ungene våre skal ha.

Ungene - de plukker jo opp dette og hint av vår voksenargumentasjon, de lever jo i denne familien. Men de er jo også bare rett og slett veldig nysgjerrige og interesserte i alt mulig - for eksempel også i TOG. Kjøre tog er jo ikke noe dagligdags her oppe i skogkanten. Det kan nok telles på en hånd tilsammen for alle tre barna de reisene som er tatt med tog så langt.

Så nå slo vi virkelig til - og kjørte tog. Opp gjennom Østlandets mørke granskoger og gyldne høstkledte løvskoger. Oppover dalen i skrinnere landskap, i gnistrende sol, langs brusende elver, så mye å se! Lillebror og pappa tok noen slag kort, Veslejenta lagde verdens lengste fingerhekling, jeg strikket og Storebror bladde i Biltema-katalogen... Men mest av alt tok vi del i alt vi så fare forbi vinduene. Landskapet, været, endringene. "Se der - se der!" Ungene hadde hver sin lille reisemappe der vi hadde kopiert opp kart, så de kunne følge reiseruta, krysse av for stasjoner - og notere høyde over havet.

Og så opp på fjellet, virkelig fjellet, snø i det fjerne, regnbue gjennom tåkeskyer på Ustaoset, turkisblått isvann, snøslaps på Finse, magasug-utsikt før Myrdal, inn i tunellene og så møte Vestlandsregnet nedover dalene mot Bergen. For en reise!

Vel framme trakk vi i regndresser, stuet bagasjen inn i en boks og tok Fløibanen til topps. Nok en stor reiseopplevelse.

To dager seinere nøt vi tilbaketuren i motsatt retning. Litt mer lesing denne gangen - men like spennende. I mellomtida rakk vi lekeplasser, Akvariet, Fløibanen, vennebesøk med overnatting, buss og taxi-kjøring, en femkroners gyngende Bambi i Strandgaten, mye hopp og sprett og tjo og hei, og mye mer....

takknemlighet

2011-10-09T13:44:00.004+02:00

På en kald regnværssøndag er jeg takknemlig for

- fyr i ovnen

- stearinlys der det trengs

- minnet om en liten-stor-opplevelsesrik høstferiereise nå nettopp for oss alle fem

- barn som elsker å leke, ute og inne i allslags vær

- duftende eplekake i ovnen

- resten av eplehøsten innsanket

- vinterdekkene på plass

- stua full av vintertøy hentet ned fra loftet, til prøveseanse for de tre små (- mye av det fra i fjor passer fortsatt - hurra!)

- en nesten ferdig ullgenser til storebror på pinnene (det kommer bare så mange andre småprosjekter innimellom....)

- godt lesestoff

- for mye arbeid på gang (- tenk å være ettertraktet!)

- venner som inviterer på middag

- en deilig høstdag i går med fem store og små syklister i høstskogen til et sted åpent nok for både drageflyging i høstvinden og fotballsparking. Stor glede.

- litt mindre snørrete unger enn for litt siden...

- nykokt kaffe

- ulltrøyer til alle

- en veslejente som vasker opp og traller på kjøkkenet....

God søndag til deg også

mammaoppgaver - foreldreoppgaver - fortsettelse

2011-10-03T21:25:00.008+02:00

Jeg skrev nylig en liten beretning om hvordan jeg observerer at den praktiske mat-klær-stell-søvn osv-omsorgen for mine små stadig tar mye tid. Fordi jeg - vi - bruker mye tid på å lære de små å gjøre ting selv, minne på, mase på, lære, repetere. Ikke bare fyke unna de praktiske oppgavene selv på en brøkdel av tida. Ting tar tid. Det praktiske på et mer abstrakt plan, nemlig via samtale.

Så det er en mammaoppgave - eller gjerne foreldreoppgave - for tida.

