men de er fortsatt barn!

Da mine små var riktig små, så syntes jeg at alle større barn var så store. Jeg forventet irrasjonelle mengder av slike "store barns" rasjonalitet, tålmodighet og ferdigheter. Naboens seksåring, for eksempel (den gang jeg selv bare hadde en ettåring) - jeg kunne ikke forstå hvorfor han ikke hørte etter det foreldrene sa og at han plukket på ting han ikke burde... Skolebarn regnet jeg som nesten voksne, jeg regnet med at de ordnet seg omtrent selv og gjorde det de burde.... Og jeg skuet lite framover og tenkte lite på hvordan mine kom til å være sånn for eksempel i sju-ni-elleveårsalder, jeg hadde fokuset nedover på slik de var der og da og hva det krevde av meg som mamma der og da. Nærsynt, ja, jeg kan godt innrømme det .

Så går åra. Og de er fortsatt barn, selv om ingen trenger å bæres lenger.... Og enda har vi de skumle tenåra foran oss - men det har gått opp for meg at de kommer jo til å være barn da og.

Barns ferdigheter og selvstendighet øker og barns frihet bør øke med alderen. Men foreldreansvaret reduseres ikke. Vi har voksenansvaret. For å gi råd. Lytte. Hjelpe. Følge med. Mase og minne på. Samtale på sengekanten. Være tilgjengelige. Det skal tjene til noe at en vokser opp med eldre og mer erfarne mennesker rundt seg. Menneskelig klokskap vokser ikke bare av å ordne opp alene. En niåring kan greie seg praktisk og fysisk selv i dagesvis, det betyr ikke at hun ikke bør ha noen å snakke med.

Jeg har mange ganger skrevet om ansvar og kontroll. At i mange sammenhenger her i livet så får vi økte kontrollmuligheter når ansvarsområdet øker. Slik er det ikke med å få barn. Barn gir deg et stort ansvar, flere barn gir deg enda mer ansvar - men kontrollredskapene øker ikke tilsvarende. For barn skal vokse. Bli og være seg selv. Få gjøre feil. Få vokse ut av rammer og nå mål som ingen kunne tenkt seg. Vi skal gi dem muligheter og veiledning og hjelp - men vi har ikke rett til å forme, styre og kontrollere dem. De skal slippes fri - men det krever at vi også er tilgjengelige.

De store barna viser oss dette. De er på vei. De har selv ansvar. De er ute i verden og velger for seg selv og ordner opp. Og så vender de hjem og har noe å berette. Og de er fortsatt barn. De trenger voksne. Vi kan ikke lenger ta dem på armen eller løfte dem ut av en vanskelig situasjon, slik vi gjør med toåringen. Vi må finne ut av livet sammen, identifisere utfordringer, finne mulige løsninger, reflektere over hvordan vi kan leve med det som ikke kan endres. Og reflektere over det rette. Evnen til etiske vurderinger bygges gradvis og trenger input. Og det at barnas plikter og ansvar øker gjør også denne backupen med voksne som bryr seg og gir råd, svært sentral.

Det er ikke så lett å se denne fortsettelsen når en ammer og våker og trøster og bærer en to-tre bittesmå døgnet rundt. En tror kanskje - som meg - at når de passerer den og den alderen, da går det litt mer av seg selv (og det gjør det jo) - og da er alt annerledes (det er det ikke). Jeg var der selv, uvitende om framtida.

Nå ser jeg de store kule og vakre tenåringene i nabolaget. Litt skumle. Litt on top of the world. Og lurer på hvilken rolle "eldgamle kjedelige meg" får når mine blir så kule og store, trengs jeg lenger da...? Og så ser jeg mine tre spretne barneskolebarn med sekker og boblejakker og gymposer - og vet at de er barn, superbarn som greier masse - og de er små mennesker som trenger og kommer til å fortsette å trenge andre mennesker som forstår og bistår underveis i  livet...

(Og bildet viser en flott prestasjon - tekanna laget av Storebror)

Det kommer, det kommer!

Det er iskaldt og nordavind og snøfokk fra alle kanter og alle varme klær og tepper og støvler og sjal er i full bruk.
 Men sola skinner og noen påskeliljer får vi vel overtale til å stå på trappa til helga allikevel...

Og så kan vi lukke øynene og se for oss dette:

Akkurat nå leser jeg....

Boktyven, av Markus Zusak. Den har jeg skrevet om før. Les - om den tyske hverdags-hverdagen, med sult, bomber, kulde, søle, bøker og dagligliv -  under andre verdenskrig, - gjennom fosterbarnet, boktyven, overleveren Liesels øyne - og Dødens (ja, faktisk!) poetiske beretning om en tid så fjern og så nær..

Kjøkkenbenkrealisme, av Olaug Nilssen. Folks liv. Fortalt med ærlighet og sårbarhet. Hvordan det går rundt eller ikke rundt med jobb og unger og liv. Og forfatterens egen sårbare beretning om erkjennelsen i eget liv om at barnet trenger mer tilstedeværelse og ro.

Likestillingslykke, av Kristin Briseid. Lettlest, men også fagorientert. Gode persepektiver på dagens debatt.

Med kjønnsperspektiv på norsk historie, redigert av Ida Blom og Sølvi Sogner. Vi må alltid lese historie. Historie er et grunnleggende fag for å få perspektiver på samfunnslivets og begrepenes foranderlighet og formbarhet. Ting er ikke "bare sånn" - de var annerledes og kan bli annerledes. Det er min politiske begrunnelse for å lese og skrive historie selv.  Kjønnsperspektivet og kvinnene var tidligere helt underordnet i historieskrivingen. Det er det ikke lenger. Vi har mange interessante arbeider som viser hvordan kjønnsperspektivet beriker historieforståelsen - og denne samlingen gir en god innføring i dette.

