onsdag 31. oktober 2012

Slapp av - det er bare Halloween




Vi har skjært ut gresskar. Det har skakke øyne og er skummelt nok til at Lillebror er begeistret. Jeg har noe godt på lur. Det er meldt pøsregn.

Storebror lurer på om vi kan kjøpe et selvlysende skjelett. Nope. Det får gå av hans egne penger i tilfelle. Eller klipp ut et i papir. Her er det harde kår. I fjor - da jeg hadde mer tid, det kjenner jeg på nå, så sydde jeg svarte kapper med spisse hetter - og tilogmed en heksekjole til frøkna. Ferdig med det. Her kjøpes intet.

Halloween er kommet for å bli en stund, tror jeg. Det har tatt noen år. Til tider har det virket som om det har vært en stor og viktig kamp mellom kommersielle skumle krefter ala Nille - og rettroende hardbarka ikkematerialistiske foreldre som vil beskytte sine barn mot unødvendige og utenlandske tøysete påfunn. I en sånn kamp må det jo være lett å bestemme seg for hvem en skal ta parti for og mot, ikke sant?

Selv er jeg klar for en kamp mot kommersialisme og materialisme - og særlig på barndommens arena - anytime! Kom igjen. Jeg er klar. Men jeg synes akkurat denne kampen treffer litt dårlig her.

- Omtrent alle ting vi feirer og markerer her i landet har startet som et utenlandsk påfunn, det er verken kommersielt (i seg selv) eller et argument i seg selv. Da må vi ut med juletreet også, det ble heller ikke funnet opp i Norge...
- Er du mot kommersen - så ta kampen. Sett i gang. Dropp kjøpinga. Det går helt fint. Den kampen må du ta hver dag hele året, ikke bare til Halloween. Mal ansikter, lag masker selv, tull inn i et mørkt fleeceteppe, sett på refleks og gå ut...
- Dette handler basically om at unger får kle seg ut og gå ut i mørket med lykter en sen oktoberkveld - og så får de godteri. På en onsdag. What a deal! Hvis noen hadde tilbudt meg en slik tradisjon da jeg var barn hadde jeg tatt i mot den med jubel, hvilken som helst dag i året. Og jeg hadde ikke spurt etter Nille-masker og dingser. Fokuser på det morsomme - kle seg ut, gå ut, få godteri, gå hjem og legge seg. Det er veldig enkelt.

Som voksen har en jo mange valg. Her har jeg noen forslag:

  • Du kan hive deg på kjøpekarusellen og lære ungene at det er det det handler om. (Enkelt valg...)
  • Du kan surmule over godteri og fjas - og prøve å gi ungene litt dårlig samvittighet (det er i hvertfall en norsk skikk, godsaker og moro må ledsages med litt dårlig samvittighet...) (Men hadde du klaget og protestert hvis ungene i nabolaget fant på å leke hekser utendørs for eksempel 13. mars eller 21. september - hadde det ikke vært gøy, da?)
  • Du kan velge å være med og påvirke en ny tradisjon, med vekt på det du synes er bra. Utgangspunktet her er superenkelt. Utkledning, mørke, godteri. 
Slapp av - er vel hovedrådet mitt.... Det er mange kamper å ta her i verden. Velg de viktige.


tirsdag 30. oktober 2012

De ti beste bursdagstipsene



(Nå har det vært mye melankoli og trøst og lys-i-mørket-innlegg fra denne kanten - nå får jeg slå til med et lyst og livlig gladinnlegg med brukbare tips!)