En annen sentral mammaoppgave/foreldreoppgave som jeg ser øker i omfang med økende alder - er fortolkning. Tolke verden, menneskene omkring oss, oss selv, livet selv. Være med. Lytte. Forstå at det ligger noe mellom linjene. Bistå i å forstå litt mer. Uten å dytte barnet over i voksenfortolkningene - men ledsage i å utvikle egne tolkninger, egne tanker i møtet med livet. Hva med den klassevenninnen som sprer løgner og ikke holder på hemmeligheter, hvordan skal en tenke, hvordan skal en forholde seg til henne. Hva med grensene mellom hva som skjer i et dataspill og hva som kan gjøres i virkeligheten. Hva med ansvaret når noe galt skjer - i skolegården, i Libya, på Utøya? Hva med en femårings utrøstelige sorg over en oldemor som døde da han var sju måneder - "Jeg savner henne sånn!". Alt skal vi leve med, fundere over, finne våre veier i. Det trengs gode - lange og korte - samtaler. Det trengs samtaler med en som har levd litt lenger, en som kan bringe inn noen flere perspektiver, eller som i hvertfall - fortsatt, takk og pris - blir regnet som den som kan åpne armene og trøste i sorg og fortvilelse.

Det er så mye de skal møte disse små. Så mye de skal håndtere. Så mye de skal mestre. Og så inderlig inderlig ønsker jeg og håper jeg for dem at de i alt dette krevende som de skal møte - så klarer de å beholde seg selv, sin empati, sin følsomhet, sin undring, sin evne til å dele. At det ikke blir så mye ytre og indre press at de føler at de må stenge igjen, stenge ute, stenge inne, stivne til.

Det trengs tilstedeværelse, innlevelse, respekt for den lille som vokser og utvikler seg, det trengs varsomhet og engasjement. Det tar også tid. Gode samtaler kommer ikke på bestilling. De kommer når de kommer. Da må vi ha tid sammen.

doktorkreering og annen feiring

2011-09-30T10:28:00.006+02:00

Oppmerksomhet om egen person er ikke alltid lett å håndtere. Fokus på andre, hva andre trenger, hva en kan gi - det er så mye lettere. Der er jeg trygg. Gi og gi. Da vet jeg hva jeg driver med.

Fram til jeg i vinter fikk den endelige innstillingen fra komiteen som hadde vurdert mitt store arbeid, slo jeg fast at doktormiddag - det skulle jeg i hvertfall ikke ha! Feire meg selv, liksom. Veldig.

(Doktormiddag er liksom en helt egen greie, den er fra gammelt av regnet som noe omtrent på linje med konfirmasjon og bryllup, det er fint og fjongt og taler og bordkort. En er så godt som forpliktet til å invitere representanter fra instituttledelsen og selvfølgelig vurderingskomiteen.)

Så ble det disputas og det ble jo fest. Etter lange tanker fant vi ut at det rette for meg og for oss - var ikke å leie lokale og bestille ferdigmat og ordne barnevakt. Det rette for oss var å samle venner og familie og gamle universitetskollegaer - og de formelle representantene - her hjemme - hos oss i det røde huset i den vesle hagen. Med de tre små med på festen. Dette var mammas bok, skrevet hjemme mellom klesvask og lego. Det skulle feires her, jordnært, familienært og riktig.

Det ble fint og fjongt så det holdt. Med vakkert aprilvær og blomstrende kirsebærtre. Med stettglass og mingling i hagen først. Med langbord og småbord i alle rom, uten bordkort, fulle av blomster. Med min mors store kjeler med elg-sodd, varme brød, chorizopølse, fantastiske dipsauser, potetsalat og oliven, godt drikke og litt søtt etterhvert. Familie og gode venner hadde bakt og rørt. Slik ble det riktig. Slik ble det min fest som jeg kunne kose meg med, vippe av meg skoene, holde rundt mine. Og det var taler og taler og huset bugnet av blomster, latter og skravling. Veslejenta holdt sin egenskrevne tale. Jeg takket alle og holdt tale om livet mellom ord og jord. Minstemann sovnet i sofaen under de siste talene og ble båret i seng. De to store ungene danset i hagen. To komitemedlemmene feiret med en sigar på verandaen (til stor forskrekkelse for Storebror - "Mamma, de røyker!").

Lyktene skinte i hagen. Vi glemte å ta bilder. Vi samlet minner i stedet. Dette langvarige prosjektet fikk en personlig og god avslutning og feiring.