Kvinnenes rolle i norsk økonomi, av Charlotte Koren. Koren er sosialøkonom og har beregnet kvinners innsats i økonomien, både før og etter marsjen inn i yrkeslivet. Hun tar for seg de økonomiske konsekvensene av endringene - både for samfunnet og for husholdningene. Dette er artig! Og viktig. Husarbeid er ikke bare dill - det er verdi.

og Skyggeferden, av Sara Azmeh Rasmussen. Har bare begynt. Fascinerende om et liv.

(Og så leser jeg aviser og noen symagasiner hvor jeg prøver å gjøre meg klok på ribbekanter på gensere jeg har tenkt å sy. Og jeg leser Narnia (C.S. Lewis) og Den lille prinsen (Antoine de Saint-Exupéry) og noen ganger Donald for mine små).


Hva leser du?

rigid eller rot?

Å - det er så enten-eller, ikke sant!?

Enten har en mål og regler og orden og hver-ting-på-sin-plass (Pappa  Åberg), og kabaler som går opp hver dag  - eller så er det bare rot og kaos?
Men har man regler for tv-tid og orden på matboksene og ulltøy uttapå ungene og tran inni ungene så er man jo alt for utenfrastyrt og for lite avslappa. Tenk å huske alle matboksene hver dag og termos og greier. Og tørre votter, det kan da ikke være så nøye... For å ikke snakke om hjelm når en sitter bakpå en sykkel - det er jo altfor rigid!
Leggetider er leggetider og barn skal for all del ikke skrike på feil sted. Og hvis en tiåring ikke sovner og står opp for tredje gang og får lov til å lese litt mer på senga for å roe seg, eller en seksåring ikke sover hele natta i egen seng eller en hvilkensomhelståring legger seg ned midt i veien etter en lang dag og hyler - da er vel familien klar for bekymringsmelding til barnevernet, for da er det jo bare kaos. Hva kan man vente av sånt - hvordan skal det gå!
Og hvorfor er hun ikke med på håndballen - det er jo alle de andre! Og tirsdagene er jo fortsatt åpne, da kan hun jo bli med på turninga - der er jo også alle de andre. En kan da ikke bare gå hjemme og slenge mange dager i uka, hva er det for noe! Og på lørdag, så er det jo skirenn, korseminar, eller kino....

Pust ut - pust inn. Folk mener så mangt.

Så hva mener så jeg om denne balansegangen?
Jeg mener at en får mene noe sjøl. Stå for noe sjøl. Og forstå at det er mange måter å leve et anstendig og ansvarlig liv på. Og med å mene noe sjøl, så mener jeg at en "avslappa" og selvstendig forelder er ikke en som blåser i alt og ikke bryr seg og ikke mener noe. En avslappa forelder har et forhold til hva han og hun synes er viktig. At ingenting er viktig holder ikke.

Jeg mener at noen rutiner (eller "regler") og vaner i en familie gir identitet og trygghet. Hva slags regler, rutiner og vaner - det varierer. Vi har ikke så mange "regler" utover høflighet og bordskikk og sånn, men vi har mange rutiner og vaner som går igjen og igjen. Og noen ganger gjør en det annerledes, fordi en vil eller må. Det går bra. Vi er mennesker. Unger tåler variasjon. Men de fleste hviler godt og trygt i rytmer.

Jeg mener at livet ikke alltid er så lett. Det er ikke så enkelt at dersom en har tenkt ut én løsning - så passer den alltid for alle. Det barnet som sovner lett som en plett og sover hele natta, kan få et småsøsken som med de samme foreldrene er urolig og utrygg og må trøstes og bæres og holdes langt mer enn den store. Unger er forskjellige. Det er ikke én standard-pakke-løsning for alle. Det er foreldrenes ansvar å finne ut hvordan dette barnet er. Og det er vårt alles ansvar å være litt rause med hverandre, også med barn, når livet ikke er så lett.

Jeg mener at det er viktig å huske at det er ulike rammebetingelser for oss i livet. Noen har vi valgt og kan kanskje velge å endre. Andre er gitt og vi må leve med dem. En kan tenke ultimate, idelle løsninger - men de kan ikke alltid gjennomføres. Vi får unne hverandre den rausheten at vi tenker at folk gjør så godt de kan.

Jeg mener at for mye ferdigsnekret program  gir trangere kår for egen utvikling, selvstendighet og kreativitet. Jeg mener nok det, ja. Andre mener kanskje noe annet. Men omsorg, oppfølging, varmt nok tøy og et par-tre-mange... andre ting er ikke for mye. Det er et trygt grunnlag for å utfolde og utvikle seg. Gjerne sterkt tuftet på ritualer, vaner og grunnforståelser. Det betyr ikke rot og kaos - det betyr mangfold, mylder og vekst.  Mener jeg. Men å slippe tøylene litt kan se rotete ut utenfra, det ser jeg...

Jeg mener at det er et ansvar å være forelder og det er et ansvar å være voksen i det hele tatt. Det gjelder uansett hva slags betegnelser vi bruker på vår livsfilosofi og hvor mye avslappethet vi ønsker å proklamere. Vi har ansvar for dem som er avhengige av oss. Ofte er det barna våre, det kan også være andre. I global målestokk har vi ansvar for mange og mye. Men det at vi har ansvar for andre, for eksempel barn, betyr ikke at vi har rett til å kontrollere og styre alt.


Hva mener du? 

løse barnas konflikter?

Rett som det er kommer noen hjem med hengende hode og har leie historier å berette fra dagen. Eller noe kommer fram på sengekanten. Noe som var dumt, noe som var vanskelig, noen som har gjort og sagt noe. Egne unger kan være del av det - eller observatører. Og de vet ikke hva de skal gjøre.

Men de forteller. Takk og pris så lenge de vil dele både det gode og det vanskelige med oss her hjemme. 

Så kommer jo spørsmålet - hva gjør vi så? Trøster og sender ut i verden igjen for å ordne opp selv? Eller går inn i konfliktene og  problemene med våre voksne ressurser?