Vi har nettopp gjennomført vår 26. barnebursdagsfeiring på ti år. Hver bursdag feires kanskje med to-tre markeringer (et barneselskap, et familieselskap, kanskje noe mer...) - så da kan en jo gange opp og tenke at her er vi erfarne så det holder. Så hva med å øse ut noen tips fra all denne erfaringen... (Basically gjelder nok dette barneselskapsfeiringene - men noen tips egner seg nok for feiring med bestemor og onkel også)
  • Ha et slikt selskap som passer hos dere! Ikke kopier - men kjenn etter hva bursdagsbarnet og resten av familien trives med og hva dere synes er litt ekstra stas når det skal være fest hos dere. Del dette med gjestene - det er flott for andre barn å oppleve hvordan det er hos andre, hva som er stas hos andre - og at det er forskjellig hos forskjellige familier. Stol på at det er bra nok. (Vi tviholder jo på at bursdagsfeiringer skjer hjemme og ikke på loppe-lekeland - og jammen er det koselig og spennende for gjestene også å komme hjem i "årntli selskap")
  • La bursdagsbarnet få være i sentrum. Det er jo ikke den perfekte kakeglasuren egentlig vi feirer... Kos deg med at ditt barn feires av sine venner og at du får være med!
  • Bruk de ressursene dere har. Finn på noe gøy basert på noe dere liker og er gode til hos dere. Morsom og rar voksen i utkledning er ganske enkelt og ufattelig gøy - ganske langt opp i alder. Er dere flinke til å lage ting - ha en lagebursdag. Er dere flinke med historier - lag en historie sammen - eller bygg opp et rollespill sammen med ungene. Kanskje dere liker å lage mat - kan dere lage kokkebursdag?  (og for alt dette - ha en plan, en plan som er basert på antall unger tilstede...).
  • (oppfølger av den forrige - ) vær kreativ med resten. Har dere liten plass - kanskje ungene kan sitte på gulvet, hvis bordet er lite eller stolene er få, - eller kanskje dere kan være ute? Grille i hagen eller på lekeplassen. Det går an å være ute om vinteren også, ikke sant... Kanskje verst i oktober/april-søle.... En av de flotteste barnebursdagene vi har hatt var en oktoberbursdag med grilling på bål (i grillen) i mørke og regnvær ute i hagen - med lykter og varm drikke under presenningtak, og med hodelyktjakt på poser med marshmallows i epletrærne etterpå.. - det var ikke pga plassmangel - men fordi vi hadde lyst og plass ute....)
  • Enkel mat. Hvis du skal servere pølser til tjue seksåringer, så legges de klar innpakket i lompe/brød - og deles ut, pang, pang, pang. Juicebokser ferdig med sugerør til. (Og så kan en øke kompleksiten med økende alder - i likhet med mengden mat som beregnes. Forrige ukes elleveårsdag var en matfest uten like - gjestene spiste fra de kom til de gikk - mens de fleste fireårsdager dreier seg om å spise en halv pølse, drikke fem glass saft og søle ut to - og plukke nonstop av kaka...)
  • Gode (og få) kaker framfor kjempedekorasjoner som ungene bare sleiker glasuren av.... For mindre barn er kaker i  porsjonsbiter - altså boller, muffins, ispinner best, synes jeg.
  • Skattejakt eller rebusløp - er gøy. Husk at ungene er langt mindre konsentrerte enn til vanlig - og tilpass oppgavene etter dette. Lag noen regler slik at ikke de kjappeste ødelegger moro for resten. (Skatten kan være veiviser til kakebordet, eller en kjølebag med ispinner etc - det trenger ikke være godteposer)
  • Hvis du er motstander av godteposer - som mange voksne og ingen barn er - så må du rett og slett stå for det i dine egne barns bursdager, ikke bare surmule over det og allikevel opprettholde tradisjonen. Nemlig (jeg er streng nå, ikke sant, konsekvens, konsekvens). Og kjører dere godteposer - så har ingen voksne hos dere  lov til å klage etterpå, da må barna få nyte det hele med god samvittighet... Og hvis - hvis - så husk at det trengs jo virkelig ikke så mye da, etter all den sjokoladekaka osv....
  • Og så finnes det noen alternativer. F.eks. popkorn i pose til hver (veldig stas etter kakene), morsom blyant og viskelær til hver, noen klinkekuler i en liten pose. Eller INGENTING. Det er også lov. Det er bursdagsbarnet som egentlig skal få gaver. 
  • Og så - til slutt, det er stort sett lurt å vente med reingjøringa til etter barneselskapet. (Dette tipset trekker jeg tilbake når det gjelder familieselskapet. Da vasker jeg både før og etter...)




mandag 29. oktober 2012

lys i mørket


Når kreftene egentlig har vært oppbrukt i mange mange uker, så det går rundt for en stakkars underveisdame - når snøværet slett ikke er så hvitt og vakkert, men klissbløt sørpe som gjør at alle under en viss alder er gjennomvåte uansett hvor mye regntøy de har på,
når det som gir stress og stiv rygg så en verken kan sitte eller gå er hele den haugen med jobb som slett ikke blir noe mindre av at verken kan sitte (foran pc) eller komme seg på jobb - hva skal en skrivedame gjøre da! - men.....

