torsdag 29. november 2012

Ja - hvem har sagt deg....


Det ble prat om slitsomme unger rundt kantinebordet. Unger som bråker. Unger med bokstavdiagnoser. Unger som skriker rett ut på gata. Noen mente at det kan jo ikke foreldrene orke. At det er umulig.

Slik jeg kjenner foreldre, så orker de. Det er deres egne unger. En går alle de skrittene en må, tar de løftene som må til. Hjelp er viktig, bli sett, få støtte. Men med egne unger, er det ikke et alternativ å "ikke orke". 

Det er ingen garantier med mennesker. Det er ingen bytterett på barn. Livet er sårbart. Hva med det barnet som får kreft - skal foreldrene orke det? Selvfølgelig, langt langt forbi grensene for hva som går. Det er ingen som spør deg hva du orker. Det ingen garantier for smertefrie, lytefrie, diagnosefrie liv. Det samme gjelder andre ting som rammer barnet ditt. Du bærer det. Det er ingen alternativer.

Men det gjelder også i det dagligdagse. I livet uten diagnoser. I nattevåkingen med en baby som må bæres og bæres. Det er ditt barn - her og nå. Det er ikke spørsmål om hva du orker - men hvilke løsninger du kan finne for ditt barn. Det er bekymringen for det redde barnet med alle marerittene. Det er alle oppkastnettene. Det er den velsignede trassen fra sterke, friske barn som greier seg bra. (For alle som har hatt alvorligere ting å bekymre seg for - så kan det være gjenkjennelig den følelsen over hvor godt det er å ha et barn som utvikler seg slik det skal - og har krefter og helse til å være trassig og skrike fra seg - eller hvor godt det er at det eneste som skal til i en nattestund er litt bæring og trøst, ikke årevis med kamp for et bedre liv.)

Vi skal gjøre alt vi kan for å løse problemer. Barn og foreldre skal få hjelp. Men ingen kan love deg et liv eller et barn uten utfordringer, smerte og problemer...



Så lenge skuta kan gå så lenge hjerte kan slå
Så lenge solen den glitrer på bølgen den blå
Så ta i mot her og nå for neste dag kan bli grå
Og det finns mange som aldri et lysglimt kan nå
Og hvem har sagt deg at du kom til verden
For å få solskinn og lykke på ferden
At du til sjøs og til lands skal gå i stjerner til lands
Å ta en kyss eller to, i en yrende dans

Ja, hvem har sagt deg at du skal ha hørsel og syn
Og at livet skal holde hva det lover
Og hvem har sagt at det beste som står på menyen
Skal bli ditt til seilasen er over?

søndag 25. november 2012

fri


En helg slik vi trenger det - gjengen her i huset. Rett og slett fri.

Og når det er fri skjer det så mye. For da kan vi finne på ting. Det er da det blir invitasjoner til rockekonsert i kjelleren, utdeling av hjemmelagde billetter på forhånd og streng kontroll av en henslengt Aftenposten-Junior-lesende dørvakt med spiderman-solbriller i døra. Det er da det blir funnet opp nye leker som ingen har hørt om før. Det er da en endelig får raket opp litt mer av det som ligger igjen i hagen, der det visstnok ikke skal bli frost ennå - og det er på samme sted tre små finner opp en ny ballek som en kan gjøre på en gjørmete plen og opp og ned en bergskrent. Det er da lillebror setter igang med nye eksperimenter - som tilsist blir forvist ut i forventning om interessante vanneksplosjoner.... Det er da det blir syverksted på en lørdag og pepperkakebakst og julekurvverksted på en søndag. (Erfaring tilsier at desember er hektisk og vi har enda mindre krefter enn i november, derfor prøver vi å starte i tide - dessuten smaker jo pepperkakene best nå). Det er tid til hemmelige prosjekter i kriker og kroker. Og det er da det blir lange frokoster og nok klesvask og mye lesing for store og små ("Jeg leser" - utbryter førsteklassingen i jubel, der han sitter og blar i et donaldblad og plutselig ikke bare ser på bildene - "Det står "kløne"! - kjempegøy). Det er unger som kryper opp i hverandres senger på morgenene og leser i armkrokene til hverandre - mens en mamma og en pappa får sove litt lenger. (Åja - det blir tid til søskenkrangel også - så gjennomført idyllisk er det nok ikke.).

Godt og etterlengtet.

Pust ut - pust inn. Brett ermene opp og heng opp klesvaska. Sove - stå opp - om noen timer er mandagsmorgenen her. God mandag til deg.

tirsdag 20. november 2012

nær og her


Et stort samarbeidsprosjekt går mot slutten. En deltidstilling har vokst til jobbing til alle døgnets tider. Jeg er sliten - men ser at vi får det i land. Noen dager til fristen. Vi greier dette.