Det er ikke ett svar på dette - det er mange. Men start med det gode, med at vi deler, lytter, forsøker å forstå, leter i historiene etter mønster, forståelser, forklaringer. Det gir både barnet og den voksne en større ramme rundt det som er vanskelig. Kanskje kan vi gi våre små en bedre forståelse av hvor komplisert og vanskelig det er å være menneske, se noen nyanser, se at det kanskje ikke er så greit for "Petter" å være grei på skolen nå som det er vanskelig hjemme hos ham, at det er lett for "Hamda" å misforstå situasjonene fordi hun er ny på skolen. Noe sånt.

Men uansett forståelsesgrad så skal ungene våre avgårde igjen neste dag - og greie seg - "aleine". Sånn er det. De må gjøre valg og løse konflikter i sitt eget liv.

Men det er da for all del er lov å gi råd. Medmenneskelige råd, fra oss som forhåpentligvis har samlet oss noen erfaringer gjennom livet.

Husk at de barna som ditt barn går på skole - eller i barnehage og fritidsaktiveter - sammen med - de er ditt barns oppvektstmiljø. Uansett. Det er et ansvar for oss alle å bidra til at alle barna får det best mulig, møter forståelse både blant voksne og barn og får utvikle sine beste sider. Jeg har opplevd at andre foreldre "fordømmer" enkeltbarn som håpløse, mener at egne barn ikke får være sammen med dette barnet  ("hun lyver, akkurat som moren hennes"). Hjelpe meg - disse barna forsvinner ikke fra ditt barns liv! De sitter i det samme klasserommet. Og hvis voksne stempler små barn og formidler dette til egne barn, så legger de grunnlag for selvoppfyllende profetier. Barn er i utvikling. De skal alltid ha nye sjanser. Også andres barn skal ha denne retten.

(Men noen ganger kan det være lurt - særlig med småskolebarn som havner i tottene på hverandre ofte og forstår hverandre dårlig, å gi et råd om at de kanskje finner noen andre å leke med akkurat nå.... De kan være for små til å klare å løse konfliktene selv, og kanskje må de ikke klare det akkurat nå - de kan bare få litt pause fra hverandre.)

Et hovedråd - og en grunnleggende tolkning jeg legger vekt på med mine barn - er å skille meget, meget tydelig mellom handling og person. "Han er en dust!" - "Nei, han er et vanlig barn akkurat som deg - som gjør dumme ting og bra ting.  Akkurat som deg. Og det han gjorde i dag var dumt. Men han er ikke dum." Jeg aksepterer aldri "dumming-uttalelser" om andre barn - men jeg støtter på at bestemte handlinger absolutt var dumme.

Et annet viktig råd -etter en dag med kompliserte intriger og konflikter (jenter i prepubertet er eksperter på å lage seg slike dager visstnok...) - er å starte neste dag på nytt. Verden består, selv om konfliktene raser. Og jeg gjentar og gjentar at de må jo huske at de egentlig er venner. Det er normalt at venner krangler  - i blant - det betyr ikke at de slutter å være venner, de trenger ikke løfte intrigene på et slikt nivå der de hele tida skal tenke over om de "egentlig" er venner....

Ofte kan det holde å veilede og gi råd til egne barn. Men du har også ansvar for å være en voksen i lokalsamfunnet - i voksensamtaler med andre foreldre og overfor skole/barnehage, bidra til å dra lasset sammen dersom noe eller noen er helt på utur. Det er ikke å overkjøre barna eller curling-polstre for dem - det er å gjøre det voksne skal gjøre - blant annet å snakke sammen. Og vær en ansvarlig varsler dersom du hører noe på sengekanten som er alvorlig. Det er ikke allitd mobbeofrene selv som betror seg - det kan være ditt barn som ser hva som skjer og varsler deg. Da er det ditt ansvar å følge opp.

Raushet er en komplisert kunst i mellommenneskelige forhold. Det er ikke nødvendigvis noe vi er født med! Men vi kan lære det. Det hjelper å ha noen å snakke med. Bygge forståelse. Få råd. Få begynne på nytt. Vær en slik voksen!

Ha en fin dag.

Det er en rikdom å ha et valg

- Du mamma.....

En klassevenninne hadde spurt om vi er fattige? Siden fjerdeklassingen vår ikke har mobiltelefon og ungene går i hjemmestrikkede luer/sokker/votter - og til og med noen hjemmesydde klær. (For ikke å snakke om at vi har "den minste og eldste tv-en" i Norge!) Da måtte vi jo le...

Vi er privilegerte. Vi har et godt hus å bo i og trygghet for at vi har nok mat hver dag og varme senger å legge barna våre i. Vi har langt mer av materielle goder enn familier i mange andre deler av verden. Vi har klær og bøker og leker og dill og dall. Mer enn nødvendig. Og ungene våre får gå på skole, får vaksiner og nødvendig helsestell - vi er virkelig heldige.

Og så er vi så heldige at vi har noen valg. Vi kan velge at ikke begge voksne må ut og skaffe mer penger hele tida. Vi kan velge å la være å kjøpe en hel masse ting som finnes der ute, som kunne blitt kjøpt av oss, men som vi kan velge om vi synes vi egentlig trenger. Vi kan velge å lage noe selv og reparere det vi har. Vi kan velge at nå vil vi bruke penger på å dra på teater alle sammen, eller disse bøkene vil vi bestille. Eller velge skogen framfor lekeland.

Vi har valg. Det er en stor rikdom som vi er takknemlige for - og som jeg håper vi klarer å opprettholde gjennom å gjøre kloke og nøkterne og glade valg.