- så er det godt allikevel, da - at en faktisk er hjemme når de store skoleungene kommer inn med alt sitt våte tøy, og slett ikke jobber, men kan slå seg ned sammen med dem til en matbit og skravling og strikketøy midt på blanke ettermiddagen - tid til oss
- og så er det godt at ovnen varmer og tørker alle våte votter
- og det er godt at en kan ha "lov" til å ligge på en sofa i et stille hus i mange timer en helt vanlig mandag
- og så er det godt at vi finner igjen nesten alle Lillebrors våte klær når vi skal hente på skolen
- og det er godt at det er gode middagsrester og kakebiter igjen fra helgas familiefeiring av elleveåringen

- og så er det godt at sørpa fryser på til kvelden, så småtassene får lagt snølykta si. Nå skinner den der ute i mørket

onsdag 24. oktober 2012

inn i mørketida




Det er mørke morgener og mørke kvelder. Det er viktig å tenne lysene. Det er kalde netter og kalde morgener. De små trer refleksvestene utenpå de varme jakkene. Jeg kjenner varmen fra ulltøy og vedovn - og løper ut i mørket jeg også. Kanskje jeg kan holde meg fast i dette - varmen, lysene, veden, ulla, strikketøyet, tekoppene - så kan jeg ha nok til å komme meg gjennom disse mørke månedene...

Det er et mammaliv som er fullt og rikt. Med en kjærlig seksåring i armene om natta - og en seksåring med frigjøringskamper som skal kjempes til the bitter end om dagen. Med en elleveåring som faktisk virkelig virkelig fyller elleve år og viser meg hvor enormt fort tida går siden han som baby gjorde meg til mamma - og huset fyltes i går kveld med andre ti-elleve-tolvåringer til feiring - og det er en fantastisk alder og en fantastisk gjeng som shower og skravler og spiser som en ulveflokk og storkoser seg med gammeldags hjemmebursdag med masse mat og rollespill rundt bordet. Det er et utejobbemammaliv med lange intense møtedager - for jeg har ansvar for et stort prosjekt som skal landes nå - og teksten skal fullføres og alle skal mene sitt om alle avsnitt og alle modale hjelpeverb og jeg-vet-ikke-hva - og jeg noterer og sørger for flyt og informasjon og litt mer kaffe og synes at det er litt gøy faktisk når adrenalinet svinger seg og jeg får det til - og rekker hjem på slutten av kveldsmaten og får tatt to av tre barn på fanget og hørt hvordan dagen har vært. Så synges alle i seng og noen kommer opp igjen og har mer å fortelle. Og jeg kommer på at jeg ikke har spist, setter på en vask, henger opp en vask, og spiser og skravler med ham som vasker gulvet og spanderer et halvt glass vin på meg.

Og jeg har en artikkel som burde skrives og femti skuffer som burde ryddes og masse ulltøy som burde stoppes og en haug barnebukser med hull på knærne og en halvdårlig krimbok som jeg drar med meg rundt.... - og jeg skulle gjerne ha ordnet alle julepresangene allerede og sånt...

Men jeg er underveis - og underveis inn i mørketida - og da er det godt gjort å være på beina i hvertfall.

fredag 19. oktober 2012

skifte ut frustrasjonene!


Jeg har aldri trodd på en problemfri eller frustrasjonsfri tilværelse. Snarere tvert i mot - jeg tok livet tungt og alvorlig som barn og så klart for meg at voksenlivet kom til å bli krevende og hardt. (Det ble det også - men det ble også mye annet - og heldigvis hjelper det å ha blitt voksen på veien.)

Som tjueåring bodde jeg en høst i en familie i et annet europeisk land, og husker utbruddene fra fruen i huset over at jeg ikke ville klage mer - for eksempel over høstværet eller andre daglige frustrasjoner. Selv tror jeg hun trengte disse daglige frustrasjonsutbruddene, for å renske opp - og hun var oppgitt på at jeg ikke deltok i dette. Jeg kunne jo ikke gå ut i livet og ikke etterspørre mer, kreve mer - rett og slett jeg burde klage mer og kreve mer. Mine forsøk på å forklare - på et fremmed språk - at jeg så annerledes på det, at jeg regnet med et liv med ups and downs, at jeg ikke ville klage på daglige småting (som vær), at jeg mente at et normalt - også et normalt godt liv - slett ikke kan kreves å være friksjonsfritt og frustrasjonsfritt - men derimot levende og varierende.... - det falt vel litt på stengrunn.