I går kveld var det den offisielle og kollektive avslutningen av det hele. Doktorkreering i Universitetets Aula. Serimonielt og formelt. Kreering av de doktorander som har disputert siste halvår. Kor og orkester. Rektor og dekaner i lange kapper. Hver og en ropes opp, presenteres med sitt prosjekt og overrekkes diplom. Erklært som doktor. Synlig så det holder. Nuvel. Av ca hundre "doctores" i går kveld - var jeg den aller siste på lista. Tre blide slitne unger sto i midtgangen (joda - nok en gang valgte vi å ta dem med, det er nå det skjer) og trippet og vinket mens kjærestemannen husket å ta bilde. Etterpå var det mottakelse, kanapeer og stettglass og jordbær med sjokolade (wow - kan jeg ta en til, Mamma) Og i mørket og fakkellyset på universitetsplassen danset tre overtrøtte unger.

Så da var det gjort.

mammaoppgaver

2011-09-29T09:09:00.004+02:00

- Hva mammaoppgavene er ....

Det slår meg hvor mye tid jeg fortsatt bruker på at ungene skal spise, ha reine og tørre og varme nok klær, vasking og stelling, sørge for nok søvn... Enda ingen av dem er babyer - langt i fra. Alle kan både spise og kle på seg selv, og til og med femåringen vasker sitt eget hår.

Men - i kontrast til den tida da de var bittesmå, måtte bæres, alt måtte kles på, når jeg matet grøt inn i to munner samtidig med en skje i hver hånd, eller ammet mens jeg matet en toåring, eller hva det nå var - i kontrast til den tida da mammaoppgavene så veldig direkte og praktisk knyttet til mat og klær og stell, bæring og byssing og reine bleier - altså nå.

Nå snakker vi om det i stedet. Jeg kler ikke på. Men jeg drøfter med en sliten skoleunge som skal ut i fem varmegrader om morgenen, - tror du at du trenger en genser til, var du varm nok i går, jeg bestemmer ikke - jeg får ham til å tenke selv... Jeg mater ikke, - men jeg haler inn en åtteåring til å dekke på bordet og en femåring til å skrelle gulrøtter (og det tar sin tid det også). Jeg rydder og vasker klær - fortsatt alt for mye - men jeg bruker også masse tid på å lære opp i hvordan en sorterer innholdet i en brukt gymbag, hva går i skittentøyet, hva henges til tørk, hva gjør en med det våte håndkleet. Og det våte utetøyet som skal tørkes, og de møkkete vottene i sekken, de blir faktisk ikke tørre og reine av seg selv til i morgen nedi der...

Og gjett hva - det virker faktisk! De tenker og ser og tar ansvar selv.

Jeg gjør det ikke selv lenger, men vi snakker -lærer - og øver på å være flere som er selvstendige og ansvarlige her i huset. Det krever en del masing, det krever tålmodighet, det tar tid. Det raskeste - sånn på en gitt dag - ville være å fyke alt unna selv. Jeg er jo direkte superrask til å rydde gangen, dekke bordet, tømme sekker og gymbager og pakke dem riktig pånytt. Superrask. Men det er ikke min mammaoppgave nå for tida. Oppgaven er ikke å få det til å gå fort i dag - men å bidra til at alle kan og tenker og klarer mer og mer i dagene framover.

Mer om andre mammaoppgaver en annen dag. Ha en god og selvstendig dag.

hva vil vi bygge fellesskapet med

2011-09-28T13:46:00.003+02:00

"Et slikt forskningsbidrag har sin samfunnsmessige betydning gjennom synliggjøring av diskursive konstruksjoner som konstruksjoner og ikke gitte og uforanderlige faste punkter. Demokrati forutsetter at det finnes rom for debatt, at saker regnes som diskuterbare og foranderlige. Ved å finne og synliggjøre konstruksjoner, kan en kanskje diskutere mer åpent hva slags konstruksjoner for fellesskapet vi vil bygge samfunnet med."

Slik avslutter jeg den korte presentasjonen av hva doktorgradsforskningen min skal tjene til. Hva var poenget med det jeg skrev - hva kan det brukes til?

Til å forstå at de begrepene vi fanger og forstår virkeligheten med også er formbare, historisk foranderlige og politiske. Det er ikke faste fysiske skillelinjer mellom "oss" og "de andre". Vi skaper fellesskapene og grensene for fellesskapene selv. Det er viktig.

Og det tenker jeg at det er på tide at jeg skriver mer om. Etter en sommer som rystet oss alle. Fikk oss til å tenke. Fikk oss til å synge og gå i tog og holde roser og kjenne på fellesskapets verdi. Nå er det høst. Vi må tenke videre.