De hjemmesydde-/-strikka klesplaggene handler mest om at dette liker jeg å gjøre (og det liker vi alle å bruke, men vi har jo kjøpeklær også!). Det er meningsløst å tenke timebetaling når en lager klær til egen familie. En må tenke på de tilleggsgevinstene en får i stedet - en får være kreativ, en lærer noe nytt, en kan lage noe som er (forhåpentligvis) slik en ønsket seg (en lilla lue, en ny kåpe), og tilstedeværelse - det er en voksen i huset når noen kommer hjem..., på hodet over knappenålene....

I går ble det i hvertfall ferdig kåpe til ei fornøyd jente her i huset.....

Leave those kids alone! (Idle parents)

Wow! Det heter visst noe dette vi driver med!

Det viser seg jo at jeg (til tross for meget mange år i feltet...) ikke har lest alle slags "oppdragelsesbøker". Jeg tror vi stort sett prøver å tenke sjøl her i huset.

Men i Aftenposten i dag ser jeg jo at det vi driver med er noe så fint at det faktisk omtales med et navn. Og da blir det jo lettere å snakke om

- at vi organiserer veldig lite for ungene. Vi lar dem ha fri til leketid, surretid, finne-på-tid, søskentid, rote-lage-tid.... (Men det finnes plikter som må gjøres)
- at det er langsomme-myldrehelger, der vi ikke skal noe, men der det alltid skjer noe. For kreativiteten kommer når det er plass til det.
- at vi ikke sier ja til alt som presser seg på fra forbrukshysteri og massemedia

- at vi tok de store ut av SFO for to år siden, de trengte de rolige ettermiddagene hjemme. At Lillebror også kommer rett hjem fra skolen de aller fleste dagene i uka av samme grunn
- at vi jobber ulike former for deltid og vektlegger tid framfor penger
- at vi prøver å  legger til rette for hjemmebasert arbeid for en - eller to voksne. Det gir tilgjengelighet og frihet for barna - de kan ha fri og finne på noe uten at det må forhåndsorganiseres.

- at det er meget lite tv- og datatid her i huset, og at tv-en aldri står på "av seg sjøl", bare når vi bevisst velger et program.
- at ungene ikke utstyres med smart-telefoner og I-pader og DS-er  og blablabla....
- at det aldri er morgen-tv i helga for å passivisere og lage "ro" (vi voksne sover lenge, ungene sover eller leser på senga, lillebror hører lydbok... det er fred og ro uten tv, mye mer enn den gangen vi trodde dette var løsningen)

- at vi ikke kjøper nytt når vi har noe. At vi prøver å lage selv og reparere det vi har.
- at vi er svært dårlige kunder på lekeland, lekebutikker og lignende - men svært gode brukere av skogen vår, biblioteket og egen hage.
- at det alltid er tilgjengelig "lagesaker" (garn, papir, maling, snekkerutstyr...), spill og masse bøker
- og at det er ganske mye "lykkelig kaos" (sitat fra "Idle Parents' Manifesto") - fordi alle har så mye de finner på her hjemme til en hver tid.

Så ser jeg at vi (kanskje) skiller oss fra for eksempel "The Idle Parent's Manifesto" ved at vi også legger mye vekt på å gjøre arbeid sammen. Vi har hus og hage, og til og med et gammelt hus til to timer unna, som vi jobber sammen om. Vi lager mat og tar ansvar for hus sammen. Vi krever innsats og samarbeid av ungene og lar dem lære å gjøre ting sjøl. Vi lar ungenes innsats telle. De måker snø fordi det trengs - ikke bare for å "leke", de skifter på sengene fordi det trengs. Skikkelig barnearbeid.

Jeg strever også litt med noen av betegnelsene som brukes på denne tenkemåten. "Minimalist-foreldre" skriver Aftenposten. Vel, vel. Såvidt jeg vet er det bare én kvantitativ måte å være foreldre på - og det er hundre prosent. Døgnet rundt. Livet rundt. Jeg klarer ikke helt kalle meg minimalist-forelder. For vi lever et fullt og rikt liv. Men jeg skjønner hva de mener - som kvaltitativt begrep, som referanse til hvordan vi gjør det - ikke hvor mye vi er foreldre. Nettopp at vi ikke skal styre og organisere alt - men la ungene leve, utvikle seg, surre rundt, skape et liv, bli og være seg selv.

Begrepet "idle" er også litt problematisk - referansene til å være lat, umotivert osv.... forstyrrer litt. Men igjen - jeg forstår hva Tom Hodgkinson mener. Og begrepet samsvarer med min argumentasjon for å gi ungene mine muligheter og frihet - uten at jeg har rett til å erklære mål for deres liv.

"Slow parenting" passer meg kanskje litt bedre. Sakte. Tilstede. (Altså hundre prosent, for jeg er alltid mamma, men jeg gjør ikke alltid noe i retning av eller med eller for ungene.)

Tilstedeværelse og frihet er mine slagord.

Ha en god og fri helg! (Her snør det, men vi kan jo drømme om vårdager som på bildet ovenfor. Barnearbeid i hagen!)

hersketeknikker eller uenighet?

Anne-Kari Bratten tar riktig nok opp viktige spørsmål i sin kommentar i Aftenposten 14. mars. Men hennes avvisning av å diskutere «småbarns trivsel og helse» er uforståelig. (Hun kaller det rett og slett en "avskyelig hersketeknikk" - og kobler barneperspektivet til en likestilling "i revers". Da blir det sterke ord, må jeg si.) 

Hersketeknikker og usaklighet bør unngås – fra alle kanter. Det å trekke fram andre perspektiver og premisser er ikke en hersketeknikk i seg selv. Det er argumentasjon. Det får vi tåle.

Og barneministre som argumenterer som om omsorg for egne barn er mindre verdifullt enn annet arbeid, må faktisk regne med at alternative argumenter kommer opp. Det er ikke først og fremst statsråder med oppsiktsvekkende forsideuttalelser som trenger beskyttelse  mot  hersketeknikker.