Men jeg husker denne samtalen fortsatt. Som jeg husker andres utbrudd over at jeg ikke klaget mer over søvnløse netter da ungene var små.

Kanskje har folk trodd at livet har vært lett. Fordi jeg ikke klager.
Jeg tror ingen "ekte liv" er lette. Folk har så mangt å slite med. Jeg har mitt. Noe kan jeg gjøre noe med. Noe  er slik det er, jeg må bare finne måter å håndtere det på.

Klaging kan være nyttig hvis det innebærer et fokus. En ser at her - her - er det rett og slett et problem. Dette må vi gjøre noe med. Hva kan vi gjøre? Et fokus som gjør at en kan finne tiltak og kanskje redusere frustrasjonene. Det er fruktbart og nyttig.

Klaging kan også være et spørsmål om hjelp, en bønn om å bli sett, få trøst, noen som kan ordne noe, i hvertfall gi deg en kopp te mens du gråter. Det er ikke alt en kan gjøre noe med. Noen ganger må vi bare få trøst.

Men klaging som ren evighetssurving over at livet går sin gang med gråvær og regninger og for lite søvn - det er ikke min greie. Greit det.

Vi er ikke alltid offensive og klarer ikke alltid løse problemer som vi burde ordne opp i. Det kan være en av problemene i seg selv. Kreftene til å ordne opp mangler rett og slett.

Men over tid må vi kjenne etter. Hvis det føles feil. Rytmen i livet kjennes feil. De samme frustrasjonene går igjen og igjen. Vi er sliten og lei oss over de samme tingene. De samme tingene kjennes feil.

Da må vi prøve å skifte. Skifte frustrasjoner. Rett og slett. Ta noen valg. Gjør noe annet. Ikke fordi det da blir frustrasjonsfritt og enkelt og ikke noe mer å klage på. Men for å ikke sitte fast. Bytte ut frustrasjonene. Sirkulere. Komme videre.

Tror det snart er tid for det her i huset i hvertfall.
Ha en fin høstdag!!

Bildet er fra en fin sommerdag. Ungene og jeg vandrer i den fantastiske parken ved Herregårdsmuseet på Gammel Estrup - i vårt sommer-Danmark (Pappakjæresten er jo også med - han er bak kameraet...)

torsdag 18. oktober 2012

litt mye nå...

Det er litt mye nå. Det blir kvelds- og nattarbeid hver kveld. Det er frister og stress. Det er kabaler som legges nøye - og de går jo opp, vi får det til - det går rundt og ingen lider. Men mammaen er for sliten nå.

Heldigvis er det noen som ser. Heldigvis har jeg et hjem å komme hjem til. Noen som fyrer i ovnen for meg. En sliten fotballgutt som trenger å sitte på fanget til kveldsmaten. En niåring som legger mammaen i sin egen seng og synger nattasanger så vakre at jeg må både gråte og smile og sovne. En storebror som bærer ved og dekker bord og ser og trøster og forteller. En pappakjæreste som bare ordner den husvasken som jeg allikevel ikke hadde orket.

Så det går jo bra. Og det går jo rundt. Det er jo ikke det. En kan jo være fornøyd med at det går rundt - og la det fortsette slik.

Men jeg vil ikke venne meg til å ha det sånn som dette her. Jeg kjenner jo det.
Så hva velger jeg da?


søndag 14. oktober 2012

en helg på vift





Fredag til søndag. Mange små og bittelitt store korjenter fra ni til tolv. En god del mammaer (joda, bare mammaer...) Mange sekker og bagger, kosedyr, drikkeflasker, lesestoff, regndresser, kjekspakker.... En hyggelig bussjåfør. Et vandrerhjem i en løvdekt gammel park. En spennende dyrepark. Uendelig mange brødskiver og mye oppvask. Vakker korsang. Kaldt høstvær. Unger med og uten nok varme klær. Voksne med og uten bekymring for kalde barn. Masse lørdagsgodter. Quiz og fjolling. Nattasanger i køyesengene. Trøtte unger som sovnet tidligere enn (enkelte) voksne trodde. Og da sluknet de voksne også.... Hjem i regn og sludd.