Gull!

2011-09-26T10:39:00.003+02:00

Gutterommene skal males. Gulnet panel kvistlakkes og sparkles - og så er det fram med kostene. Først er det Lillebrors tur. I mellomtida kan han sove hos Storesøster - det setter de begge stor pris på. "Han er så søt" sier hun strålende når hun legger seg ved siden av den sovende femåringen.

Lillebror hadde planen klar for lenge siden: En vegg glitterrosa - en vegg turkis - en vegg sølv og en vegg i gull. Flott plan!

Så har vi justert planene litt - Mamma og Pappa fikk bestemme tre av veggene, egghvit... - og Lillebror fikk bestemme den fjerde - og den skulle være i gull.

Så nå skinner en blank, sterk okerfarge på den ene kortveggen. Kasser med leker står fortsatt over hele huset, Lillebrors dyne er fortsatt i Storesøsters seng. Det har vært gode lange voksenskravlekvelder med malekostene. Snart ferdig!

Hvilken farge ville du valgt på ditt eget rom?

snart?!

2011-09-23T09:10:00.006+02:00

Jeg tror det er over en måned siden de tre små helt spontant begynte å snakke om jul og juleforberedelser. Og vinter snakker de om hele tida. Hver dag! De gleder seg jo så veldig, rett og slett. Til å gå på ski, grave snøhuler i den store fonna som alltid ligger hos naboene. De planlegger ruter for skiturene, hvilke bakker vi må få med oss, hvor vi skal ha bål - og ikke minst hva som skal tilberedes av kostelige retter på det bålet.

Og til alt vi skal bake og lage til jul. Og vi skal vel ha adventskalendrene, Mamma. Joda - hadde jo tenkt det.

- men ikke riktig ennå.....

Høsten kom tidlig i år. Men fortsatt er det jo bare høst. Vi fyrer opp om morgenen og går med ull innerst - men ettermiddagene har god solvarme før stearinlysene igjen tennes til kvelden. Det glitrer i trærne, det er jo bare september. Det er vel lenge til vinteren ennå, vel...?

høstens melankoli

2011-09-19T22:46:00.003+02:00

Jeg liker jo også høsten, tross alt - den gode høsten, den klare lufta - blå himmel - sterk sol, litt mer orden og fasong på dager og uker, vakkert høstløv, glimtet av fugleflokker som øver til langferd sørover, høstskog med gode lange turer, tid for stearinlys og innekvelder.

Men jeg har alltid også følt at høsten er tida for å innse det som er tapt. Det som ikke ble. Det er noen siste vakre dager og stunder - før det liksom er over. Før alt lukker seg. Alle mulighetene er uttømt - for i år - for alltid? Tida før kulda og mørket senker seg over oss og det er uendelig lenge til vårsola igjen gir oss krefter.

Jeg er ingen klager. Jeg bor her i dette vesle landet am rande der Zivilisation, nesten på Nordpolen, jeg velger jo det - da har jeg ingenting å klage på. Det finnes andre kroker av verden som ikke gir denne årsrytmen, jeg kunne jo valgt meg dit, hvis det var det jeg ville... Og årsrytmen i seg selv er så til de grader en del av meg, av det livet jeg lever og ønsker å leve - at det vil jeg på ingen måte gå glipp av. Kontrastene gjør livet levende, lengselen gir det etterlengtede verdi - og gir dermed også ventetid og lengselstid sin egen verdi. Det er ikke rart vi lever et frydefullt utendørsliv i de få sommermånedene vi har - vi som har den lange lange mørketida å kontrastere lyse sommernetter mot.

Så - ja - vi lever nå dette livet. Her, med alt.

Men allikevel - disse høstfølelsene som kommer gradvis. Det som glipper. Det som ikke ble - ikke i år heller. Ikke i dette livet, kanskje. De tapene og sorgene vi må leve med. For slik er menneskelivet. Det får høstens melankoli meg til å se.