Statsråder skal diskutere politikk. Politikk er å ville noe, ville forme samfunnet, arbeide for tiltak som bidrar i det en regner som riktig retning. Ikke bare slå fast at «sånn er det». Vi har alle ansvar for å føre en samfunnsdebatt på en ryddig måte – og vi har alle ansvar for og rett til å argumentere ut fra egne prioriteringer og perspektiver.

Thorkildsens argument på kvinnedagen er ryddig og greit. Det er et rent økonomisk argument som få trenger å tvile på. Det er ikke økonomisk lønnsomt å ta seg av egne barn på deltid eller heltid. Det er ikke noe nytt i det. Privatøkonomisk er det sannsynligvis totalt ulønnsomt å ha barn overhodet i vårt hjørne av verden.

Men hvis samfunnsdebatten – og likestillingsdebatten – ender med å være en rent økonomisk debatt, der den eneste målestokken er kroner og øre, da er vi på gal vei som samfunn. Penger kan ikke være målet eller målestokken i seg selv. Penger er alltid, alltid bare et middel.

Og midler skal brukes til noe – til noe vi mener er verdifullt. Da må den reelle diskusjonen være om hva som er verdifullt.

Vi voksne drøfter, velger og former rammebetingelsene for både familieliv og samfunnsliv. Vi voksne har ansvaret og myndigheten. Barna er utlevert til de valgene vi gjør. Da må det være rom for å også diskutere barndom, på linje med en hel haug andre felt som vi voksne må vurdere og ta hensyn til. Hva slags barndommer legger vi grunnlag for med et ideal om alle voksne i heltidsarbeid utenfor hjemmet, alle barn mellom 1 og 10 i institusjon og alle over ti år med nøkkel til tomme hus. Hva slags barndommer legger vi grunnlag for når vi løfter kroner og øre til det øverste målet og overøser oppveksten med materielle goder og skjermunderholdning og fullstappede dager. (Og bare for å ha føyd til dette - norske ungers gjennomsnittsoppvekst midt i tidsklemmer og velstand og velferd og alt som er, er jamt over oppvekster som overgår de fleste barndommer i global eller historisk målestokk. Men det betyr jo ikke at vi ikke har rett og plikt til å tenke og diskutere) Det er en verdidebatt vi også må kunne ta. Det er ikke en hersketeknikk – det er ansvarlighet.

Økonomisk selvstendighet er et sentralt ledd i et likestilt samfunn. Men økonomisk selvstendighet er et middel som fører til valgfrihet; til kvinners og menns rett til å med rak rygg og anstendighet i behold kunne velge klokt i sine egne liv. Valgfrihet må være det mest sentrale i likestillingskampen forstått som en frigjøringskamp. 

Valgfrihet fører til at folk velger forskjellig. Det å erklære én norm for alle familier er også en form for hersketeknikk. 

ekstraordinært omsorgsansvar?

Som jeg skrev i forrige innlegg, så er jeg egentlig letta etter barneministerens forsideoppslag på kvinnedagen. Det blir så mye enklere å argumentere nyansert når noen uttrykker seg så bastant og firkanta. (Aftenposten må jo ha jublet over å få et slikt sitat ferdig levert - oppsiktsvekkende utsagn selger!)

Så vi kan stå oppreist og si at vi taper penger noen av oss - fordi vi også prioriterer noe annet enn høy inntjening til enhver tid. Noe har vi valgt - og noe har vi ikke valgt, men det er gitt oss som krav og oppgaver i vårt liv og vi tar disse oppgavene, fordi de er våre.

Forståelsen for økt tilstedeværelse øker visstnok dersom en kan skilte med en eller annen form for ekstraordinært omsorgsansvar. (Fem barn under skolealder, tror jeg holder for å vekke forståelse for at en er delvis hjemmeværende....)

Ved alvorlig sykdom i familien, med langvarig sykehusinnleggelse - da øker forståelsen. Og kanskje hvis barnet ditt kan plasseres under en diagnose av noe slag, en funksjonshemming, en utviklingshemming eller -forstyrrelse. Men det bør nok være ganske alvorlig, og gjerne litt sjeldent.., hvis du skal få forståelse for at det krever en tilstedeværelse, at ikke alt kan overlates til et varierende hjelpeapparat eller artige medisiner. Vi skal være takknemlige for at diagnoser og problemer anses som utfordringer som fellesskapet skal stille opp for - men det er en stor felle å tro at det som finnes av tiltak og hjelp fjerner behovet for ekstra innsats i familien. Mange familier erfarer at nettopp arbeidet med å få nødvendig hjelp og støtte til barnet er så krevende at det forutsetter stor arbeidsinnsats fra familien, parallelt med den daglige, døgnlige omsorgen. (Og hvis barnet ditt faktisk fungerer helt fint utad - fordi det får tilstrekkelig hjelp og oppfølging hjemmefra - så er det jo ingen som kan forstå poenget med tilstedeværelsen allikevel.)

Og helt vanlige treåringer som kunne ha godt av litt avlastning i barnehagelivet, eller aktive femåringer som gjerne skulle løpt litt mer i skogen på ettermiddagene for å få kontroll på temperamentet, og åtteåringer som har hemmeligheter å fortelle og gruer seg til noe i morgen og våkner med mareritt, og elleveåringer som trenger et spark bak med leksene og synes det er utrivelig å være alene tre timer på ettermiddagen - det er jo ikke ekstraordinært. Det får gå inn i det store kjøret, kabalen som skal gå opp. Ikke sant?!

For det er jo bare "vanlig" - og det "vanlige" må jo alle greie. Da forteller vi oss selv og barna at "sånn er det".

For hvor ekstraordinært omsorgsbehov må det egentlig være for at det skal veie tungt nok?

Definisjonen på ekstraordinær, uvanlig - er avhengig av et "vanlighetsbegrep". Et begrep om hva som er normalt. Disse to begrepsforståelsene er avhengig av hverandre og styrker hverandre gjensidig.