To slitne jenter, en stor og liten, kom hjem her i huset i ettermiddag. Til energiske gutter og varme i ovnen og varm tekanne. To jenter sluknet over helgeaviser og nye loppisbarnebøker. Flinke gutter fortsatte å stelle hjemme og fikk søndagsmiddagen på bordet.
Så er vi samlet hele gjengen igjen. Kan fortelle og dele. Jentene har sett tigre og snøleopard i dyrepark. En har vunnet en quiz og ligget øverst i køyeseng for første gang. De tre gutta i huset har gjort loppemarkedskupp og grillet pølser i skauen og skiftet sengetøy på alle sengene og bygd opp en bilbane og vært gode venner. Mammaen har observert så mangt blant store og små korturjenter - og har lært enda litt mer om livets mangfoldighet  - og er glad for å være hjemme ved varmen og samle litt krefter før en ny uke. Og kunne pakke dyna rundt alle tre mine små egne i kveld.


tirsdag 9. oktober 2012

høstmelankoli og høst-trøst

Det er meldt frost om nettene framover. Vi har fylt opp kjelleren med ved, og høstet alle eplene vi rekker fram til fra toppen av stigen. Uteplassen er nesten ferdigsnekret - så kan vi glede oss til soldager der igjen til våren. Fryseren er full av bær. Ungenes boblejakker fra i fjor passer fortsatt. Strikkevotter og ullsokker har vi også. Det er alltid brennende lys. Vi bor i et varmt hus og har mat og trygghet. Kleberstensovnen er husets sentrum og holder oss alle varme og tørker alle våte votter - hele vinteren.
Sommeren som vi har lagt bak oss brakte med seg et spennende og virkelig ikke akkurat i orden sommerhus  -  som vi kanskje kan glede oss over i årene framover og der vi finner skatter når vi leter - både ute og inne - slik som gamle lykter i verkstedet og forvokste rosebusker og spennende trær å klatre i - og vi har holdt varmen der om nettene i høstferien.

Det er håp - selv om det mørkner. Det blir vår igjen en gang.

søndag 7. oktober 2012

noe å klage på - eller noe å håndtere

De årene jeg hadde tre små barn (nå er de jo ikke små lenger) - husker jeg en nabomamma på en sandkassekant som belærte meg en gang om at det var jo faktisk noen (noen andre altså) som måtte opp kanskje to ganger om natta hver natt med sine små, tenk på det, det måtte jeg jo forstå at var forferdelig.

For jeg hadde jo sikkert ikke verken skjønt det eller erfart det, mente denne nabomammaen... - for jeg gjorde vel ikke noe særlig nummer ut av det (at jeg var oppe utallige ganger hver natt, av ulike grunner, med ulike barn - alt det der.., altså jeg heiv meg ikke inn i klagesangene om hvor trøtt jeg var og hvor masete det var osv....) Saken var jo at jeg sov langt under hva som "går" i 6-7 år. Veldig langt under. Jeg gruet meg til å legge meg. Jaja. Det er det mange som gjør.

Det var to hovedting jeg gjorde - eller rettere sagt tenkte - for å håndtere dette.
(For - det må en jo gjøre. Utfordringer - og verre enn nattevandringer og nattevåk - kommer her i livet - en må håndtere det på en eller annen måte. Hyle og klage. Blogge. Stikke av. Eller noget annet...)

Det ene var at jeg bestemte meg for at natt var natt og dag var dag. Og at dagen begynte klokka seks. Etter klokka seks ville jeg ha en bra dag, selv om natta hadde vært hinsides. Jeg ville ikke miste dagene mine også. Om dagen er det ok å stå opp og være våken - og så får en bare gjøre noe bra. Som en orker. Men jeg orket ikke bruke dagene mine på å klage over natta. Det fikk jammen holde at jeg mistet nettene mine.

Og det andre var at jeg var veldig veldig sikker på at jeg var takknemlig for totalsituasjonen. At jeg faktisk hadde noen som trengte meg. At en er faktisk foreldre om natta også. At ingen har noen garanti for fredelige netter når en har babyer og småtasser. Det er faktisk ganske krevende å være et bittelite barn når nettene blir lange også. Og de er forskjellige. Det er ikke alltid så lett. Det er lov. Det er greit.

Dette er ikke et innlegg i noen sovedebatt. Jeg trenger altså ikke noen råd om hvordan man får barn til å sove. Jeg vet mye om det og mye om andre ting og at det ikke alltid er enkle oppskrifter. Dessuten kan jeg nå glede meg til å sove - det er nye tider.