Kanskje gjør dette livet lettere å leve, tross alt. Se det i øynene. Leve dette.

til lykke

2011-09-19T21:02:00.004+02:00

Nok en nabobaby har sett dagens lys. Mine barn føles så kjempestore til sammenligning. En gang var de også så nye og små og nettopp og fantastisk nyfødte i verden. Undringen over livets under gjør meg og resten av oss her i huset rørt og berørt. Og så er det godt å være konkret og tilstede også. Babylua har ligget klar en liten stund. Nå er det tid for å bake en eplekake og gå på visitt!

høst-drivhus

2011-09-19T10:58:00.002+02:00

- til tomatene, i vinduskarmen rødmer de en etter en de grønne små....

eplelykke

2011-09-14T20:40:00.006+02:00

Lykken er - eller - en av lykkene i livet er å ha mat i hagen. For eksempel to store gamle epletrær. Og nå er det tid for innhøsting, mye god matlaging og stor nytelse. Her er to favoritter:

Gode gammeldagse stekte epler. Deilig dessert. Stikk ut kjernehusene på store epler, legg dem i ildfast form, fyll kjernehushullet med store gule rosiner (for eksempel). Dryss litt kanel og sukker over eplene, kanskje litt hakkede mandler. Litt vann i bunnen av formen - og så inn på 200 grader i ca en halvtime. De skal bli myke og moste innvendig - men gjerne ikke sprekke helt utenpå. Spis varme med is.

Vi har begynt å lage vår egen melkefrie is i ulike varianter. Vaniljeis passer til eplene.

En annen favoritt til hverdags - på brødskive og pannekaker - er eplesyltetøy. Skjær epler i biter, ha bittelitt vann i bunnen av kjelen så det ikke svir seg, sett til koking på middels varme på komfyren - til eplene er myke. Rør inn sukker og kanel underveis...

God fredag!

en stemme

2011-09-11T21:53:00.002+02:00

Det er en ære å gå til valglokalet. Være med. Det teller. Det er grunnleggende. At vi alle er med. At vi alle tar ansvar og legger vår beste vurdering i å gi vår stemme til dem vi tror vil forvalte best de kommende årene.

Demokratiet vårt består av mye mer, av ytringsfrihet og organisasjonsfrihet, av vern om de svake, av lovstyring og rettigheter. Men i bunnen ligger dette - at vi møter fram - avgir vår stemme og vår røst. Med roser, med ord, med stemmesedler. At vi ikke bare observerer, trekker oss tilbake, klager og vender ryggen til, eller det som langt verre er, slik som denne sommeren har gitt oss brennmerker av eller slik som denne dagens tiårsmarkering minner oss om.

Men at vi deltar. Møter opp. Og gir ryggdekning til demokratiets videre virke.

i min strikkekurv

2011-09-10T21:35:00.009+02:00

Nye ullvotter til minstemann, naturbarnehagegutten. Ullvotter er gull - i all slags vær! Og vi får ha noen bunker - det forsvinner jo noen under noen stubber i løpet av året...

Ørevarmer på bestilling fra veslejenta. God i kalde skoledagsmorgener!

Et lite miniprosjekt - en babylue av restegarn til en ventet liten nabobaby. Fullføres i kveld, kanskje...

Dette var et av sommerprosjektene - hekling til en avveksling. Vest til Veslejenta, fullført i dramatiske nattetimer natten til en 8-årsdag i sommer...

Den nye store ullgenseren med flettemønster - til storebror - som ble lagt tilside for mer transportvennlige prosjekter i sommermånedene - men nå nærmer seg slutten. (I bakgrunnen et av svigermors fantastiske vevde Telemarkstepper...)

En ny ullbukse til Lillebror er også underveis.

Strikkekurv og garnnøster følger med meg i hverdagen. Når lekser skal følges opp, når en lite femåring trenger et fang å ligge på under barnetv, når noe "bare" skal koke opp på ovnen, underveis på reise, mens en venter, - når noen skal "bare"... Når Mamma skal være tilstede i så mangt og meget i løpet av dagen - og andre prosjekter må legges på vent - da kan en jo strikke noen masker og få tilført dagene også noe som en lager selv, noe ut over alt det en må, noe ut over det umiddelbare.

Når dagene blir krevende, og en lurer på hva en egentlig driver med - så er det godt å holde fast i noe håndfast, varmt og nyttig.

Og høstkvelder bør fylles med stearinlys, te /vin og masse garn!

ein veljar

2011-09-08T14:53:00.004+02:00

Du er ein veljar

Med valrett frå Adams tid.