Men hva som er vanlig - og hva som er uvanlig - er ikke faste størrelser. Det er historisk og kulturelt foranderlig. Og politisk relevant. At det er "vanlig" en familie skal levere 15-18 timers arbeid utenfor hjemmet hver eneste dag, uansett, er et ganske nytt fenomen. At det er "vanlig" at ettåringer som ikke kan gå eller snakke, skal være samfunnets omsorgsansvar åtte timer om dagen - det er en veldig ny konstruksjon. At det er uvanlig at en aktiv familie med flere barn setter av noe av potensiell inntektsinnbringende tid til å få familiekabalen og livet og oss selv og samtalene og tilstedeværelsen til å gå rundt - det er heller ikke en gitt og evig konstruksjon.

Det er ikke ekstraordinært at vi trenger tid til å få livet til å gå opp. Noen har definerte ekstraordinære behov. Det er svært, svært bra når det blir respektert. Men det betyr ikke at alle andre ikke har noe behov for å prioritere tilstedeværelse og omsorg. Det vanlige trenger også prioritering.

Tips til oss alle: Vær på vakt for vanlighets- og normalitetsbegrepene. De kan forandres. Du kan ta stilling til dem selv i ditt eget liv, og du kan ytre deg politisk for å påvirke samfunnsdebatten og fellesbegrepene våre.

sammenligninger er bra

Sammenligninger er bra. Det klargjør og åpner øyne og hjelper oss å finne veien.

Så det er helt greit at barneministeren sier at det ikke er like verdifullt å være hjemme med barn som å jobbe. Det går bra. Hun kjører en rent økonomisk basert sammenligning - og det gir et tydelig resultat. Både sammenligningen og kriteriene hun bruker er tydelige. She made her point. 

Da kan vi andre bli mer klar over våre kriterier. Sammenligninger - og kontraster - blir tydeligere. Og noen av oss blir mer overbevist om at vi gjør det rette. Ikke fordi vi tjener mest penger og pensjonspoeng. Men fordi vi ser at vi bruker "verdifullhetsbegrepet" annerledes enn hennes økonomiske begrep OG det er helt greit. Kanskje vi kan bli tryggere og tydeligere av dette. Det hadde vært artig.

Ha en fin kveld.

La denne dagen bli god

"Hva er det vi vil? 

Drømmer og utopier sier de kloke menn, 

de som er kalde av hjertet. 

Hør ikke på dem lenger! 

Livet er ikke bare hus, og mat og penger. 

Vi er bestandig på vei, bestandig et stykke lenger, 

alltid på vei mot menneskehetens seier eller nederlag. 

Det haster, det haster i dag!

Vær utålmodig menneske!

Sett dine egne spor!

Det gjelder vårt evige korte liv.

Det gjelder vår jord."

(Inger Hagerup)

La denne dagen være merket av at vi har leste historie og vet noe om verden. At vi kan være takknemlige for alle våre privilegier på dette vesle punktet i historien og i dette overflodshjørnet av verden - og kan tenke at vi kan bruke våre privilegier, våre ord, våre rettigheter til å kjempe for kvinners rett og rettigheter i andre deler av verden. Vi er ikke i mål. Vi kommer aldri i mål. Vi er "bestandig på vei" - og det teller hva vi bruker ordene og kreftene våre på!

La denne dagen gjelde mer enn penger. Det er ikke slik at alle livets verdier kan telles. (Vi har mange penger å telle i dette hjørnet av verden. Det forplikter. Også til å løfte blikket og se at vi har ansvar for mer enn pengesamling.)

La denne dagen handle om alle mennesker. Om kvinner og menn, voksne og barn, som skal leve gode og ansvarlige liv i et samfunn vi deler.

La oss klare å ha voksendiskusjoner om familieliv og arbeidsliv og samfunnsliv og økonomi som også kan handle om barndom som noe mer enn et tidsklemmeproblem som må løses med flere institusjoner og økonomiske ordninger. Barndommen er ikke et problem. Det er starten på livet. Det er en gave - i den enkelte familie - og for samfunnet.

La oss kunne diskutere denne dagen - og alle dager - uten å latterliggjøre hverandre. Fulltid og deltid handler ikke om hvor gode eller kloke mennesker vi er, det handler ikke om at noen av oss bryr seg om barna mens andre tar ansvar for statsbudsjettet (eller at noen skulle være sååå tomhjernede og latterlige at de finner på å  skjære ut en gulrotblomst til matpakka - eller gå en tur i skogen med toåringen sin midt på dagen). Det er mange måter å leve kloke og ansvarlige voksenliv på. (Og kjære minister, dagens tekst fra deg har jeg vanskelig for å fatte - foreldres omsorg for egne barn er altså i følge barneministeren rett og slett mindre verdt enn utearbeid - da teller du virkelig bare penger, da mangler barndomsperspektivet helt, og ganske mye annet også. Vi - både ministre og stemmeberettigede og debattanter - har ansvar for å argumentere for og skape det samfunnet vi mener er bra - ikke bare bøye oss og si at "sånn er det". Det er for passivt. Nemlig.)

Men mest av alt vil jeg etterspørre blikket utover. Langt fra andedammen. Vi her i Norge kan velge. Ikke alt - men masse. Mer enn vi ofte tør å innse. Uansett hva ministeren og latterliggjørerne mener. Jeg synes vel vi har sånn omtrent nok "ordninger" nå. Valgfriheten er der. Det som hindrer oss er holdninger - ideer om hva som "går an" - ideer om hva som er "vanlig"  - hvor mye vi tør å ta ordninger i bruk og utfordre arbeidslivet og holdningene der - og hvor mye vi tviholder på økonomisk vekst og mer forbruk...