Samtidig er det også nye tider med nye utfordringer. Andre ting som er krevende. Som ikke bare kan løses av å plukke en liten opp og holde rundt ham. Det skal håndteres det også. Ikke nødvendigvis med å klage. Kanskje med å finne måter å tenke på som gjør det uutholdelige mer utholdelig. Eller  det krevende mer levelig. Eller noe sånt.

Dette er vel et innlegg i klageblogg- versus idyllblogg-debatten. At alternativet til naiv idyll (som jeg forøvrig mener må være helt lov) - ikke trenger å være klaging. Vi trenger å håndtere livet også. Det er ikke naivt (som denne nabodama mente at jeg var) - det kan for noen av oss være nødvendig. Kanskje kan det være godt å lese om også.

(Bildene - noe annet å være takknemlig for - eplehøsten!)

onsdag 3. oktober 2012

Positiv i pøsende regn...


Bildet er fra en annen høstdag. Hagtornen i skinnende sol. I dag har det vært pøsregn.
(Til dem som etterspør mer negativitet i bloggverdenen, kan jeg informere om at det har vært tungt å være produktiv på pc-en i dag. Sånn er livet. Det har jeg egentlig ikke tid til. Det betyr at jeg må skrive mer en annen kveld. Men noen sider ble det jo... Sånn - ferdig med det negative for denne posten.......)

To-tre unger (egne og lånte) har hatt juleverksted på kjøkkenet i dag! På eget initiativ (jeg er ikke helt klar ennå!) I hele dag. Bare avbrutt av et par timer ute - i full entusiasme da også i pøsregn og søle. Så da er det i gang - masse nisser og julekort er produsert. Storebror har støvsugd og stekt speilegg til hele gjengen til lunsj. Jule-jentene ryddet ordentlig etter seg på kjøkkenet. Lillebror gledet seg hele dagen til å kjøpe fotballstøvler - for snart, snart, etter høstferien starter fotballtrening... Da blir livet enda mer verdt å leve for minstemann, ser det ut til - ikke at det er så lite å ta av fra før heller. ("Det er godt av vi kan kose, tenk om vi ikke visste at vi kunne kose, Mamma.")

Det er godt å være omgitt av små mennesker som er glad for så mye.

Det er fyr i ovnen. Det er ulltøy til tørk. Mannen har vasket huset. Jeg har fått sjokolade. Møkkete regndresser får henge til en ny regnværsdag. Det er et nybakt glutenfritt brød til Storebror på kjøkkenbenken. Jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor - eller etter jul. Men jeg har mye fint garn i skuffer og kurver... Det var lov å lese lenge på senga for små høstferieunger. Jeg har fått ryddet vekk litt av sommertøyet.

Nå sover alle.

God høstferie - enda noen dager - til deg. Med eller uten juleverksted, pøsregn, klesvask eller fotballstøvler.



mer komplisert enn oppdragelsesstil...


Aftenposten spør oss om oppdragelsesstil - og debatten er i gang. Til og med med små filmillustrasjoner fra to familier som skal representere kontrastene - sjubarnsfamilien som skåler (i vannglass) for kjærligheten og smiler av tiåringen som har glemt tida, men allikevel lager middagen til hele gjengen - og den andre som forteller om regler og disiplin (og jeg vet jo hvem jeg helst ville ligne...)

Så kan vi alle tenke over hvordan vi selv lever med våre barn (og det er ikke sikkert at du blir klok på det hele bare av å ta Aftenpostens test.. - det er livet selv som teller) - og det bør vi jo. For det er jo litt mer komplisert - faktisk.

En grunnleggende erkjennelse jeg kom til - gjennom de første åra som mamma (bildet ovenfor er seks år gammelt, da var det tre små på null, tre og fire på fanget...) - var at det å leve med barn er å ha mye ansvar - men slett ikke tilsvarende mengde med kontroll. Og dette er viktig. Ta dette store - store - ansvaret - uten å falle for fristelsen for å kompensere med urimelige (og umulige og dermed kjempefrustrerende) kontrolltiltak. Det er en stor utfordring å leve med et nesten uoverskuelig ansvar uten å kunne kontrollere hvordan alt skal gå. Men det er så sentralt for foreldreoppgaven at vi må klare det! For barna er ikke bare våre instrumenter som vi kontrollerer og instruerer og disiplinerer og straffer og belønner i retning av et liv slik vi selv ønsker det. Barna er seg selv og skal leve sine liv og lære å leve sine liv - gradvis friere og med mer og mer ansvar for sitt eget liv - og med livets egne lærepenger som straff og belønning. Og på godt og vondt så gjør ikke alltid andre mennesker akkurat som du vil - spørsmålet er da hva du skal gjøre med det!