Kor ofte valde du rett?

Kor ofte gjekk du forbi?

Strøydd bak deg ligg hamane

av feilvalde ja eller nei;

dei rette blir liv av ditt liv

og syner deg lei.

Vel gud, vel kvinne, dine barns mor!

Vel vener og livsmål, gjerning og ord.

Vel høgt eller lågt.

varmt eller kaldt.

Men la ingen lure innpå deg

noko du ikkje har valt.

Og gløym aldri når du vrakar

at no gjer du eit val

no stenger du kanskje ei dør

til ein skinande sal.

Ver vaken og vaksen!

Ver ufødd, ver barn.

La ikkje Vrengja fange deg

i sitt lumske garn.

Gløym aldri aldri:

Når du lever, så vel du!

I di siste stund

tel du og vel du.

Ragnvald Skrede

sylteagurker, de beste til nå

2011-09-05T22:01:00.003+02:00

Noen spurte meg om oppskrift - jeg tenker vel denne varianten er den beste til nå.

Til laken: Èn del vann, èn del sukker, èn del 7 % eddik, passe mengde sennepsfrø. Kok opp.

(Jeg høster jo bare en 4-5 agurker i slengen fra agurk-krukka mi, så for meg passet det med 1 dl av hver ingrediens og en liten håndfull med frø.)

Skrubb sylteagurkene med grønnsaksbørste og skjær i skiver. La skivene koke i laken i noen minutter og øs så agurkene over i et rent glass. La laken koke videre en stund til, slik at den koker inn litt. Hell over agurkene i glasset. Avkjøl. Sett på lokk og oppbevar i kjøleskapet...

soneinndeling eller myldremandag

2011-09-05T10:43:00.004+02:00

Mandager er ofte melankolske. Familiefellesskapet fragmenteres, huset tømmes, virkelysten burde blomstre, mens mammasavnet og tomrommet når ingen søler på kjøkkengulvet eller krangler på gutterommet overskygger. En må ta seg sammen og si at nå....

Men i dag kan jeg sprudle av energi! For huset er ikke tomt. Vi tar fri fra barnehagen - så lillebror kan farte rundt og perle et kjede til meg, bygge lego-romskip, male et maleri av en melkekartong og et epletre (!!). Og stakkars storebror har feber og ligger på sofaen og hører Charlie og sjokoladefabrikken. Da er det liv og mylder og mangfold i huset og jeg produserer både mammaomsorg og skrivedame-jobb.

Da har jeg rett og slett mer å gi på flere fronter!

Det er ikke alltid slik at vi fungerer best hvis vi deler livet inn i skarpt adskilte soner. Jobb fra klokka x til klokka y. Barn fra klokka z til klokka z. Voksentid (alene) fra z til...

Et slikt liv og et slikt produktivitetsideal bygger på en en fabrikkmetafor, en samlebåndstankegang, der spesialisering, effektivitet og stram systematikk blir framhevet på bekostning av de kreftene og den kreativitet og glede som ligger i det umiddelbare, det intuitive, i det livet der alt det som hører med kan veve seg inn i hverandre og smitte over på hverandre. Vi er sammensatte vesener vi mennesker, takk og pris! Det er er godt med et liv som gir rom for at mangfoldet kan flyte over i hverandre...

Selvfølgelig er jeg priviligert. Men det er også et valg.

mer matauk: mais!

2011-09-04T20:14:00.003+02:00

En fast tur hver høst - til en gård med selvplukk av mais. Vi er drevne maisplukkere etterhvert hele gjengen, kan se og kjenne utenpå om det er en fin og fullmoden maiskolbe inni. Så plukker vi kurvene fulle og spyler støvlene for leire og reiser hjem med gullmoden fangst. Det er moro - og deilig!

Det beste med selvplukk av mais er nemlig ikke at det er rimeligere enn butikkjøpt. Men den er nyplukket og derfor mye mye bedre. Sukkeret i maisen endres til stivelse innen 24 timer etter at den er plukket. Den nyplukkede (og den du hiver i fryseren, hel, rå osv med en gang du kommer hjem fra plukkingen) er derfor tusen ganger bedre! Rask koking, masse deilig smør og salt. Nå har vi mange gode lørdags-kose-middager klar i fryseren.