Men verden har større utfordringer til oss enn det. Hvis vi vil kjempe for noe mer enn oss selv - så er det nok å ta av. Kvinner og barn og menn - på flukt, i fattigdom og sult, i undertrykkelse og utnyttelse -  trenger våre ord og vår innsats. 

barns tid og barns fritid

God telefonprat med min egen gode mor.
- Men barn har vel mye mer fritidsaktiviteter nå om dagen enn dere hadde før? Det blir jo veldig travelt.

("Før", - det var da min egen lillebror og jeg var barn - på søtti- og åttitallet...)

- Hmmm - det var da litt før også...
Så minner jeg henne på speideren og 4H og den selvdrevne hobbyklubben og noen svømmekurs jeg husker - og var det noe skøyter også.. - og at de ungene som gikk på fotball den gangen også måtte trene og spille kamper rett som det var. Og de som sang i koret, måtte stille på øvelse og konsert. Det var da fritidsaktiviter da de store var små også.

- Men, mor - vet du hva som er forskjellen....

Det er to ting jeg tenker på: De voksne i en familie jobber tilsammen mye mer utenfor hjemmet enn i gjennomsnittsfamilien på søttitallet. OG - (og som en konsekvens av dette) - barna, særlig de mellom ett og ti år - er svært lange dager i egne barneinstitusjoner (barnehage, skole/sfo) hver dag. (Jeg gikk på skolen annenhver dag de tre første årene!)
Når det så kommer litt fotball og skitrening på toppen av dette - og lekser og middagslaging på samme tid som alle kommer hjem og skal ut igjen - så blir det travelt. Det er ikke fritidsaktivitetene i seg selv som tipper det hele over ende. Det er summen. Når all tid er fylt opp - ja, så blir det fullt, da. (Og når skal en egentlig få mast om å rydde rom og tømme gymbagen selv, hvis en knapt nok er hjemme samtidig...)

Det som faller vekk er overgangene. Tomrommene. Tida som ikke er planlagt inn i en kabal. Og som dermed gjør at det hele kan gå opp, fordi vi også får puste, surre, finne på noe....

Tid som er fri.

Jeg merker at jeg kjemper for at ungene mine skal ha en slik frihet. Ikke frihet fra krav, utfordringer og forventninger. Slett ikke. Det må vi alle lære oss å møte. Lekser skal gjøres og husarbeid skal vi dele på. Rydde opp etter seg selv. Ta i et tak. Være til å stole på. Huske det en har lovet. Og prestere litt ekstra når det trengs.
Men de skal ha frie rom i livet sitt - der de med trygghet kan utfolde seg og gjøre, lære, skape noe som ikke er uttenkt på forhånd.

Her i huset er ungene vant til at voksne har ting som skal gjøres. Mange ting. Mye skrivejobb ved pc'en. Hus og hage. Noe skal snekres eller plantes eller bakes eller repareres. Eller den voksne vil rett og slett lese en avis. Vi har vårt. Vi står ikke på pinne for ungene - eller finner på noe for dem hele tida.  Men vi er tilgjengelige. Det holder. Det er en base, vi bare er der med vårt. Påfunnene kommer fra ungene selv. Prestasjonene også. For de vil jo så mye!

Vi har "mellomstore barn". De har fortsatt sin hovedbase hjemme. Denne basen gir dem et utgangspunkt for kreativitet og selvstendighet. Det synes jeg er viktig.

Vi suger til oss krefter fra disse tomrommene i timeplanene - og merker at vi sliter som enkeltpersoner og som familie når timeplanen blir presset og tomrommene forsvinner. Da blir det kortere lunter og flere tårer.
For tomrommene er jo slett ikke tomme! De fyller seg av påfunn og kreativitet. Vi får snakket sammen. Vi får lest noe vi ellers ville gått glipp av. Huske litt - eller ake litt. Gått løs på en arbeidsoppgave vi har hatt dårlig samvittighet for lenge. Vi senker skuldrene og orker mer, både store og små.

Denne sikringen av frie rom betyr ikke å si nei til alle fritidsaktiviteter. Det begrenser seg litt selv, fordi ungene selv ser verdien av å ikke overbooke seg selv. For oss betyr det å flytte litt jobb for de voksne hjem, og gi rom for at det er et liv i huset på tidlig ettermiddag.

(Bildet: Niåring og viktig oppgave - mate fuglene. I julesydd kappe inspirert av Reisen til julestjernen...)

lurt eller skamfull

For kanskje åtte-ni år siden leste jeg et innlegg i A-magasinet. Det var skrevet av en doktorgradsstipendiat med to små barn. Og hun skrev at hun følte seg lurt. For det gikk ikke opp. Livet gikk ikke opp (slik hun hadde trodd). Hun var lurt. Skrev hun.

Og så vendte jeg blikket mot meg selv. For her var det jo gjenkjennelighet så det holdt. Jeg var også doktorgradsstipendiat. Og jeg hadde også to bittesmå barn (minstemann klarte jeg knapt nok drømme om den gangen...) - og det gikk vel egentlig ikke rundt her heller. (Mer om det nedenfor)

Men - og dette måtte jeg jo tenke over, siden min anonyme kollega uttrykte dette så sterkt - jeg følte meg ikke lurt. Jeg klarte ikke å identifisere meg med dette å være lurt, at noen skulle ha lovet meg noe jeg ikke fikk.

For jeg trodde det var min egen skyld. At det var jeg som ikke strakk til.