Jeg tror mye familiefrustrasjon hadde vært unngått om vi klarte denne balansen bedre (og det er ikke enkelt, det er jo sånn at vi voksne da sitter med ansvaret - også for å ordne opp og lande på beina - når det vi ikke kan kontrollere fører til det ene og andre som ikke er så greit..).
Når toåringen ikke sover om natta - det er slitsomt, og mest for henne - men er ikke gitt at det er økte kontrolltiltak og strenghet som skal til. Men du har ansvaret for at dere begge får det best mulig i denne situasjonen.
Når treåringen får raserianfall på vei hjem fra barnehagen - du har ansvar for at dere kommer dere hjem.. - men kontroll kan man knapt si at man har...
Når tiåringen glemmer tida  eller slenger rundt seg med stygge ord eller søsken heller vil krangle enn å leke og ingen synes at lekser skal gjøres eller rom skal ryddes - da har vi voksne fortsatt masse ansvar - for å finne løsninger sammen. Men vi kan åpenbart ikke kontrollere alt.

Og for å unngå den mulige misforståelsen her - jeg mener ikke - IKKE, IKKE - med dette at det er barna som skal ha all kontrollen. På ingen måte. Det er ikke å ta ansvar å la den illsinte treåringen få styre situasjonen. Men du - og hun - dere sammen må leve med at hun er sint - akkurat nå. Og jeg mener IKKE at barn ikke skal ta ansvar - for det skal de absolutt, mer og mer med alder og ferdigheter - det er den eneste veien framover. En må få ansvar  gradvis, etter evne - og også få ansvar for konsekvensene av det en gjør - og det en ikke gjør. (Og med mer ansvar til barna synker kontrollmulighetene dine faktisk også enda mer, bare for å ha nevnt det. Hvis åtteåringen skal huske på gymtøy hver tirsdag og torsdag selv, så har ikke du - men hun - kontrollen over om dette går eller ikke...)

Vi voksne lager grunnrammene om familielivet. Det ligger mye av både kontroll og ansvar i de grunnleggende valgene. Vi velger bosted og type tilknytning til arbeidsliv, tempo og tidspress for familien, omfang av faste rytmer og regler, vi velger partner og vi velger å få barn sammen - slik blir vi en familie.... Innenfor rammene lever vi - vi er ulike mennesker små og store og alle må få uttrykke seg og være seg - og forme våre egne små liv og meninger innenfor de rammene vi har...

Det krever følsomhet og våkenhet og varhet og raushet i forhold til barnas behov, egne særtrekk, deres annerledeshet i forhold til hva "vi ville gjort". En må ha tid - til at det kan finnes mange måter å gjøre noe på - til å løse konflikter - til å få surre rundt i eget tempo og ikke bare tilpasse seg en voksenkontrollert plan...

Dagen og livet blir ikke som du hadde tenkt - men kanskje enda bedre!

tirsdag 2. oktober 2012

hverdagsferie



Nå er det hverdagsferie. Det er unger som surrer i pysj om morgenen, det er ingen matpakker å smøre, ingen lekser, ingen foreldremøter. Vi voksne har hendene fulle med jobb (jaja) - men det går greit med en på pc-en hjemme - og en som drar avgårde.

Det er unger som trenger dette lille glimtet av fridager sånn passelig etter skolestart. Det er fantasi og prosjekter og krangling som skal bli gjort. Og så husker vi på noen av de gode hverdagsferiegrepene - at det å ha noen faste punkter, noen arbeidsoppgaver som trengs og kreves - det gjør at stemningen og fellesskapsfølelsen og roen øker (og kranglinga og masinga reduseres). Tre oppgaver til fordeling i formiddag - en tok oppvasken, en tok klesvaskrydding og opphenging av ny vask, og en tok støvsuging i en støvete kjeller. Og jeg skal omstrukturere et førtisiders kapittel - jepp.
Og snart kommer Mormor og Morfar med et lass ved til oss - da skal det bli en god tekopp å få!