I dag har jeg fått klemt inn en hjemmearbeidsdag. Mailene og telefonene fram og tilbake mellom kroken min ved skatollet i stua og de som sitter på kontoret nede i byen - de er hyppige. Det hadde sånn sett sikkert vært mer effektivt rent jobbmessig at jeg satt på kontoret.

Men jeg har mer jeg skal få til - og jeg skal henge sammen selv, nå som jeg er sliten og slites mellom mange behov og forpliktelser rundt meg. Det er godt for en skrivedamemamma å få klemt inn disse dagene med jobbing i tøfler og med tekoppen i bokhylla, med vissheten om at jeg er i huset når våte og skravlete unger kommer fra skolen, med tryggheten på at i ettermiddag trenge jeg ikke løpe og rekke handling og henting eller legge noen kabaler i siste liten - for jeg er jo her allerede, fyrer i ovnen, har brøddeig på tur og papirer overalt og pc-en i sving.  Jeg vet at jeg kommer til å sitte seint i kveld også - men nær og her. Jeg jobber ikke raskere - men jeg får til mer til sammen i livet mitt. Og jeg bevarer litt mer av vett og tålmodighet i en innspurtstid - litt mer.

torsdag 15. november 2012

Angst og vennlighet




Venner
lad os drikke
og se på hinanden.
Spar ikke på vennlighed.
Vi ved ikke hvem av os
der først vil blive til ingen
eller noget ufatterligt andet,
men i dag kan vi nå hinanden
og høre hinandens latter.
Det må vi benytte os af.
Drik ud
men langsomt
oppmerksomt.
Spar ikke på angst og vennlighed.

(Dette er Benny Andersens dikt. I kveld har noen lest det høyt, mens vi var samlet rundt et bord, rundt lys og mat og drikke og det var fullt av ord og tanker og liv - og det er viktig å huske at en er midt i alt - og at nå kan vi nå hverandre, akkurat nå i livet kan vi nå hverandre...)





fredag 9. november 2012

pappa på vei!



Jeg får tekstmelding om at han snart skal lette, forsinket flyavgang på grunn av snø på Gardermoen. Vi gleder oss alle. Pappakjæresten har vært langt avgårde hele uka - på kurs i langt mer sol og varme enn her hos oss. Nå er det fire timers flytur - og så litt mer reising med tog og bane - så er han hjemme. I god tid til farsdag.

Hverdagskabalen med tre barn alene og stort leveringspress på jobb går jo bra - men det går jo i ett. Den dagen som ikke skulle være hjemmekontordag endte med syke barn og hjemme den også. Vi holder sammen og hjelper hverandre. Vi kjenner hverandre og livet vårt. Noen aktiviteter utgår når det bare er en voksen til å følge. Det går bra. Vi trenger egentlig den ekstra tida hjemme nå i november Alle er slitne. Jeg tenker ekstra grundig gjennom kabalene - og det blir seine kvelder for å få skrevet ferdig tekst den dagen også - etter nattasang og brødbakst og klesvask.

Noen har dette som hverdag hver dag. Alene med barn og ansvar. Det slår meg hver gang jeg som alene voksen låser døra og tar kveldsrunden alene, bærer ved, dekker på til frokost, henter opp brød fra fryseren, ser om ungene, brer over, legger fram, rydder opp - jeg ser at hverdagen greier jeg, men hva med å være virkelig alene om å ta beslutningene, ansvaret, planleggingen, prioriteringene 
-  alene voksen om å lage hele dette livet?? Hver dag. Tanken gjør meg jo redd. Og takknemlig.


Vi savner ham som er borte - og gleder oss nå. Lillebror har ekstra mange koser klare.  Vi andre også.


(Bildene er fra sjøen ved sommerhuset - en skikkelig far-og-barn-aktivitet, ikke sant - fisking!)

torsdag 8. november 2012

- bli med hjem - til hverdagsliv


Bortsett fra for minstemann er det ikke lenger min oppgave å organisere "kan Lisa bli med hjem på tirsdag". Huset er åpent for alles venner. Og når de er her gjelder dette husets regler. Folk henger opp klærne sine selv her i huset - og er det våte klær så må de legges ved ovnen. Alle må sette seg litt på kjøkkenet og få seg ei brødskive eller tømme matboksen når de kommer fra skolen. Folk blir bedt om å dekke på bordet og alle er med på å rydde opp. Det samme gjelder for den gjengen som tømmer lageskapet og garnkurvene og lager verksted på kjøkkenbordet - etterpå er det rydding. Det er leksetid klokka fire - uansett om det er gjester med hjem - de har jo lekser de også. Noen må gå med søpla og noen må hente ved. Det er vanlig middag, det som vi ellers ville hatt, vennebesøk er hverdagsliv. Og det er leggetid til vanlig tid for de som bor her - så besøk må hjem i god tid før det.