Jeg hadde arbeidet i nesten to år med doktorgraden da jeg ble sykmeldt i første svangerskap. Det gikk ikke rundt. Men babyen kom med all sin medbrakte lykke og bekymringer og våkenetter og et intenst annerledes liv. Høyt ønsket. Intenst levde minutter og uker og måneder. Fra han var ni måneder var pappaen hjemme. Jeg trodde vi var "flinke og tidsriktige og likestilte" (husk at pappapermisjonen var fire uker den gangen!) - men ble møtt med undring om hvorfor jeg gikk fra babyen min.
 Jeg (vi) hadde trodd at når fødselspermisjonen var over - så skulle han vel i barnehage. Jeg visste ikke hvor små barn på elleve måneder var. Jeg visste heller ikke at det var umulig å få barnehageplass. Så vi delte resten av høsten mellom oss og koste oss med babyen vår som lærte å gå og som lagde flotte fingermalingskunstverk som julepresanger til slekta. Etter sykmelding og permisjon ble deltidsarbeid nok en bekreftelse på at jeg ikke var en akademiker å regne med på jobben. Da han var fjorten måneder sluttet jeg å amme, da var jeg to måneder på vei med nestemann og tynn og tom for krefter.  Litt etter - da han var 14 og en halv måned begynte han i en liten familiebarnehage fire dager i uka. Vi voksne jobbet 90 % hver, likestilte og flinke. Og den nye vesle i magen vokste og krevde mer og det ble ny sykmelding. Og folk hadde sluttet å snakke fag med meg på jobb.
Det er 21 måneder på dagen mellom mine to store. Det var to babyer, men med ulik rytme. Det var ny stor lykke, og snart ingen søvn. Det er rart hva som går. 

Denne gangen skulle pappaen ta over etter åtte måneder. (Husk fortsatt at dette er snart ti år siden, det var tidlig den gangen...) Jeg ringte på jobb litt før jeg skulle tilbake - og fikk beskjed om at det passet veldig dårlig om jeg kom tilbake nå. Pappaens jobb la på sin side hindringer i veien for at hans permisjon kunne begynne. Vi la om planene, holdt meg hjemme lenger, og så prøvde vi igjen. Universitetets svar var at jeg ikke kunne få kontorplass, siden jeg hadde vært borte. Bakerst i køen på grunn av fødselspermisjon. Det gikk et halvt år før jeg fikk et sted å være der jeg kunne ha bøkene mine og en pc. Og en stipendiats liv er et timeglass, du har bare den tida du har, den renner ut uansett hvem som legger hindringer for deg...
Vesla fikk heller ingen barnehageplass. Vi syntes det var godt å ha henne hjemme og jobbet 50 % hver. Storebror var også hjemme mange dager, det var gode søskendager. Slik vi ønsket. På jobb tetnet det seg til. Mannens jobb nektet ham redusert arbeidstid. På min jobb var jeg utdefinert som fagperson, og etter å ha blitt nektet kontorplass snek jeg meg bare forsiktig rundt i gangene og turte ikke møte folks blikk de dagene jeg var der. Vi vant sak i Arbeidstilsynet om mannens deltidsordning (det var også den gangen en lovbestemt rett). Vi ble sykmeldt av å krangle med arbeidsgivere for å få lov til å både ta oss av barnet (hun uten barnehageplass)/barna våre - og få gjøre en skikkelig jobb. Vi takket tilslutt ja til en elendig og lovbrytende familiebarnehage for vesla, tre dager i uka, ble regnet som litt mer hederlige arbeidstakere da vi gikk opp til 4 dagers arbeidsuke hver. Og fikk heldigvis tatt vesla ut igjen. 
Så ble jeg gravid igjen. Og holdt kjeft og dro inn magen på jobb. Og var lykkelig over to barn i samme ordentlige og gode barnehage, og vi voksne jobbet fire dager og barna hadde tre barnehagedager og to hjemmedager hver uke og det gikk rundt og vi var lykkelige. Til jobben fant ut at jeg skulle ha barn igjen. Og truet meg med oppsigelse. Jepp. Samtidig var eldstemann alvorlig og svært langvarig syk. Og jeg ble sykmeldt igjen. Primært av krysspresset - mellom å få være en anstendig og ansvarlig arbeidstaker, som kunne gjøre jobben min og ikke bruke all tida på å be om å få anledning til å gjøre den - og det helt nødvendige omsorgsansvaret jeg hadde hjemme og i min egen kropp. Det gikk ikke rundt. Og da måtte jeg prioritere det som var hjemme. Det var såvidt det gikk rundt allikevel. Egentlig gjorde det vel ikke det. Men en lærer seg å ikke kjenne etter. Leve med bekymring og frykt - og omsorg.
Da Lillebror kom, og var frisk - så ble det vår og lykke igjen. Men jeg hadde gitt opp å jobbe.  Gitt opp å være stipendiat. Kampene hadde vært for mange. Jeg var knekt. Knekt - og med tre barn under fire år, så var regnestykket og valget ganske enkelt.

Og på mange måter var det skamfullt. Det var jo det. Jeg greide det ikke. Jeg klarte ikke universitetsjobben og omsorgsansvaret samtidig. Og jeg følte meg ikke lurt - jeg følte meg knekt og skamfull.

Jeg kom meg aldri ordentlig tilbake på universitetet.  Men jeg fullførte doktorgraden min - mellom lego og klesvask - her hjemme og med brask og bram utad. Så det så! Det var en oppreisning. Og livet går videre - og det går rundt - på vår måte. Og jeg har lært meg å anerkjenne den innsatsen og den balansegangen vi har valgt og delvis vært nødt til. Men fortsatt kjenner jeg at det kan være skam som vanskeliggjør dette.

Og skammen ligger i dette. At vi tror at det er vår skyld. Det er jeg som ikke greier det - det som man burde greie her  i verden. Balansegangen - få være en skikkelig og anstendig arbeidstaker, som yter det en kan og får respekt for det - og samtidig være en ansvarlig forelder i det mangfoldet av utfordringer både vanlige og uvanlige småbarnsfamilieliv innebærer.
Skammen ved å ikke klare det ene - eller det andre - eller begge deler.

Jeg mener fortsatt ikke at jeg på noen måte er blitt lurt. Det er meg selv som gjør og bør gjøre mine valg og vurderinger i mitt liv - jeg kan ikke la noen andre lure meg eller skylde på noen andre.

Men jeg mener heller ikke at jeg skal skamme meg.
Jeg balanserer videre.