Og det er godt og trivelig å ha en ungeflokk rundt bordet - lytte til vennenes beretninger og syn på tilværelsen. Så forstår jeg også livet til mine egne barn bedre.

tirsdag 6. november 2012

- noen ganger er det ålreit...



Det var strofen jeg kjente klang i meg og rundt meg denne helga.

- Noen ganger er det ålreit - 

Kjære Odd Børretzen - takk til deg - som sang seg inn i min studenttid og ble der for resten av tida -  med din rustne røst og tunge og lette hverdagsvisdom - rett i hjertet og til å leve etter. 
Ikke alle ganger - men noen ganger - er det ålreit. Og da rusler vi videre. Fordi det noen ganger er ålreit, i livet. 

Utfordringer og motgang og uro finnes i bøtter og spann. det er nok for oss alle. Men noen ganger er det ålreit - allikevel. Og det må også være lov og mulig - å lete etter og kjenne etter denne følelsen, denne rytmen, denne tilstedeværelsen - av at nå, , nå er vi i takt med noe, kanskje oss selv, kanskje hverandre, kanskje dette øyeblikket, denne stunden, kanskje denne helga. 

Slik var det. Vi skulle ingenting, vi var nære, vi var rolige, vi var nedpå. Vi landet på fredagen - og ble der. Vi fikk snakket sammen, vi fikk alle måltidene sammen, vi fikk litt oversikt og litt rom for tanker og gjerninger. Alle kunne få realisert noen små drømmer, sy- og strikkedag var bestilt av frøkna, finne de vekkryddede bilkassene på loftet sto på ønskelista til Lillebror. Sy- og strikkeønsket var høyt på min liste også. Symaskin på kjøkkenbordet, stoffbiter overalt. Niåringen sydde stolt ørevarmer og skjerf av fleecestoff til seg selv. Regnvær ute - stearinlys og durende radio inne, pizzasaus kokende på ovnen, epleskiver som blir hengt til tørk, eller kokt til syltetøy. Og nye og gamle lekebiler nok til alle. Storebror fant ståltråd og begynte å finne opp ekstrautstyr til bilene. (og jeg orker ikke forsvare den kjempetradisjonelle kjønnsrolleinndelinga disse aktivitetene våre representerer, vi gjorde bare det vi hadde lyst til...). Og pappakjæresten satt og skrev foredrag "hele helga", men han var midt iblant oss, alt henger sammen. Det er en gjeng rundt bordet, den faste og hverdagslige, tre små og to litt store, som alle er store nok og rolige nok til at vi kan sitte lenge, for det er bare det vi skal - og både kose oss med maten - drømme om noe, tulle med noe, leke "20 spørsmål" og drøfte amerikansk politikk eller forbruksmentalitet - for eksempel. (Det er så moro med så "store og tenkende barn"!) Vi fikk vært en liten skogsrunde i søleværet på søndagen (liten - sånn man egentlig tar med toåringer - men alle regndressene fikk havne i vaskemaskina etterpå ihvertfall). Ovnen glødet og det ble kake til dessert.
Det var en god helg. Noen ganger er det ålreit.

Jeg strever med søndagskvelder. Mandagsangsten kommer farende når ungene er i seng. Adskillelsen, kaballeggingen, prestasjonspresset, tidspresset - jeg vet at det kommer. Og det setter seg rett i mellomgulvet og i skuldrene. The week must go on.

Men noen ganger er det ålreit. Jeg tviholder på det.
Fortsatt god uke til verden. Det blir en spennende natt for internasjonal politikk....

torsdag 1. november 2012

godt sagt


Jeg fant meg et godt uttrykk her idag: Nemlig

" henge i feil stropp!"

For det er i seg selv ikke noe problem å "henge i stroppen", tvert i mot. Det er meningsfylt å stå på for det rette og det viktige - brette opp arma, gjøre en innsats, sjaue og styre og ordne - oppnå det som trengs. Jeg er bondekjerring i bunnen - jeg er innstilt på innsats.

Men det føles helt feil dersom en "henger i feil stropp".

Nemlig.
Mer om det en annen kveld.
Lev vel. I morgen er det fredag igjen.